Stormingen av Senatet i USA i januar 2021 illustrerer betydningen av en feilslått skolepolitikk, skriver Thom Jambak.
Stormingen av Senatet i USA i januar 2021 illustrerer betydningen av en feilslått skolepolitikk, skriver Thom Jambak.

Kunnskap, dannelse og læreplaner

Debatt: Om vi legger for stor vekt på å ferdigheter og målbare resultater, kan vi få en nasjon bestående av folk med manglende dømmekraft.

Publisert

Det er neppe kontroversielt å hevde at stormingen av Senatet i januar 2021 var et eksempel på manglende dømmekraft og dannet fremferd. Hva er årsaken til at konspirasjonsteorier og et lemfeldig forhold til sannheten har fått lov til å spre seg i USA?

En av årsakene er skolesystemet. Det er ikke til å stikke under stol at endringene vi har sett i skolen de siste 30 årene, i stor grad er inspirert av det amerikanske skolesystemet. Jeg lurer på hva vi kan gjøre for at politikere og beslutningstakere skal se at skolen er vel så viktig for å ta vare på og bygge kultur, fremelske et demokratisk sinnelag hos befolkningen og gi like muligheter til alle innbyggere. Noen vil kanskje si at vi burde legge mer vekt på likhet, solidaritet og fellesskap fremfor konkurranse.

I 2006 ble den norske skolen endret totalt. De nye læreplanene, Kunnskapsløftet, var en ny måte å styre skolen på. Vi gikk fra innholdslæreplaner til kompetanselæreplaner. Det var inspirert av et politisk ønske om at skolen måtte utstyre elevene med ferdigheter som gjorde dem klare for arbeidslivet vel så mye som med sosial kompetanse. Dette ble fulgt opp av et nasjonalt kvalitetsvurderingssystem (NKVS) styrt av Utdanningsdirektoratet. Dette systemet består av en rekke ulike tester og undersøkelser som for eksempel PISA og nasjonale prøver.

Les også: Uten dannelsesorientering vil enhver pedagogisk handling være å famle i blinde

Systemet skulle gjøre det lettere for staten å styre skolen ved å skaffe seg styringssignaler. «Kvaliteten» på skolen skulle måles opp mot andre land og skoler, kommuner og fylker skulle konkurrere mot hverandre på grunnlag av målingene. Det kan nok være at det var bra at vi fikk mer oversikt over hva som skjer i skolen enn den vi hadde før NKVS og kompetanseplaner. Men hva har vi mistet?

Kunnskap og dannelse har blitt satt opp mot hverandre i mange debatter etter at vi fikk kompetanseplaner.

Kunnskap og dannelse har blitt satt opp mot hverandre i mange debatter etter at vi fikk kompetanseplaner. Noen politikere har slått fast at det ikke er noen motsetning mellom de to. Men spørsmålet er hva som skal komme først, kunnskapen eller dannelsen? Dannelsesbegrepet rommer, slik jeg ser det, både kunnskap, praktisk og teoretisk, holdninger og verdier. Det vil si praksisen, hvordan vi snakker og hvordan vi lever våre liv.

Kunnskapsbegrepet er noe mer instrumentelt, selv om det er også rommer forståelse og viten om humanistiske og filosofiske ideer. Jeg mener vi har lagt for stor vekt på å måle ren kunnskap hos elever i dette nye systemet. Alt det som ikke kan måles, er det vanskelig for skolene å legge vekt på når «kvaliteten» er lik gode resultater på tester og målinger. Praktiske og estetiske fag, tid til lesing for lesingens skyld eller å diskutere en dagsaktuell sak utenfor gjeldende dagsplan blir vanskelig i et system der kvaliteten måles ut fra gitte kriterier.

Nye læreplaner

Mitt inntrykk er at hele det politiske miljøet i Norge har oppfattet at det har gått for langt i instrumentell retning. Derfor fikk vi også en ny læreplan med færre mål og vekt på det som kalles dybdelæring. I tillegg fikk vi erstattet Generell del med Overordnet del.

De nye læreplanene er bedre enn de som var, i den forstand at lærernes og skolenes mulighet til å legge opp undervisningen til elevenes beste er bedre. Men det er fortsatt NKVS som styrer skolen, og den er ikke endret. De er det vanskelig å se for seg store endringer i undervisning og innhold i skolen.

