Ukrainske Daria (9) husker hun gikk på skolen en gang

– Alene? Se, her er Petja, sier Daria «Dasha» Chernousova (9), og finner frem kosedyret sitt. Hun har flere venner, må vite. Med vante never løfter Dasha to katter opp fra kjøkkengulvet: Bucks og Simba.

– Er de ikke fine? De er to år.

Så går hun til vinduskarmen. Der står kaktusen med navnet Hosja.

– Jeg hadde en undulat. Den het Hosja. Men katten tok den. Så ga mamma og pappa meg en undulat til. Jeg kalte den også Hosja. Men katten tok den også, tror jeg i alle fall. Alle fjærene lå rundt, men vi så ikke noen rester av dem. Jeg har ikke sett den katten heller på lenge. Så nå kaller jeg kaktusen i vinduet for Hosja. Takk for at du minnet meg på den, for nå må den ha vann, sier Dasha.

Hun skyver gardinene til side. Et øyeblikk kommer litt lys inn i det dunkle kjøkkenet, mens Dasha heller vann over kaktusen. 

Hun vannet den i går også. Sjansen for at kaktusen vil overleve krigen er ikke all verdens større for Hosja III heller. Men så er altså ikke Dasha alene. Og vi må ikke glemme Njura, dachsen på ti år. 

Hun tisset akkurat på teppet, for hun blir så redd for bombene.

– Hun hører så godt, mye bedre enn oss. Hun tør ikke gå ut når det smeller. Så da tisser hun på teppet, sier Dasha.

Ute høres dumpe drønn fra granater og eksplosjoner noen kilometer unna, i Kherson sentrum. Dasha bor i utkanten. Men det er altfor farlig å bevege seg ute. Selv hørte hun knapt drønnene fra krigen utenfor. Hun har levd et inneliv i snart fire år. Nesten halve livet. Ikke rart hun ikke savner skolen.

Vi skal tilbake til Dasha i Kherson. Men vi begynner 600 kilometer lenger nord, bort fra frontlinjen. Til Kyiv, og forstaden Butsja, 40 minutter i drosje fra Kyiv sentrum.

Lyceum 3 i Butsja

Halvveis gjennom Vokzalna-gaten i Butsja lyser den gule skolebygningen til Lyceum 3 mot deg. Klokken har passert 09. Det er ingen barn å høre. Januarsnøen knirker før steintrappa opp til inngangen.

Butsja ble verdenskjent da Russland invaderte 24. februar 2022. Fire kilometer nord lå Hostomel flyplass. Russerne brukte den som brohode for invasjonen. Fra Hostomel, Butsja og nabobyen Irpin var det strake veien inn til Kyiv – hovedstaden – som skulle inntas. Slik gikk det ikke. I stedet havnet russiske styrker under voldsom ild, og kampene i forstaden Butsja var fryktelige. 

Bildene fra nettopp hovedgaten Vokzalna gikk verden rundt. Utbrente biler og lik i gatene vitnet om uhyrligheter få trodde var mulig. To år etter er forstaden neste ferdig gjenoppbygget. Hus, veier og altså skolen står fredelig.

Engelsklæreren Tetjana Krochak (44) står klar med en klasse 16-åringer. Læreren tar ordet først. Hun sier de har ventet på besøket, alle har forberedt seg.

– Alle her har en historie. Mannen min ble drept 3. mars, da russerne kom. En stridsvogn var på vei mot huset. Jeg og barna var inne. Han gikk mot den. De skjøt han i hagen med fire skudd. Vi så det ikke, men vi hørte det. Jeg gikk ut og fant ham. «Ikke se!» sa jeg til barna mine.

Hun rømte til Polen. Derfra fortsatte hun å undervise klassen sin online. Slik holdt de skolen i gang. Noen deltok fra Butsja, andre fra andre steder i Ukraina, eller utlandet. Så tok foreldre, lærere og frivillige tak. Og da Unicef hadde bygget et nytt, sort bomberom i kjelleren under småskole-bygget, gjenåpnet de hele skolen med 1558 elever i fjor høst.

Alarmen går

Yaroslava Skomarovska (16) forteller at hun og de andre elevene ikke går ut i friminuttene.

– Det kan være farlig. Vi blir inne på skolen til dagen er over. Hvis flyalarmen går, må vi ned i kjelleren. Der nede spiller vi kort, mafia, og snakker sammen. Vi er vant til det nå.

Idet hun sier dette, går det troll i ord. Klokken 10.37 uler flyalarmen i høyttalere og på mobiler. Hundrevis av barn fra 7 til 17 år tramper ut i skolegården. De yngste går til det nye bomberommet. De eldste går ned i kjelleren, som før var en gammel skytebane. Fukten dogger på brilleglassene.

