– Ikke kutt den nervetråden til ansvarlighet som bærekraftstemaet gir norskfaget, er Roar Ulvestads oppfordring til kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner. Ill.foto: Marianne Ruud
– Ikke kutt den nervetråden til ansvarlighet som bærekraftstemaet gir norskfaget, er Roar Ulvestads oppfordring til kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner. Ill.foto: Marianne Ruud

Ikke la demokrati og faglighet glippe nå!

Siden de siste læreplanutkastene i fagfornyingen ble lagt ut til høring, har det vært heftig debatt rundt noen innholdsendringer.

Publisert

Fagovergripende tema har blitt fjernet fra mange av fagene, med den konsekvens at for eksempel norskfaget ikke lenger har bærekraftig utvikling med som fagovergripende tema.

Kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner går i møte noe av denne kritikken i en kommentar i Utdanningsnytt. Det er en tilforlatelig, enkel og kort kommentar, som på sett og vis gjør vold på kompleksiteten og dybden i den situasjonen vi står i. Jeg vil ta for meg det han sier, del for del, og vurdere det ut fra mitt eget ståsted. Han svarer saklig og høflig, han skal ha ros for danningsnivå målt i gode manerer, men danning bør gå mer i dybden enn som så.

* Les også: Nye skisser til læreplaner - langt færre kompetansemål i flere av fagene

Ståstedet mitt er ikke å være en slags bærekraftens skytsengel. Jeg er norsklærer med bakgrunn fra undervisning i grunnskole, videregående og på universitetet, og har 501 mangslungne studiepoeng. Hovedsakelig i språklige og litterære emneområder i universitetsfagene nordisk og allmenn litteraturvitenskap. Følgelig har jeg flere kjepphester i stallen. De to viktigste kjepphestene er demokrati og faglighet, og som lærer er et av de viktigste mantraene i samhandling å være tydelig på hva en lover, og holde løftene.

Petit: Her kommer en bakstreversk og reaksjonær anekdote om hvordan takle reformer 

Det var derfor i utgangspunktet lett å ha en positiv innstilling til fagfornyingen. Her fikk vi et løfte om demokrati og samskaping, og sammensettingen av plangruppene borget gjennom utvalg av deltagere fra hele utdanningsløpet for en faglighet tuftet på god praksisforståelse og forankring til disiplinfaget. Skolefag er ikke og skal heller ikke være en blek utgave av disiplinfaget som vi ser det på universitetet. Jeg synes at arbeidet med planene har vært imponerende i de fagene jeg kjenner best, og var selv med i gruppen som arbeidet ut kjerneelementer for norskfaget. Jeg synes vi gjorde en god jobb, og jeg tror kjerneelementene fungerte som en god faglig og etisk «grunnmur» for det videre arbeidet med kompetansemål og vurderingstekst. De tre fagovergripende temaene ble av plangruppen opplevd som faglig legitime og gode å ha med i norskfaget. Særlig var «bærekraftig utvikling» lett å forankre i planen, mens de to andre krevde mer kreativitet i tenkingen for å knytte an til faget.

I litteraturforskingen er det mange forskningsområder som har vært direkte responser på store problemområder i samfunnet for øvrig. I noenlunde kronologisk historisk rekkefølge har vi postkoloniale studier, feministiske studier, queer-forskning og til sist økokritikk. I tillegg har vi en rekke mer «esoteriske» fagområder, som for eksempel dekonstruksjon. Denne gjorde vel i hovedsak en generasjon av litteraturvitere letter omtåket på nittitallet, men heldigvis har tåken lettet noe etter hvert. Litteraturforskningen har blitt mer etisk orientert og «utadvendt», og det har blitt sterkere fokus på å adressere reelle problemer i samfunnet enn å hygge seg med stammespråk og faglig eksklusivitet. De innsiktene som er i disse fagområdene har vi som er pedagoger med en viss fagtyngde ansvar for å innlemme i skolefaget så godt som vi kan. At vi har ryggdekning for det i planverket er en kvalitetssikring som utfordrer den enkelte lærers faglige forgodtbefinnende.

Dette har jeg gått mer i dybden på i innleggene «Norsklærerens rop på bærekraft»  og «Fagovergrep og temaene som forsvant».

Jeg kan ikke argumentere for fagovergripende tema i fag jeg ikke kjenner, men for norskfaget sin del vil jeg hevde at jeg har både didaktisk og faglig dekning for å pukke på bærekraftens berettigelse som fagovergripende tema.

Mine to kjepphester demokrati og faglighet har fått godt med mat i fagfornyingen. Tilgangen av høy og friskt vann har i midlertid blitt kuttet i innspurten av fagfornyingen. Jeg vil begrunne dette med utgangspunkt i statsrådens kommentar, og begynne med noe han sier helt til slutt: «Samtidig er det jeg som må ta den endelige beslutningen og stå til ansvar for resultatet.». Jeg er glad for at han sier det. Det han da også sier er at det er han som er tildelt makt og myndighet slik at fagfornyingen kan sluttføres med høy standard på både faglighet og demokrati, dyder som også Høyre setter høyt. Jeg skal også stå til ansvar for planverket for hundrevis av elever og studenter i de drøyt tjue år jeg har igjen i klasserom, seminarrom og auditorier. Det er derfor avgjørende at kunnskapsministeren appliserer fjellvettreglene på utdanningspolitikken og lytter til erfarne skolefolk. Av og til er det også stor skam å ikke snu.

