Spesialskolenes historie

Særundervisning var hjemlet i «Lov om folkeskolen i Kjøpstæderne» i 1889. I tillegg hadde man «Lov om abnorme Børns Undervisning» fra 1881 og «Lov om behandling av forsømte børn» fra 1896.

Spesialskoler dukket opp i de fleste av de store byene i Norge i løpet av første del av 1900-tallet.

Folkeskoleloven av 1936 fastslo hvilke elever som kunne utelukkes: de som «på grunn av åndelige eller legemlige mangler ikke kan følge med i undervisningen» eller som «viste så dårlig oppførsel at de andre skolebarna derved utsettes for skadelig påvirkning».

1950-tallet: Kommunene fikk ansvaret for hjelpeskoler og hjelpeklasser, mens staten hadde ansvaret for spesialskolene.

1970: Blomkomiteen la frem sin innstilling som foreslo at de statlige spesialskolene skulle omorganiseres.

1970-tallet: De alternative skolene dukket opp som et utplasseringstilbud for elever med atferdsvansker og mistrivsel. Disse skolene var kommunale og gjerne knyttet til praktiske aktiviteter og fritidsaktiviteter.

1975: Lov om spesialskoler ble borte etter revisjon av skoleloven.

Ideologien om integrering, og senere inkludering, av alle elever i den vanlige skolen, vokste gjennom 1970- og 80-tallet. Frem mot 1990 ble de statlige spesialskolene gradvis omorganisert fra statlige til kommunale og fylkeskommunale skolevirksomheter.

1990: Staten drev 40 spesialskoler, rundt 30 av disse var grunnskoler. På samme tid var det om lag 50 alternative skoler i Norge.

1992: GSI registrerte 143 spesialskoler i Norge, de fleste var kommunale og fylkeskommunale.

1992: De statlige spesialskolene ble nedlagt. Flere av spesialskolene ble omorganisert til regionale kompetansesentre som skulle bistå lokalskolene i arbeidet med integrering av vanskeligstilte elever. Andre ble nedlagt eller overført til kommuner og fylkeskommuner.

1998: Spesialundervisning ble en individuell rettighet innlemmet i opplæringslovens paragraf 5.1.

2002: Lov om Grunnskolen endres. Paragraf 8.1 åpner for å kunne flytte elever uten samtykke «når omsynet til dei andre elevane tilseier det».

2004: Stortingsmeldingen «Kultur for læring» satte et mål om å redusere antall vedtak om spesialundervisning gjennom å styrke den tilpassede opplæringen i den ordinære skolen. Denne meldingen dannet grunnlaget for Kunnskapsløftet.

2009: En evaluering viser at omfanget av vedtak om spesialundervisning økte kraftig etter innføring av Kunnskapsløftet.

2011: Stortingsmeldingen «Læring og fellesskap» viser at mens antall elever i egne spesialskoler ligger stabilt, har omfanget av spesialgrupper/spesialklasser økt de siste årene. Det finnes lite forskning om innholdet i disse tilbudene.

2011/2012: GSI-rapporteringen endres, slik at rektorene i Norge nå kun skal svare ja eller nei på om de har en «forsterket avdeling» på sin skole.

Kilder: Siste epoke i mer enn 100 års statlig spesialpedagogikk (Jørgen Sorkmo, 2010), En kritisk historisk analyse av spesialundervisning (Hege Knudsmoen, 2012), stortingsmeldingen «Læring og fellesskap».

 

Powered by Labrador CMS