Utdanningsnytt.no  /  Utdanning  /  Reportasjer  /  2018  /  22 000 skolebarn er borte i minst en måned
Utdanningsnytt.no  /  Utdanning  /  Reportasjer  /  2018  /  22 000 skolebarn er borte i minst en måned

22 000 skolebarn er borte i minst en måned

Om lag 22.000 elever i barne- og ungdomsskolen har bekymringsfullt mye fravær. Fraværet i grunnskolen er høyere enn på videregående. Likevel finnes det ingen nasjonal oversikt eller sentrale tiltak.

22 000 skolebarn er borte i minst en måned

Om lag 22.000 elever i barne- og ungdomsskolen har bekymringsfullt mye fravær. Fraværet i grunnskolen er høyere enn på videregående. Likevel finnes det ingen nasjonal oversikt eller sentrale tiltak.

Del side


Innholdsfortegnelse

Sander (11) var nesten ikke på skolen i høst. Han er én av 22.000 elever som er borte fra skolen mer enn en måned i året.

I en lys enebolig går døra stille opp. En gutt trår inn, setter sandalene fra seg på matta, rekker fram hånda og hilser høflig. Halv ett er skoledagen over for «Sander» på 11 år. Resten av klassen er på skolen ennå. Sanders foreldre ønsker ikke at Utdanning bruker det virkelige navnet hans. De ønsker heller ikke at skolen skal få informasjon om hvem Utdanning skriver om. Samarbeidet med skolen har vært vanskelig, og Sander har vært mye hjemme. 

– Han går halve dager nå, sier moren.

– Men det er ikke fordi jeg er en unnasluntrer, sier Sander bestemt.

Fakta om hjemmebarna

  • Myndighetene har ikke oversikt over hvor mange elever i barne- og ungdomsskolen som tilbringer skoledagen hjemme. Verken Utdanningsdirektoratet, Kunnskapsdepartementet, Statistisk sentralbyrå, Fylkesmennene eller kommunene har sentrale tall over fravær i barne- og ungdomsskole.
  • Utdanning har også kontaktet forskere over hele landet, og ingen av dem har disse tallene.
  • Utdanning har kontaktet de 148 største kommunene i Norge via telefon og e-post. Fem kommuner hadde sentrale tall på fraværet i grunnskolen. 27 andre samlet dem inn etter forespørsel fra bladet.
  • Disse tallene viser blant annet at 7031 elever i Oslo, Bergen, Trondheim, Bærum og Stavanger var borte i én måned eller mer i fjor, det vil si 4,5 prosent av elevene.
  • Totalt har 8410 elever i de 32 kommunene Utdanning har tall fra, vært borte i én måned eller mer.
  • Én måned tilsvarer 20 dager eller mer i skoleåret 2016/17. 30 av kommunene har rapportert inn tall for hele skoleåret. Trondheim og Bærum har kun meldt om tall for ett semester. De har brukt henholdsvis 10 og 12 dager per semester som grense for langtidsfravær.

 

* De resterende 116 har enten ikke svart eller gitt tilbakemelding om at de ikke har slik statistikk.

Oversikt over totalt elevfravær i grunnskolen mangler

7031 elever i Oslo, Bergen, Trondheim, Bærum og Stavanger var borte i én måned eller mer i fjor, viser tall Utdanning har samlet inn. Kommunene har rapportert tall for fravær hele året, eller i siste semester. Tallene viser at mange barn i barneskolen og i ungdomsskolen har bekymringsfullt fravær.

I disse fem største kommunene var 4,5 prosent av elevene borte i minst én måned i løpet av fjoråret, eller minst ti dager i ett semester. Det vil si at omtrent én elev i hver klasse har bekymringsfullt høyt fravær. 20 dager i året, eller 10 dager i semesteret, betyr et fravær på 10 prosent.

Dette er fraværsgrensen i videregående skole, og med et så høyt udokumentert fravær får elevene som hovedregel ikke karakterer i fagene de har vært borte fra.

Myndighetene har ikke oversikt over hvor mange elever i barne- og ungdomsskolen som tilbringer skoledagen hjemme. Utdanning har kontaktet de 148 største kommunene i Norge.

Bare fem av dem hadde tallene sentralt på kommunenivå. 27 andre samlet dem inn etter forespørsel fra bladet. Resten fikk ikke Utdanning tall fra. Totalt har 8410 elever i de 32 kommunene vært borte i én måned eller mer. Andelen elever med høyt fravær er høyere i storkommuner enn i små kommuner. Gjennomsnittet for de 32 kommunene er 3,7 prosent.

Beregnet for hele landet blir det 22.000 elever.

– Han kom hjem tre-fire ganger i løpet av en dag

Sander er en av elevene i statistikken myndighetene ikke har. Familien i eneboligen kan ikke stole på at gutten er på skolen hele dagen. Tvert om. Moren må være hjemme og ta imot sønnen når han ikke klarer mer. Det kan være etter én time, to eller tre.

– Han løper ikke så ofte hjem fra skolen nå. I dag var han hjemme én gang, men det var for å skifte sko. Han hadde fått tyggis under joggeskoene, sier hun.

Hun serverer kanelboller og kaffe. Stua er ren og ryddig. Hele huset er det. Sander viser fram rommet sitt. Inntil den ene veggen står en hylle med lego. Et par hundre små plastbokser er fylt med likefargede klosser.

– Har du sett så mye lego, utbryter journalisten fra Utdanning.

– Ja, det har jeg, svarer Sander. – Jeg ser det jo hver dag.

Moren smiler og nikker til ham. Det er riktig. Og sånn er det med det meste Sander sier. Han lyver ikke, er ærlig og direkte. Han er smart og lærer fort.

– Han gjorde det bra på skolen, men hjemme var han veldig frustrert, sier moren til Sander. Allerede i første klasse kontaktet moren skolen. Hun var bekymret, men det var ikke skolen. Hun kontaktet barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk. Der fikk Sander autismediagnose med angst.

Familien flyttet, og Sander begynte på en ny skole. Igjen gikk det greit på skolen, men frustrasjonen hjemme økte. Historien gjentok seg. Mor meldte fra, skolen ville avvente.

– Skolen viste stor velvilje og innsats, men det holdt ikke. Barna er frustrerte hjemme lenge før skolen ser problemene, sier hun.

I fjerde klasse ble det vanskelig på skolen også. Læreren Sander hadde tillit til, hadde et lengre fravær. Sander ville ikke være på skolen. Moren fulgte ham, men han løp hjem.

– Han kom hjem tre-fire ganger i løpet av en dag. Jeg fulgte han tilbake, og han løp hjem igjen, sier hun.

Skolen ligger bare noen minutter unna hjemmet, men moren ble sliten. Det samme var Sander.

Moren følte noe manglet for å forstå og hjelpe Sander.

– En privat psykolog fant ut at Sander passet til beskrivelsen av PDA, sier moren.

PDA (Pathological Demand Avoidance) er en lite kjent profil innen autismespekteret. Barn med PDA har angst for å miste kontroll. De anstrenger seg for å unngå krav, krav som de kanskje ikke klarer å leve opp til, og dermed mister de kontroll.

– Det hjalp å få rett beskrivelse av årsaken til Sanders vansker. Det var en lettelse for oss og for Sander, sier hun.

Hjemme laget foreldrene et opplegg som fungerer for Sander. Ro, orden og rammer som ga ham en følelse av kontroll.

Foreldrene forteller!

Gutt 10 år. Sykmeldt fra skolen.

«Han er helt utslitt når han kommer hjem. Det er ikke mer igjen av gutten. Han gråter sårt i sengen: – Jeg prøver så godt jeg kan, men det er ingen som ser det, det er bare du som ser det, mamma.»

Les historien

FOTO: Utdanning

– Skolevegring kan ha mange årsaker

– Skolevegring er ingen diagnose. At et barn vegrer seg for å gå på skolen, kan ha mange årsaker. Noe kan forklares ved barnet selv eller forhold i familien, men det kan like gjerne skyldes forhold på skolen. Det er summen av risikofaktorer som gjør at barn ikke går på skolen og til slutt kan falle ut derfra, sier forsker Trude Havik.