Eksamen

Når det gjelder eksamen, er det også endringer på gang. Naturlig nok jobbes det med å gjøre eksamenene digitale. Men drevet av den instrumentelle tankegangen er jeg redd det brede faglige aspektet ved eksamen kan bli borte. Det er det i stor grad lærerne som har stått for da de har fungert som sensorer. Lærerens faglige skjønn har derfor vært en stor del av evalueringen og karaktersettingen. Med Utdanningsdirektoratets krav om reliabilitet og mer oversiktlige og målbare resultater vil også eksamen bevege seg mot å bli mer instrumentell og oppgavene kan i større grad bære preg av at elevene måles på hvor mange forhåndsdefinerte svar de finner. Dermed vil også eksamensformene føre til at skolene blir tvunget til å legge enda mer vekt på de målbare resultatene.

Dessuten har vi fått noen nye begreper i læreplanverkets generelle del, blant annet livsmestring. Jeg mener det er nok et plaster på et større sår. Vi forsøker å rette opp feilene i et styringssystem som måler smalt og som har feil fokus. Et godt eksempel på dette, mener jeg, er hvor liten plass kultur og litteratur har i den norske skolen.

Litteratur som læring

Det er paradoksalt at vi har innført livsmestring som tema i skolen samtidig som vi nesten har sluttet å introdusere barn og unge for en fantastisk verktøykasse for livsmestring: skjønnlitteraturen.

Der både 1990-tallets og tidligere læreplaner ga klare anbefalinger, har dagens læreplaner så å si ingen forslag til hvilke forfattere elevene bør lese. Læreplanene for første klasse i videregående sier at elevene skal lese, analysere og tolke nyere skjønnlitteratur. I 3. klasse skal de gjøre det samme med litteratur fra 1850 til i dag. Men lærere melder at det er vanskelig å få elever til å konsentrere seg om lange tekster.

Vi har en samling med litteratur, både norsk og internasjonal, som står i fare for å gå i glemmeboken. Og sammen med den, all den kunnskapen og livserfaringen som ligger der. Det er urovekkende, for å lese litteratur er å lære å mestre livet.

Skolen har selvsagt ansvar for at eleven lærer, men å holde dommedag over seg selv; det mener jeg vi bør overlate til enkeltmennesket.

Ønsket om å bidra til elevers sosiale og emosjonelle utvikling har ligget mellom linjene i så å si alle læreplaner. I paragraf 1 i opplæringsloven heter det at «Opplæringa i skole og lærebedrift skal, i samarbeid og forståing med heimen, opne døra mot verda og framtida og gi elevane og lærlingane historisk og kulturell innsikt og forankring.» Det blir noe vulgært over det å eksplisitt pålegge elevene å mestre livet, og lærerne til å lære elevene å mestre livet. Mestrer du ikke livet? Det skulle du jo ha lært på skolen. Hvem bestemmer hva det vil si å mestre livet? Er det min oppgave som lærer å bedømme elevens livsførsel eller lage en mal for hvordan et gjennomsnittsmenneske mestrer livet? Skolen har selvsagt ansvar for at eleven lærer, men å holde dommedag over seg selv; det mener jeg vi bør overlate til enkeltmennesket.

Kultur- og litteraturdelene i norskfaget skal i de nye læreplanene ivaretas under kjerneelementet «Tekst i kontekst». Det er ikke opp til andre enn den enkelte lærer å si hva som er en god tekst eller hva som er prisverdig eller viktig litteratur. Teksten bak på cornflakes-boksen er blitt like viktig som Gilgamesj-eposet. For meg er det vanskelig å se at en reklametekst kan stå igjen i historien som litteratur som virkelig har betydd noe for vår utvikling som fellesskap.

Kanskje det enkle svaret på den vanskelige oppgaven å lære å mestre livet i skolen, rett og slett er å lese flere bøker?

Kanskje det enkle svaret på den vanskelige oppgaven å lære å mestre livet i skolen, rett og slett er å lese flere bøker?