* Les også: Nye læreplaner: Mer lek, mer praktisk og færre kompetansemål

Jeg er veldig enig med statsråden når han innledningsvis skriver at det er «viktig at debatten om hva elevene skal lære, blir så opplyst og nyansert som mulig.» Mine skriftlige og muntlige bidrag i debatten er ment å være både opplyste og nyanserte, og det er bra at statsråden engasjerer seg selv og forhåpentligvis viser evne til å utvikle standpunkt i møte med innspill fra profesjonen. Opplysning og nyanser har ingen verdi om det ikke er faktorer som har en betydning ut over å tilføre glans til prosessen. Produktet må også bære preg av disse retoriske kjerneverdiene.

Statsråden sier i neste del at bærekraftig utvikling ikke blir mindre viktig fordi det ikke er omtalt i alle læreplanene, og at Kunnskapsdepartementet ikke har overkjørt læreplangruppene. Her vil jeg avgrense meg til å kommentere det jeg har dekning for. Jeg har ingen forutsetninger for å bedømme om bærekraft har en faglig berettigelse som fagovergripende tema i fag som matematikk, engelsk eller utdanningsvalg. Jeg har i midlertid forutsetninger for å bedømme temaets berettigelse i norskfaget. Det har forankring i disiplinfaget gjennom økokritikk som forskningsfelt, og det har direkte forankring til elevenes samtid og fremtid. Litteraturhistorien er mellom annet en lang rekke av skildringer av menneskers møte med naturmiljøet, og hvordan dette ligger til grunn for vår samhandling og forståelse av oss selv i verden.

Å ha bærekraft som fagovergripende tema vil utfordre og utvikle noen av valgene jeg gjør i arbeid med språk og litteratur i undervisningen, og aktualiteten i temaet er noe som unge i dag føler sterkt på før vi lærere i det hele tatt har sagt et ord. Kanskje ikke bærekraft har en naturlig berettigelse i alle fag, men det har det i norskfaget. Her kan statsråden være seg sitt ansvar bevisst, og la anbefalingene av fagfolkene i plangruppen om å beholde temaet bli stående.

Videre skriver statsråden at Kunnskapsdepartementet ikke har overkjørt læreplangruppene. Det er kanskje ikke avgjørende hvilket byråkratisk ledd som har gjennomført denne kjøreturen uten GPS. Den 20. februar 2019 sendte KD, ved avdelingsdirektør Borghild Lindhjem-Godal brev til Utdanningsdirektoratet med pålegg om ryddejobb. Her blir det henvist til intensjonen om å rydde i planenes omfang og det vises til Med. St. 28, der det på side 28 står at det er «en forutsetning at de tverrfaglige temaene kun skal inngå i de fagene hvor de er en sentral del av det faglige innholdet.» Det er kanskje ikke genialt å bruke en sentrum/periferi-metafor for å lage målsetninger for faget. For norskfaget sin del er bærekraft ett av mange viktige fagaspekter, som kan ligge til grunn for både kritisk tenking, dybdelæring og øving av grunnleggende ferdigheter. Når vi leser, skriver og snakker, er det ikke det samme hva vi leser, skriver og snakker om.

Kunnskapsdepartementet uttrykker i brevet bekymring for at de tverrfaglige temaene er gitt en ujevn balanse og at det er vanskelig å se helhet og avgrensing av temaene. At balansen er ujevn er helt legitimt, noen fag har naturlig nok mer å bidra med om et gitt fagovergripende tema enn andre. Denne ujevnheten trenger derfor ikke å være av det onde, men en indikasjon på at temaet faktisk er tatt inn i den grad det er «en sentral del av det faglige innholdet». KD instruerer i brevet Udir om «at noen tekster må utgå», og Udir blir gitt åtte dagers frist til å gjøre denne ryddejobben. I disse åtte dagene er det naturligvis ikke mulig å tromme sammen verken faggrupper eller den tverrfaglige referansegruppen. Ryddejobben blir dermed gjort uten det faglige fundament og den samskaping som Fagfornyingen hadde vært preget av frem til dette tidspunkt. Statsråden ser nok like godt som meg at dette er hverken demokrati eller faglighet. Jeg er veldig kritisk til hvordan Stortingsmelding 28 sine intensjoner om fornying og styrkede kår for dybdelæring har blitt forsøkt realisert. Her har statsråden ansvar for å få fagfornyingen tilbake på skinnene.

Statsråden minner i neste del oss på mange gode kvaliteter i Fagfornyingen. De støtter jeg helhjertet, selv om «åpen prosess» ikke er en kvalitetssikring i seg selv. Den franske revolusjon var også en åpen prosess.

Prosessen har vært solid rigget demokratisk, og den har blitt drevet fremover av bredt sammensatte faggrupper. Lærerorganisasjonene, Udir, KS, akademia og lærere som står i praksis har hatt mulighet til å engasjere seg, og mengden høringssvar viser stort engasjement på vegne av meningsfull, utviklende og lærerik hverdag elevene. Jeg har lest gjennom alle tilbakemeldingene til norskfaget i siste høring, og kan slå fast at det er mange som er bestyrtet og det vi i Bergen kaller «månebedotne» over at bærekraft er fjernet som fagovergripende tema. Om disse tilbakemeldingene blir tatt alvorlige, kommer i alle fall norskfaget noenlunde på sporet igjen, og vi kan kjøre videre med rehabilitert demokrati og faglighet og æren i behold, om vi nå er norsklektor eller statsråd.

I neste del minner statsråden oss på det som har stått veldig klart for alle som har engasjert seg i fornyingsprosessen, at «målet for fagfornyelsen som er å rydde plass for god faglig forståelse og fordypning. Gi elevene tid til å lære, og gi lærerne tid til å være lærer. Alle er enige om at de gamle læreplanene gaper over for mye. Da må vi være kritiske til hva som skal inn i de nye læreplanene, samtidig som vi må sørge for at alle føringer for fagfornyelsen følges opp.»

Her må vi ikke forveksle fagovergripende tema med kompetansemål og tenke at et tema mindre er sparegevinst. I slankesammenheng er det også en ytterst tvilsom gevinst om en opererer vekk vitale organer for å lette trykket på badevekta. Jeg er kritisk til hva som skal inn i de nye læreplanene, og vil ikke ha noen fremmede fugler som fortrenger troverdig faglighet. De tre temaene er vitale redskaper for det verdiløftet Høyre initierte med nyskrivingen av Overordnet del av læreplanen, og uten at disse tas faglig alvorlig, får vi ikke et reelt og forpliktende verdiløft. Da vil det rett og slett bli for enkelt å pakke inn gammel praksis i nye ord, og gjøre same «procedure as every year, James» Bærekraftstemaet som en del av norskfaget vil være med på å sikre et verdiløft og utvikle praksis, slik at det blir en reell fornying ute i baser og klasserom, så får andre fag snakke for seg.

En bred forståelse av bærekraft er en viktig del av et levende og aktuelt norskfag, og det vil styrke fagets forankring både til fortid, samtid og fremtid. Statsråden sier at bærekraftig utvikling har fått en betydelig større plass i skolen, sammenlignet med dagens læreplaner. Det er i og for seg riktig, men om vi ser nøyere på planverkets historie er forståelsen av bærekraft og timeplan omtrent den samme som i M74, der ansvaret for temaet i hovedsak tildelt naturfag, samfunnsfag, religionsfaget og husstell. 1974 var det året jeg begynte i førsteklasse. På de 45 årene som har gått siden det har det skjedd mye. Vi må ha en plan og en praksis som gjenspeiler denne utviklingen, en undervisning som er bygget på de beste og mest pålitelige innsiktene vi kan. Ved å utelukke norskfaget fra den tverrfaglige ansvarliggjøringen om styrket, dyptgående og langtrekkende kompetanse om bærekraft, viser vi mest av alt at vi ikke har kommet særlig lenger enn 1974 på dette feltet. Det unner jeg ikke statsråden å ha ansvar for.

Vi kommer til å realisere de målene som vi er enige om: mindre omfangsrike læreplaner og mer tid til fordypning. Norskfaget har krympet antall kompetansemål betraktelig, og det har blitt utformet en god progresjon i utvikling av de ulike kompetansene i faget. Vi får mer tid til fordypning, og bærekraft som fagovergripende tema er med på å sikre at vi fordyper oss i viktige tema som overskrider enkel lese- og skriveopplæring. Med utgangspunkt i bærekraft kan jeg lage et opplegg som går over tid slik at alle elevgrupper kan fordype seg og utvikle seg ut fra egne forutsetninger. Innenfor den rammen vil elevene kunne øve grunnleggende ferdigheter, de vil få en dypere forståelse av deler av litteraturen, de vil oppøve kritisk lesing i møte med samtidstekster, og de vil utvikle et personlig språk for å sette seg selv inn i små og store sammenhenger. Gjennom arbeid med bærekraft kan vi klare det som jeg personlig har hatt som min usynlige læreplan siden jeg tok mot en syvendeklasse i 1995: at eleven skal verdsette livet, ha tro på egne evner og mot og lyst til å gjøre en forskjell.

Ikke kutt den nervetråden til ansvarlighet som bærekraftstemaet gir norskfaget, kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner. Hør på stemmene fra oss som ser elevene i øynene på daglig basis, vi ønsker jo dem alle sammen det aller beste. Da vil vi ha reddet både demokrati og faglighet i Fagfornyingen og hatt en strålende dag på jobben.