– Vi spiller Texas hold ‘em, men vi spiller ikke med ekte penger altså, sier Vlad og Max på 16 år.

Andre finner frem gitarer. Mange spiller kort. Praten går høyt. Her er ingen synlig angst.

– Hvis det bare er raketter, kan det vare 10 til 30 minutter. Er det snakk om flyangrep, kan det vare inntil tre timer, sier Nazarii «Nazar» Datsenko (15). – Du har hørt om iranske Shahed-droner, ikke sant? De er ganske farlige. Kyiv er jo en av de mest beskyttede, men også en av de mest angrepne byene i Ukraina. Men så har vi antiluftvern, med Patriots og Nasams. De hjelper oss, sier Nazar.

Nede i bomberommet går minuttene. En halvtime passerer. Det er mobildekning her nede. Foreldrene kommer og henter noen. Lærere vokter inngangen.

Iliy Topalo (17) kom før jul tilbake fra halvannet år som flyktning i Florø. Han ville tilbake til faren, som ble værende igjen i Butsja da resten dro.

– Det er spennende å være tilbake med gamle venner. Og matematikken er mye bedre her. I Norge hadde vi undervisning i 9. klasse på nivå med hva man får i andre klasse her, mener Topalo.

 Teller ikke tapte dager

Av 1558 elever er rundt 200 av dem i utlandet, og noen fortsatt hjemme.

– Det er ikke det at vi tror de kommer tilbake fra utlandet. Men de er innskrevet i skolen og får anledning til å ta eksamener, slik at de fortsatt har papirer fra ukrainsk skole, sier viserektor Tatjana Chekhova.

En utstilling i vandrehallen viser bilder av våpenmagasiner, kulehull og vandaliserte bygninger fra den russiske invasjonen. De var glade for å komme i gang igjen for fullt, etter å ha drevet hybridskole en stund. Bortsett fra når flyalarmen går, som nå.

– Hvor mange skoledager vi har mistet? Vi teller ikke, svarer Chekova.

Enken Tatjana Krochak er klasseforstander for 28 elever. Fire av dem er i utlandet: Sverige, Tyskland, Spania og Polen.

– Hva med deg selv? Din mann er drept, lever du av lærerlønningen?

Spørsmålet setter henne litt ut. En lærer i Ukraina tjener dårlig, hun får rundt 4500 kroner i måneden. Rundt 2000 av dem går til strøm, vann og internett.

– Jeg får ikke noen pensjon for den drepte mannen min. Han var ikke militær. Jeg dyrker litt grønnsaker i hagen. Eldstedatteren min jobber litt på McDonalds, og hun hjelper til, sier Krochak.

– Lykken er en businessmann

Fagbundet for arbeidere innen utdanning og vitenskap i Ukraina, PON, har rundt 95 prosent av alle 485.000 ansatte i den offentlige skolen og høyere utdanning, uavhengig av yrkesgruppe. Hovedkontoret holder til i den gamle bydelen Podil i Kyiv, ved bredden av elva Dnipro.

Forbundet har bare femten ansatte på hovedkontoret i Kyiv. Medregna de ansatte i Ukrainas rundt 25 regioner teller forbundet rundt 150 ansatte.

Lønna til lærer er rundt 250 euro er gjennomsnittet på grunnskolen. I høyere utdanning er månedslønnen rundt 330 euro i snitt. Lønningene i Kyiv er høyere. På landsbygda må lærere spe på med grønnsaker og ei ku på en åkerlapp, forklarer president Georgii Trukhanov.

– Før han ble valgt, lovet Zelenskyj at han ville øke lærerlønna fra 250 euro til 4000 euro i måneden, humrer Trukhanov.

68-åringen ble ansatt i foreningen i 1983, var nestleder fra 2000 og tok over lederklubba i 2010.

– Vi håper han aldri gir seg og tar nye fem år i valget i 2025, sier visepresident Olha Chabaniuk.

Hun spøker at skrekken en lærer har, er å få en make som driver med det samme.

– Mann og kone som begge er lærere i grunnskolen, betyr et liv i fattigdom, innrømmer Trukhanov villig.

– Lykken for en kvinnelig lærer er å være gift med en businessmann, sier Chabaniuk.

Hun underviser selv ved universitetet i tillegg til jobben i fagforbundet.

Det gjør ikke Trukhanov, men vil ikke si hva han selv tjener, utover at det er «noe over gjennomsnittet» av lærerlønn.