Havik er førsteamanuensis ved Nasjonalt senter for læringsmiljø og atferdsforskning ved Universitetet i Stavanger. Hun har tatt doktorgrad på skolevegring og er en av dem som savner offentlig fraværsstatistikk fra grunnskolen. I sin forskning fant Havik fire hovedårsaker til fravær basert på en spørreundersøkelse til elevene på 6.-10. trinn: sykdom, skulk, skolevegring og subjektive helseplager. Den siste gruppen er størst.

– Subjektive helseplager er vondt i magen, i hodet eller at man føler seg litt slapp og uopplagt. Dette er symptomer som også henger tett sammen med skolevegring, sier Havik.

– Uansett hva årsaken til at barn er borte fra skolen er, er fravær et stort problem for barnet og familien det gjelder. Barna lærer ikke det de skal, og de kan føle seg mer og mer ensomme. Det kan også føre til store vansker senere i livet, sier forsker Trude Havik.

Gode og dårlige oppmøtevaner

Hun mener foreldre bør være oppmerksomme på fravær allerede mens barna går i barnehagen.

– Barn som får være hjemme fra barnehagen uten å være fysisk syk, kan utvikle dårlige vaner og holdninger og kan komme inn i en ond sirkel og utvikle skolevegring, sier hun.

Hun mener foreldre bør sette klare grenser for fravær fra barnehagen.

– Foreldre bør ikke la friske barn være hjemme, med mindre fraværet er avtalt på forhånd med barnet. Foreldre bør være de som bestemmer. Opplever barnet at det selv kan bestemme dette, kan det bli vanskelig senere, sier Havik.

– Det gjelder å utvikle gode vaner tidlig, slik at det letter overgangen til skolen.

Foreldrene forteller!

Gutt 19 år. Utenfor skolesystemet.

«Det er noe feil med meg. Jeg hører ikke til her,  sa sønnen vår da han gikk i sjette klasse. I dag er han 19 år og står utenfor det aller meste.» 

Les historien

Når «Sander» blir redd på skolen, løper han hjem. Og han blir ofte redd.
FOTO: Sonja Holterman

Stakk av fra skolen flere ganger om dagen

Hjemme i eneboligen sitter Sander og hører moren fortelle om skoledagene hans. Hun prater om at det har blitt bedre hjemme, men ikke på skolen. Dit ville han ikke. Moren fulgte han, men han løp hjem igjen. Sander er forberedt på dette intervjuet. Han visste at en journalist skulle komme og høre mer om hvordan det er på skolen. Likevel er det tøft for ham.

– Det er ikke fordi jeg er en unnasluntrer, sier han og legger seg ned på sofaen.

Moren sier at det stemmer. Han er ikke noen unnasluntrer. Det ble bare for vanskelig for ham å være på skolen.

– Unnskyld, sier Sander og er på gråten.

Moren ser på ham. Rister på hodet og sier at det ikke er hans feil.

– Jeg har bare ingen steder å være trygg, sier han rolig.

Moren nikker. Han trengte et eget sted å gå til. Han fikk et lite rom som han kunne gå til som var bare hans.

– En gang skjelte jeg ut læreren min, forteller Sander.

Moren nikker:

– Ja, en gang sa du til læreren at han ikke var grei og at han måtte gå til rektors kontor, sier hun.

Moren forklarer at han går på en fin skole. At skolen har gjort mye for Sander. Men at det skar seg i fjerde klasse, da læreren ble sykmeldt.

– Klassen fikk vikarer, stadig nye og ingen av dem rakk å bli kjent med klassen eller Sander.

– Jeg var redd, sier Sander.

– Han stakk av fra skolen flere ganger om dagen. I femte klasse endte det med at han nesten ikke klarte å gå på skolen, sier hun.

– Alle var frustrert. Vi, skolen og ikke minst Sander, sier hun.

– På forskjellig grunnlag, bryter Sander inn.

Moren smiler: – Ja, på forskjellig grunnlag.

Forsker Trude Havik.
FOTO: Sonja Holterman

– Barn må oppleve at de har kontroll

Førsteamanuensis Trude Havik frykter også at skolevegringen har økt, og at flere barn holder seg borte fra skolen i dag enn før.

– Foreldrene til skolevegrere forteller sterke historier. Å ha et barn som ikke makter å gå på skolen, er en stor belastning for hele familien, sier forsker Trude Havik.

– Barna må oppleve at de har kontroll. Når de føler at de mister kontrollen over skoledagen, kan de vegre seg for å gå, sier Havik. 

I ADHD Norge, en organisasjon for barn og voksne med ADHD, er man bekymret over skolefravær og over at skolene ikke setter inn nok tiltak for å hjelpe elever tilbake til skolen. 

– Vi har i snitt to henvendelser i måneden fra foresatte med barn som ikke vil gå på skolen. Sakene vi hører om, viser at skolene ikke har nok tiltak. Vi ser ofte en ansvarsfraskrivelse fra skolens side når eleven ikke kommer på skolen, sier fagsjef i ADHD Norge, Nina Holmen.

– Skolene må sjekke ut bakgrunnen for hvorfor elevene ikke ønsker å gå på skolen, og jobbe ut ifra det. Tiltak som oppmuntrer eleven, bidrar til mestring, og sosiale tiltak må tilpasses individuelt og i samarbeid med foresatte, sier hun.

Fakta

10 råd til skolene

1) Kontakt foreldre umiddelbart og spør hvorfor eleven ikke kom til skolen.

2) Kartlegg om det har skjedd noen endringer hos eleven.

3) Spør eleven om noe har skjedd og hva skolen kan gjøre for å hjelpe og forstå.

4) Tilrettelegg for eleven, og involver og informer foreldre om tiltak, slik at foreldre lettere kan legge press på barnet sitt om å gå på skolen.

5) Gjør en avtale med eleven om å kunne gå et trygt sted på skolen eller til en avtalt person dersom noe blir vanskelig i løpet av skoledagen.

6) Sikre at eleven har en god relasjon til en spesiell lærer/annen ansatt i skolen.

7) Sikre forutsigbarhet i skolehverdagen og informer eleven om endringer og om nye ting som skal skje.

8) Skole-hjem samarbeidet er sentralt – ikke bare informer, men involver foreldrene.

9) Om problemer vedvarer, kontakt skolefraværsteam, PPT, helsesøster og lag en plan for tilbakeføring til skolen.

10) Planer og avtaler må ikke brytes, f.eks. møte eleven før skolestart, slippe å lese høyt eller svare på spørsmål i klassen.

 

Kilde: Trude Havik, førsteamanuensis og forsker ved Nasjonalt senter for læringsmiljø og atferdsforskning, Universitetet i Stavanger.

 

Trondheim har fraværsoversikt

Trondheim kommune har siden 2011 ført sentral statistikk over antall elever som er lenge borte fra skolen. Våren 2017 var 1300 elever borte 10 dager eller mer fra barne- og ungdomsskolen i byen.

I Trondheim jobbes det for å få ned fraværet. Når en elev er mye borte, forsøker skolene å få til et samarbeid mellom foreldre, skole, elev, helsesøster, pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT) og barne- og familietjenesten.

– Foreldre og skole kommuniserer om fravær gjennom appen «Meldeboka», sier kommunaldirektør for oppvekst og utdanning, Camilla Trud Nereid til Utdanning.

Første dag et barn er borte fra skolen, tar læreren kontakt via appen.

– Blir det fravær over lengre tid, kan PPT kobles inn. Kommunen har også involvert psykiatrisk helsetilbud, sier Nereid.

Trondheim har en handlingsplan for å jobbe med fravær. Planen har tre ulike sjekklister for kartlegging av fraværet: én for eleven, én for skolen og én for foresatte. Fraværet i kommunen har gått ned de siste årene. Det er særlig på ungdomstrinnet det har falt.

