I begynnerlesingen er det viktig at alle ord og setninger som eleven skal lese, er med full forståelse, skriver Odd Haugstad. Arkivfoto: Harald Wollebæk, Utdanning
I begynnerlesingen er det viktig at alle ord og setninger som eleven skal lese, er med full forståelse, skriver Odd Haugstad. Arkivfoto: Harald Wollebæk, Utdanning

Teknisk vanskelige tekster skaper lesevegring og leseangst

Publisert

 

* Odd Haugstad er cand.pead.spec., logoped og faglitterær forfatter

 

Vi hadde på slutten av 1990-tallet begynnerlesebøker med uforståelige og uleselige (eller ulesbare) ord og uttrykk (strikkepinne, springbrett, hoppetau). Det ble ikke tatt hensyn til begynnerleserens leseutvikling. Dette skapte lesevegring og leseangst. Men disse bøkene forsvant heldigvis fra klasserommene.

 

Vi får nå fra 2020 en ny læreplan med skjerpede krav til god begynnerlesing. En norsk doktoravhandling viser at ca. 85-90% av førsteklassingene kan ikke lese fra før og begynnerlesingen er beregnet på dem og ikke på de 10-15% som allerede kan lese når de begynner på skolen. Jeg vil gjøre oppmerksom på at begynnerlesefasen strekker seg over de fire første skoleårene. Målet er at først skal eleven lære å lese, for så i neste omgang å bruke lesingen for å lære.

 

Et sentralt mål i begynnerlesingen er at de vanskeligste bokstav-/lyd-kombinasjonene som presenteres, ikke på noe tidspunkt må overstige begynnerleserens kompetanse. I tillegg er det viktig at alle ord og setninger som eleven skal lese, må være med full forståelse.

 

I dag sitter vi inne med mye kunnskap som tydelig viser at dersom en i overskrider begynnerleserens lesekompetanse, vil eleven utvikle lesevegring og i verste fall leseangst.

 

Begynnerlesebøkene fra 1990-tallet tok dessverre ikke hensyn til elevens lesetekniske utvikling. Bøkene startet med ord som for eksempel «strikkepinne, kirkespiret, hoppetau, sukkertøy, springbrett» osv. Felles for alle disse ordene er at de er fullstendig uleselige for en begynnerleser. Mange av disse ordene er i tillegg uforståelige og for enkelte elever også problematiske å uttale.

 

Jeg var i den tiden leder i pedagogisk-psykologisk tjeneste i en av de største kommunene i Akershus. Her møtte jeg mange gråtende foreldre som mente barnet deres hadde store lese-/skrivevansker. Jeg kunne da trøste dem med å si at det overhodet ikke hadde noe med deres barns leseutvikling å gjøre. Tekstene var rett og slett altfor vanskelige. Disse tekstene og de tankene som lå til grunn, ble møtt med en faglig sterk kritikk.

 

Leseforskningssenteret i Stavanger ledet an i denne kritikken og sentrale leseforskere ved UIO bidrog. Det endte med at forlagene sluttet å gi ut bøkene. Det er å håpe at slike begynnerlesebøker aldri kommer tilbake igjen!