– Selvsagt er det krise

Hvert femte år inngår forbundet forpliktende avtaler med Utdanningsdepartementet. Den anser seg for å være statens forlengede arm inn i skolevesenet. Det betyr ikke at de ikke jobber for høyere lønn. De hadde en streikerett, men da krigen kom, mistet de også den.

– Vi samarbeider med departementet, og anser oss som deres sosiale partnere. Det er også lovregulert at vi skal ha avtaler med departementet. Vi må forholde oss til loven og samarbeidet.

– Uten streikerett samarbeider dere vel med ene armen på ryggen?

– Det er vanskelig. Vi vet jo at budsjettet ikke går opp, og at man er avhengig av hjelp utenfra. Alle må bidra. Vi har innflytelse gjennom våre argumenter. Vi har våre møter. Lærere er tross alt mange. Vi er viktige under valg. Altså, Zelenskyjs løfter var helt ville. Politikere er vanskelige å stole på, sier Trukhanov.

For få år siden gikk 10 prosent av brutto nasjonalproduktet til skolen. I år blir andelen 5,1 prosent, ifølge nettsidene til nasjonalforsamlingen. Tall fra det ukrainske utdannings- og forskningsdepartementet viser at antallet skoler er redusert fra rundt 15 000 til dagens 12 600 på få år. Vel 7000 tilbyr vanlig undervisning. 2650 tilbyr bare online-undervisning. 2760 skoler har hybrid-løsninger. 388 000 elever antas å få ukrainsk undervisning online fra oppholdssteder i utlandet.

Dårlig lønn rammer rekrutteringen. Skolene er blitt avhengig av pensjonister, som jobber nesten gratis, ifølge Trukhanov.

– Krise? Selvsagt er det krise. Landet er i krise, og skolen er hardt rammet, både fysisk og ikke minst psykisk for elevene. Ingen vet når neste bombe faller over skolen eller huset. Hver dag innebærer en trussel. Folk reagerer ulikt på den manglende sikkerheten. Ting er i konstant endring. I tillegg til det psykologiske presset må lærere være klare til å flykte på øyeblikket. Under disse forholdene skal altså barn lære og lærere undervise. Vår regionale leder i Bakhmut har bare nøkkelen igjen av leiligheten. Den er totalt ødelagt. Så ja, skolen er i krise, som hele landet vårt, sier Trukhanov.

En del lærere har også meldt seg til fronten som frivillige.

– Vi aner ikke hvor mange som reiser i krigen. Det er konfidensielle tall. Det er ikke lov å samle inn slik informasjon. Lærere som melder seg, mottar fortsatt lærerlønn. Det er kaos, og når vi ikke har lov til å lage analyser, vet vi lite om den totale situasjonen.

Foreløpig blir ikke lærere mobilisert til fronten.

– Men det trenger ikke vare lenge. En ny lov om mobilisering går frem og tilbake. Vi frykter det verste. Per i dag kan ikke en lærer med mer enn trekvart stilling bli sendt til fronten, men vi har ingen garantier om at dette vil vare, sier Trukhanov.

Stor mangel på bomberom

I skjul bak noen høye grantrær i Beresteiskyi-avenyen har Utdanningsdepartementet trange kontorer i sitt gamle bygg. Ledelsen er hektisk opptatt. Intervjuavtalen med statssekretær Yevhen Kudriavets er avlyst. Informasjonsavdelingen forteller at arbeidet er intenst. Hele departementet, ja hele sektoren skal og må moderniseres fullstendig, og midt i krigen foregår alt på en gang.

Inna Kilderova (37) leder avdelingen for samhandling med lokale myndigheter. Hun kan ikke svare på hvordan de nye lovene trolig vil bli utformet. Hun er selv preget av krigen.

– Mannen min er dekan, men meldte seg som frivillig umiddelbart ved invasjonen. Jeg har vært alene med sønnen vår i to år, etter at han dro til fronten i øst. Men takk Gud, nå er han stasjonert i Kyiv og kan besøke oss noen ganger, sier hun.

Karakterene raser i den ukrainske skolen. Krigen dominerer intervjuet. For henne handler det om å bygge bomberom, for å kunne tilby ordinær skoleundervisning. Uten bomberom til alle blir det hybrid undervisning, eller online, hvis man er nær frontlinjen.

– I 2023 igangsatte vi 310 bomberom. Alt vi klarte, var 30, beklager hun.

Behovet er tusenvis. Frivillige organisasjoner bygger også mange.

I dag har bare 7000 skoler bomberom til alle, altså litt over halvparten.

– Det går dessverre sakte, og det er en diskusjon om hvor pengene skal komme fra, sier hun.