– Lærere har allerede mange skjemaer og innrapporteringer. Er det en fare for at den daglige etterlysningen av elever kommer oppå all annen rapportering?

– Jeg tror elever som er borte fra skolen, er noe som treffer mange lærere i hjerterota. Jeg tror heller andre typer innrapporteringer føles som mer tidkrevende, sier Nereid.

Mange foreldre til skolevegrere sliter

Forsker Trude Havik mener at skolene, bør gjøre som Trondheim-skolene; å kontakte foreldre så snart de registrerer at et barn er borte uten gyldig grunn.

– Foreldre og skole må samarbeide. I mange tilfeller blir ikke tilrettelegging gjort i samarbeid med mor og far. Da fungerer det ikke. Hvis ikke foreldrene føler at skolen er et trygt sted, vil de heller ikke klare å presse barnet på skolen, sier Havik.

Hun legger til: – Det skal de kanskje ikke heller. Har barn det vondt på skolen, kan man ikke forvente at de skal oppholde seg der.

Skolene skal gi alle barn et tilbud. Ifølge Havik oppfatter skolene stort sett oppleggene sine som gode.

– Skolene må samarbeide mer med foreldrene til de barna som er mye borte. Det hjelper ikke med trusler, sier hun.

Flere foreldre har en oppfattelse av at skolene tillegger foreldrene «skylden» for fraværet. Noen har levert bekymringsmelding til barnevernet når barnet har høyt fravær.

– Barnevernet må ikke brukes som en trussel overfor foreldre eller som en ansvarsfraskrivelse fra skolens side. I mange tilfeller blir skolefravær sett på som et foreldreproblem, sier Havik.

Internasjonal forskning viser at mange foreldre til skolevegrere sliter. Havik stiller spørsmålet:

– Foreldrene til barn med alvorlig skolevegring er ofte psykisk syke, men var de det før barnet fikk skolevegring?

Foreldrene forteller!

Jente 13 år.

Hun gjentok daglig at hun ønsket å dø. Hvis vi klarte å få henne til skolen, rømte hun så snart det oppstod en situasjon hun ikke følte seg komfortabel i.

Les historien

FOTO: Erik M. Sundt

– Han kaster opp når det er for mye

Hjemme hos Sander ber moren ham om å gå på rommet sitt. Hun sier at han kan spille dataspill. Han er ikke vond å be. Han smiler og løper opp trappa.

– Jeg vil ikke at han skal høre alt. Han blir lei seg, selv om dette er noe vi snakker mye om hjemme, sier hun.

Hun forteller om en vond høst. Etter noen vanskelige måneder våren i fjerde klasse klarte ikke Sander skolen mer. Høsten i femte klasse begynte han å kaste opp.

– Han fikk vondt i magen og kasta opp. Flere ganger om dagen, sier moren.

Legene har ennå ikke funnet noen fysisk årsak til plagene.

– Det var kanskje lettere for dem å forstå alvoret. Jeg vet ikke. Men nå ser de i alle fall de fysiske begrensningene hans. Han kaster opp når det er for mye, når han er for sliten. Nå spør de han om hvordan han har det, om han klarer og orker. I stedet for å kreve at han skal, forklarer hun.

Nå går Sander på skolen hver dag. Halve dager, med et mål om være der like mye som de andre etter hvert.

– Nå har han en assistent hele dagen og en time med spesialpedagog hver dag. Hadde han fått det fra starten av, ville nok fraværet vært mindre, sier moren.

For fraværet har satt sine spor. Sander er flink faglig, men han har gått glipp av mye undervisning. Fraværet har også preget familien. Moren jobber ikke og føler fortsatt ikke at hun kan det.

– Jeg er i alarmberedskap. Det må jeg være. Det siste året har han enten vært hjemme eller kommet hjem fra skolen.

For henne har skoleproblemene alltid vært fysiske, forbundet med diagnosen, mens det for omverdenen ble sett på som problemer med læring eller adferd.

– Jeg tror mye er gjort om skolene kunne tatt hensyn til helsa. Ikke bare se på pedagogikken og behandle alt som lærevansker, sier hun.

– Kan ende opp i ensomhet

Forsker Trude Havik mener det er mye skolene kan gjøre for å få barna tilbake på skolen. Det er også noe de ikke bør gjøre.

– Vi må være oppmerksomme når alt på skolen dreies inn mot fag, prestasjoner, presentasjoner og eksponering. Vi må ikke få faglærere som ikke kan pedagogikk. Det vil svekke lærernes kompetanse i møtet med barn som vegrer seg mot skolen, sier hun.

Forskning er entydig når det gjelder betydningen av gode lærere.

– Emosjonell støtte fra læreren er svært viktig, at lærere har gode relasjoner til alle elever, sier Havik.

Hun har enda ett råd til skolene.

– Bruk foreldremøtene til å snakke om tilstedeværelse. Forklar hvorfor det er viktig at barnet er på skolen, og mulige konsekvenser for barn med mye fravær, sier Havik.

Barn som er mye og lenge borte fra skolen, kan få vansker med å komme tilbake.

– Det kan gå godt med elever som har høyt skolefravær, men ofte ser vi at det får store, negative konsekvenser. Karakterene blir dårlige, og de kommer ikke inn på den videregående skolen de vil, sier hun, og legger til:

– Men enda mer bekymringsfullt er det at de kan ende opp i ensomhet. Ensomme barn og unge er mer sårbare for psykiske lidelser, noe som igjen gjør det vanskeligere med utdanning og jobb.

For mye fritid er heller ikke bra for barn og unge.

– En del bruker tiden på dataspill. De blir sittende inne, inaktive og ensomme. Andre kommer i kontakt med miljøer med kriminalitet og rus, sier hun.

Havik mener at skolevegring og frafall fra skolen er mer alvorlig jo tidligere det skjer.

– Barn som har mye fravær i småskolen, har stor risiko for å falle utenfor, sier hun.

Foreldrene forteller!

Jente 14 år.

Borte én eller flere dager i uka: «Jenta vår er snart ferdig med første året på ungdomsskolen. Dette har vært et tungt år. Både for henne og for resten av familien.»

Les historien

– Lærerne har gjort en kjempeinnsats

– Det har ikke vært mange dager uten at det har vært behov for meg her, sier moren til Sander. Men hun håper det vil endre seg. Hun jobber for å gi skolen og andre foreldre mer informasjon om PDA. Og hun har kommet i kontakt med andre foreldre.

– Alle sliter med skolen. Ingen, absolutt ingen, av dem jeg har pratet med, har barn uten fravær. Det sliter på oss foreldre, og det sliter på barna, sier hun.

– Jeg tenker at lærerne trenger mer støtte i form av kursing og ekstra ressurser til klassen. Det trenger de for å følge opp hver elev godt nok. Alle lærerne vi har møtt, har gjort en kjempeinnsats. Hadde de ikke gjort det, tror jeg sønnen min kanskje ville falt helt ut av skolen.

Max (18): – Jeg var nesten ikke på skolen de siste årene av barneskolen

Max (18) er aktiv i ADHD-foreningen og snakker mye med andre barn og unge som sliter. – Jeg har mange kjipe minner fra skolen og barndommen, men nå har jeg skjønt at jeg ikke er alene, sier han.
FOTO: Erik M. Sundt

Ni år gammel var Max hjemme fra skolen minst to dager i uka. Oftest mer. – De kalte meg Max Mekker. Det visste de at jeg ikke likte, sier han

– Det var kjipt å være på skolen. Men etter hvert ble det jo ganske dumt å være hjemme også, sier Max Jensen.

Han er 18 år og går på 2. trinn i videregående skole. I år har han ikke vært borte fra skolen i det hele tatt. Men sånn har det ikke alltid vært.

 

«Stor og sterk, og veldig lett å terge» 

Utdanning møter Max utenfor en av skolene han gikk på som liten, Grünerløkka skole i Oslo. Det røde teglverksbygget er gammelt og ærverdig. Fornøyde elever løper mellom små fotballmål, en elev hviner av fryd på klatrestativet og noen flokker seg rundt læreren som har vakt.

– Den er jo ganske fin utenpå, men jeg hadde det ikke fint der. Det var bare dritt, sier Max.

Max og moren bodde på Grünerløkka nær Oslo sentrum da han var liten. Allerede da var han en stor gutt. Fysisk sterk og veldig aktiv.

– Jeg husker at det var vanskelig allerede i barnehagen. Jeg var vel litt tøff. Jeg var jo ganske stor og sterk, og veldig lett å terge, sier han.

Max kan huske at han enkelte dager ikke hadde lyst til å gå i barnehagen. På skolen ble det enda vanskeligere. 

– Helt i begynnelsen var det greit. Alle var jo nye på skolen, og vi lekte sammen. Men etter hvert ble det kjipt, sier Max. 

– Jeg har alltid tenkt at jeg skal bli tømrer. Når jeg er ferdig med denne utdannelsen, vil jeg gå videre og bli ingeniør. Og så har jeg lyst til å bli brannmann, sier Max.

Planene er mange. At han skulle sitte her i dag, planlegge fremtidig utdannelse og skolegang med stor iver, var det nok ikke mange som trodde da han var ni år og spiste lunsjen sin hjemme på  kjøkkenet.

Max sier at han har glemt mye av de første skoleårene, men noen minner sitter. 

– De kalte meg Max Mekker. Det visste de at jeg ikke likte, sier han og ser alvorlig mot skolen.

– Jeg ble alltid valgt sist når det skulle velges lag. Det er egentlig litt rart, for jeg var flink i sport og sånn. Jeg sprang fort, sier han.

– Men mange unger sa at de ikke fikk lov til å være med meg, for jeg var så slem, sier han.

Max ble utredet og fikk ADHD-diagnose. Han var aktiv og hadde problemer med å styre temperamentet.

– Friminuttene var verst. Jeg ville være med de andre, men fikk ikke være med på lekene deres. Det gjorde meg frustrert og sint, sier han og fortsetter:

– Jeg hadde problemer med sinne på den tida. Mange ertet meg for å se hvor sint jeg ble. Noen ganger ble jeg så sint at jeg slo. Da var jo alt min feil. Det var alltid jeg som fikk kjeft.

 

Viserektors kontor

I første og andre klasse gikk oppmøtet på skolen noenlunde greit. Moren fulgte ham tett og forsøkte å legge til rette. Skolen forsøkte også å hjelpe. Max fikk spesialundervisning, sammen med en voksen.

– Jeg satt alene med en assistent og fikk friminutt mens de andre var inne, sier han.

Max mener det er mye annet skolen kunne gjort for å få ham til å trives.

– Hvis de voksne hadde laget aktiviteter som alle kunne være med på i friminuttene, hadde det ikke blitt så mye mobbing, og jeg hadde hatt det gøy jeg òg, sier han.

Ni år gammel satt Max mye alene på et grupperom. I friminuttene var han også alene. En periode i tredje klasse ordnet skolen det sånn at han bare hadde halve dager. Han ble sendt hjem før langfriminuttet.

– Jeg fikk ikke kontakt med noen. Det var dritkjipt, sier han.

Max kjente seg ikke velkommen på skolen.

– Jeg følte heller at de ville at jeg ikke skulle komme, sier han.

Men han husker én som ville ha han der: viserektoren.

– Han sa at jeg skulle komme på kontoret hans når jeg kom på skolen. Da fikk jeg en sånn liten gulrot. Det likte jeg veldig godt, sier Max og ler:

– Han viste jo i alle fall at han ville at jeg skulle komme på skolen.

Ti år gammel var Max mye lei seg. Men sammen med dyr følte han seg trygg.
FOTO: Privat

Ensomt liv

Etter hvert fikk Max vondt i magen, i hodet og ble sint når han skulle på skolen. