Hvor mange vet at Norge er del av FNs tiår for en fredskultur og ikkevold for verdens barn 2000-2010? Norges Fredsråds (NFR) erfaring fra uformelle spørringer blant lærerstudenter på lærerhøgskolene er nedslående.
De kjenner til Ibsen-året og Mozart-jubileet, men det omtalte tiåret har de fleste ikke hørt om. Ei heller vet de hva fredspedagogikk innebærer. Fredspedagogikk er fokus for NFRs fredsverksted. Mange av komponentene i fredsverkstedet er velkjente for studentene, som for eksempel bruken av ”Steg for steg” (sosial ferdighetstrening), Det er mitt valg eller Skolemekling som en av anbefalingene vi gir. Men at disse oppleggene egner seg godt i fredsundervisning vet de ikke. Dermed får ikke arbeidet for fred nødvendig fokus.
Jorda har lenge vært fanget i en krigs- og voldskultur. Samfunn sliter med forskjellige former for politisk, økonomisk, sosial, kulturell, økologisk og kjønnsbasert vold. Til sammen danner disse en global kultur der institusjonen krig er den strukturelle kjernen. Vi har enorme militærstyrker og stadig økende våpenhandel. Norge er verdens nest største våpeneksportør per capita og blant de største i verden totalt sett.
Krigsberedskap er opprettholdt av politiske og økonomiske institusjoner og sosiale holdninger. I noen kulturer har krig vært hovedinstitusjonen som bestemmer økonomiske framgangsmåter, former for utdannings- og sosiale klasser, så vel som kjønnsroller. Slik næres og opprettholdes krig av en kultur for krig. Krigssymboler finnes i monumenter, de feires på nasjonaldager, i film og litteratur, i offentlige seremonier, i barns krigsleker og voldelige computerspill, i voldsom konkurransepreget sport og, vil noen hevde, i konkurransepregede skoleeksamener.
Vi er opplært til å tro at dette systemet er nødvendig for nasjonal og internasjonal sikkerhet, altså nødvendig for fred. Det sies ”Om du ønsker fred, forbered deg på krig.” Men ønsker du fred, må du forberede deg på fred.
Fredspedagogikk bygger på FNs konsept fredskultur, formulert på Den internasjonale kongressen om fred i menneskets sinn, i Afrika 1989. I sin sluttdeklarasjon anbefalte kongressen Unesco å ”... medvirke til dannelsen av en ny visjon for fred ved å utvikle en kultur for fred på basis av syv universelle verdier.” Dette førte til FN-resolusjonen A/RES/52/13: a culture of peace. Unesco påtok seg å fremme en kultur for fred i alle FNs medlemsland. I Unesco- publikasjonen ”Mainstreaming a culture of peace” står det følgende:
”Som definert av FN, er en kultur for fred et sett verdier, holdninger, oppførsel og levemåter som avviser vold og motvirker konflikter ved å takle de grunnleggende årsakene for å løse problemer gjennom dialog og mekling mellom individer, grupper og nasjoner. For at fred og ikkevold skal vedvare må vi fremme en kultur for fred gjennom utdanning.” Utdanning danner slik den åttende søyle i konseptet fredskultur. Det pekes på at revisjon av skolens pensum må gjennomføres for å fremme kvalitative verdier, holdninger og oppførsel for en kultur for fred som inkluderer fredelig konfliktløsning, dialog, samstemmighet og aktiv ikkevold.
Gjennom utdanning fremmes de syv universelle verdier: 1) bærekraftig sosial og økonomisk utvikling 2) respekt for menneskerettighetene 3) likestilling mellom kjønnene
4) demokratisk deltakelse 5) forståelse, toleranse og solidaritet 6) deltakende kommunikasjon og fri flyt av informasjon og kunnskap 7) internasjonal fred og sikkerhet (hentet fra FN-resolusjon A/RES/52/13 og A/RES/53/243).
Skolens rolle i en kultur for fred
Å bygge en kultur for fred er avhengig av hovedkulturbæreren utdanning. Bare utdanning kan få samfunn til å forstå kulturen for krig. Gjennom utdanning kan verdens folk forberede seg på å følge en fredskulturvisjon. En positiv visjon om en fredfylt framtid er den mest effektive katalysator for endringer.
Vi må undervise våre elever slik at de forstår globale problemer, kan løse konflikter konstruktivt og kjenner og lever etter internasjonale standarder for menneskerettigheter. Vi må undervise om likestilling og likeverd, lære dem å sette pris på kulturell diversitet og respektere jordas integritet. Slik læring oppnås ikke uten bevisst, bærekraftig og systematisk utdanning for fred.
Hvor presserende og viktig denne utdanningen er, ble anerkjent av medlemslandene av Unesco i 1974 og gjentatt i ”The Integrated Framework of Action on a Culture of Peace, Human Rights and Democracy” i 1994. Nå er altså et helt tiår viet saken.
Norge har forpliktet seg til å fremme en fredskultur gjennom utdanning og var faktisk pådrivere i arbeidet for å få dette til. Nå er vi midtveis i tiåret. Det på tide å brette opp ermene.
NFR foretok en uformell ringerunde til 19 høgskoler. Vi spurte studieledere i pedagogikk om fredsundervisning var del av allmennlærerutdanningens obligatoriske pensum. Kun én høgskole mente dette var godt dekket. Alle de andre pekte på at fredsundervisning ”falt mellom flere stoler”, dvs. flere fagområder og at det derfor ble utelatt. Noen ville gjerne plassere fredsundervisning i samfunnsfaget, et fag som ikke lenger er obligatorisk i lærerutdanningen.
De oppfattet fredsundervisning mest som utdanning i menneskerettigheter og nord-sør-problematikk. Andre ville plassere det innen kristendoms-, religions- og livssynskunnskap (krl) og så det som opplæring i etikk og fredelig konfliktløsning.
NFR mener fredsundervisning hører inn under pedagogikk. Det omfatter ikke bare kunnskaper, men også ferdigheter og holdninger. Arbeidet for fred må gjennomsyre all undervisning og speiles i læreres holdninger. Det må inn i dagsplaner, ukeplaner og halvårsplaner på alle klassetrinn i skolen.
Pierre Weil mottok Unescos Utdanning for Fred-pris i 2002 og ble for sitt arbeid innen fredsutdannelse nominert til fredsprisen i 2003. Han har utgitt boka “The art of living in peace, Guide to education for a culture of peace”, og gir der følgende definisjon på fred:
– Indre fred (individuell økologi og bevissthet) i den fysiske kroppen, emosjoner og sjelen.
– Fred med andre mennesker (Sosial økologi og bevissthet) i økonomi, samfunn og politikk.
– Fred med naturen (økologi og bevissthet om universet) i områdene materie, liv og informasjon.
Weil mener fredspedagogikk bygger på et holistisk livssyn hvor hele mennesket aktiveres; sanser, følelser, hjerne og intuisjon. På sosialt nivå vil fredspedagogikk hjelpe til å utvikle evnen til å løse konflikter ikke-voldelig og transformere destruerende krefter til konstruktiv handling kulturelt, sosialt, politisk og økonomisk. Når det gjelder miljøet vil man etter dette synet lære mennesker å reparere, så langt som mulig den økologiske destruksjon som er forårsaket av mennesker og opprettholde balansen i økosystemet.
Ser vi på definisjonens første punkt betyr det av vi blant annet må gi barn anledning til å oppleve samt å øke bevisstheten til stillhet, refleksjon, og aktiv lytting. Pedagogiske grep kan være fredelig berøring som massasje, bruk av myter og fortellinger, filosofiske samtaler, opplæring til indre lederskap og i å forstå egne behov.
Fred med andre mennesker må innebære både kulturkunnskap, trening i dialogteknikker, ikke-voldelig konfliktløsning, trening i å forstå andres behov, trening i å gi og ta imot ros med mer. Å lære om alternative handlingsmåter i stedet for vold er en svært viktig komponent.
Fred med naturen krever blant annet kunnskap om jordas tilstand, generell kunnskap om sammenhengen mellom alt levende, glede over å være i naturen og derigjennom ønske om å ivareta den. En slik undervisning vil naturlig være preget av likeverd og dialog mellom elever, og mellom elev og lærer. Dette innebærer deltakende pedagogikk. Fredsundervisning hviler på en pedagogisk plattform av elevmedbestemmelse, dialogisk undervisning, aktiv læring og sosial interaktivitet. Klasseromsmiljøet er vesentlig. Fred eller ufred er elementer i det menneskelige sinn. Sameksistens og interaksjon blir viktige stikkord. Derfor må fredsundervisningen ha en sosial profil, der elevene ikke er hindret fra å lære i samhandling med andre.
Lærere over hele landet gjør et enormt arbeid innen flere av deltemaene i konseptet fredskultur. Men de har ikke gjennom lærerutdanningen fått overblikk over fredspedagogikk. Med en helhetlig tilnærming til fred kunne Norge bli et av foregangslandene innen innføringen av fredskultur.
Norges Fredsråd har utviklet et verksted i fredspedagogikk for lærerstudenter. Det er vår erfaring at de, når de ser hva fredspedagogikk innebærer, er lettet over at de allerede kan mye om deler av stoffet og er glad for å få satt det i en ramme. Det er vårt håp at de vil være pådrivere og advokater for fredspedagogikk når de kommer ut i arbeid.
Norge har altså delansvar for implementeringen av en kultur for fred. I den nye læreplanen (del 1) er likevel ikke fredskultur nevnt. Enkelte vil kanskje hevde at fordi vi tar med globalisering som del av pensum på videregående skoler, at vi er flinke å undervise i konfliktløsning eller fordi vi har miljø og naturfag er vi godt dekket. Men det er ikke nok for å skape en fredskultur. Så lenge vi ikke er klare og bevisste i hva vi arbeider for å oppnå, blir initiativene ikke gjennomtenkte nok. Det trengs en helhetlig tilnærming.
I disse dager utformes del 2 av læreplanen. Vil den inkorporere fredskultur? Skal vi få fortgang i arbeidet, er et initiativ fra myndighetene helt nødvendig. Fem år er allerede over av tiåret der en fredskultur skulle spres gjennom utdanning i alle land. Det er ikke mer tid til prat, ark som skyfles rundt på byråkraters skrivepulter eller fine ord. Vi trenger handling nå.
For mer om fredsundervisning se www.fredsundervisning.no og www.nowar.no
Innlegget sto i Utdanning nr. 17/06