Husker knapt noe annet enn hjemmeskole

Veien fra Kyiv går sørover gjennom endeløse sletter og 600 kilometer vei. Før Mykolajiv smelter snøen, og i Kherson ved Svartehavet viser gradestokken nærmest tosifret.

Dasha Chernousova går i fjerde klasse og har levd livet inne så lenge hun nesten kan huske. Først var det covid. Dasha begynte skolen med online undervisning. Månedene på skolen før krigen kom, husker hun bare var kalde. Dasha er i første etasje på dagtid. Andre etasje rører de ikke. Der er det kulehull i vinduet. Når hun skal ha undervisning, setter hun seg foran den bærbare pc-en på det store soverommet i første etasje. En til to ganger i uka møter hun hjemme hos kontaktlæreren, hvis det er trygt.

Men Dasha er ikke redd. Hun har kosedyret Petja, kattene, kaktusen og hunden. Og så har hun storesøster Julia. Hun er 17 år.

Moren Svitlana og faren Serhii er begge lærere ved samme ungdomsskole. Hun underviser i ukrainsk språk og litteratur. Han er kroppsøvingslærer og dessuten leder for den lokale avdelingen av fagforeningen.

Svitlana arbeider fra kjelleren på skolen. Sandsekker dekker de små kjellervinduene. De har begge tilleggsjobber for kommunen.

Russerne okkuperte Kherson og bydelen Chornobaivka i starten av invasjonen. Ni måneder senere ble de jaget over elva Dnipro i november 2022. Derfra avfyrer de granater og raketter i et bankende kjør. En kraftig Iskander-rakett traff bakken like ved skolen 26. desember. Krateret er halvannen meter dypt. Metallrester ligger overalt.

Lærerne sa nei til russisk-styrt skole

Rektor Anatolii Lutsenko (64) er på kontoret sitt stort sett, han synes det er tålig sikkert. Da russerne okkuperte området, ønsket de å åpne skolen høsten 2022. Alle lærerne nektet. Den ble stående tom i halvannet år.

– Vi åpnet skolen igjen i september i fjor, men bare online. Lærere og foreldre gjorde en formidabel jobb med å samle informasjon. Vi hadde 790 elever og 62 lærere. Nå har vi 505 elever og 50 lærere. Rundt 200 elever bor her. Resten er andre steder i Ukraina, eller i utlandet, sier Lutsenko.

Så går alarmen igjen. Rektor, Serhii og noen flere samler seg i vestibylen. Den er rammet inn av kraftige søyler. De står et kvarters tid før det roer seg.

– Du ser grunnen til at vi er nesten 300 færre enn før. Dette er en krigssone, sier Lutsenko.

Hjemme i stua si i nabolaget underviser Natalia Rahushenko elevene sine i Pytagoras’ og andre læresetninger.

– De som ikke bor her, klarer seg bra. De som har blitt igjen i byen, er mer redde. De kan jo bare være inne og lever et liv på mobilene sine, mener hun.

Hun sier det preget undervisningen.

– De som er her, vil ikke snakke i timene. De holder seg stille. De som har reist til trygge områder, ler i timene. De har åpenbart venner og er sosiale, sier Rahushenko.

Den viktige avskjedsklemmen

En kveld forteller Serhii og Svitlana, foreldrene til Daria og Julia, om et familieråd da krigen kom. Det var kort.

– Vi hadde en gammel bil vi ikke kunne stole på ville ta oss dit vi trengte. Vi hadde ikke mye penger og ville ikke ha råd til andre steder å bo, så vi ble.

Serhii klarte ikke sitte stille og fant små ærender overalt, kjørte hit og dit, hjalp, stelte. Vi ble ikke ordentlig okkupert med stengte grenser før i mai, mener han. Svetlana blir provosert.

– Du var der ute, i bilen, jeg var hjemme og hørte det drønnet, jeg så soldatene, tanksene. Vi var i krig. Husker du ikke at du var hjemme en dag, og sa: «Jeg skjønner ikke at du orker leve i det her?»

Jo, Serhii husker det. Så han holdt seg opptatt. Han fant fluktruter for andre, som kunne komme seg ut.

Om morgenen tar Serhii den gamle Ladaen ut av garasjen klokken 08. Men først må Dasha ha store doser klemmer av mamma og pappa.

– Vi har begynt med det, vi vet jo at hver gang vi møtes kan være den siste, sier Svitlana.

Det drønner igjen når Serhii skal ut. Han blir stående og røyke et par minutter før han rygger ut av en halvferdig garasje. Han runder hjørnet og plukker opp Svitlana, som står klar i den ildrøde kåpa.