I litteraturen finner vi fiktive personer som både lykkes og mislykkes. Felles er det at vi kan lære av deres handlinger. Maria Kjos Fonn sa i 2019 til Samtiden at skjønnlitteraturen kan reise nyanserte spørsmål og gi innblikk i en fiktiv skjebne som både er partikulær, og kan si noe universelt. Her er Kjos Fonn inne på noe viktig. Om du i en periode i livet møter en utfordring, kan det være nyttig å ha lest seg gjennom akkurat den utfordringen. Men ikke bare utfordringer, gjenkjennelse er også viktig.

De universelle menneskelige utfordringene forfattere som Karl Ove Knausgård, Helga Flatland eller Olav Duun tar opp i sine bøker, er en uvurderlig kilde til livsmestring. Den gode litteraturen får oss til å stille spørsmål ved vår egen atferd, ikke lese den som en mal for hvordan man bør være. Det er flere innganger til å møte klassisk litteratur. For eksempel viser Inger Merete Hobbelstad i sin bok «Å leve med Shakespeare» hvordan Netflix-serien «Breaking bad» har mange fellestrekk med Macbeth. Tv-serien «Skam» brukte Ibsens «Et dukkehjem» som referanse. TV-serien «Konspirasjonen mot Amerika» bygde på romanen med samme navn av Phillip Roth

Når en klasse har arbeidet med «Peer Gynt», kan det føre til at noen tenker seg om før de går utenom en utfordring de møter i livet. Elevene har fått diskutert en felles menneskelig utfordring sammen med andre. De har kanskje reflektert over hva det vil si å være et helstøpt menneske, og de har kanskje sett at det kan lønne seg i lengden å møte hindringene i stedet for å gå utenom. Det kan jo være det samme som å mestre livet.

Da jeg leste Hamsuns «Pan» som ung, ble jeg svært overrasket over å kjenne igjen «den forvirrende hæftige glæde over tiden og stedet» som gjennomrystet Løytnant Glahn selsomt i «den første jærnnat». Og jeg tror at Max i Maurice Sendaks barnebok «Til huttetuenes land» gav meg både oppdagelsestrang og trygghet i det hjemlige. Det kan selvsagt gå begge veier. Jeg ble i overkant påvirket av kvinnesynet til Løytnant Glahn, jeg hadde nemlig ikke lært om det litterære grepet «upålitelig forteller» ennå.

For stadig flere barn har det dessverre blitt slik at skolen er det eneste stedet de møter kultur og litteratur som har fått klassikerstatus eller som har vært med på å forme samfunnet vårt. Slike møter er viktig med tanke på livsmestring fordi litteraturen og kunsten forteller oss hvem vi er, hvor vi kommer fra og hvordan andre enn oss selv er, føler og tenker. Den viser oss at det finnes flere svar på spørsmålene og at det meste kan sees fra flere sider. Jeg mener norsklærere og fagmiljøer er i stand til å velge ut noen tekster som kan være vårt felles arvegods. Likevel, i en stadig mer fragmentert og segregert verden er det viktigere enn noen gang at vi har noe felles å snakke om, et sted å begynne, et utgangspunkt.

Litterær kanon

Derfor mener jeg læreplanene burde beskrevet en felles samling av kulturuttrykk som alle barn og unge skal kjenne til, det fagfolkene kaller en kanon, og kanskje viktigst er en litterær kanon. En kanon bør selvsagt ikke være statisk. Den kan med fordel endre seg, men gjerne sakte og over tid, slik at generasjonene kjenner hverandre igjen og har noe å snakke om. Kanonen bør være smal, og løs i kantene, slik at det blir en stor mulighet for lærerne å velge ut relevante tekster til elevene i tillegg til de læreplanfastsatte. Da vil vi kunne være sikre på at alle elever har lest og diskutert felles menneskelige utfordringer gjennom litteraturen. Det vil være et for stort tap for altfor mange elever å bli fratatt muligheten til å møte de tekstene som har formet oss. Det vil kunne skje om utviklingen fortsetter.

Jeg mener at vi bør se på utviklingen av norsk skole i sammenheng med de politiske strømningene vi ser i verden, spesielt hendelsene i Washington DC tidlig i 2021. Vi ser de samme politiske strømningene, og vi ser at mange faller for de samme konspirasjonsteoriene. Om den norske skolen skal bidra til at vi lykkes som samfunn, er det en ting som er viktigere enn karakterer. Det er karakter.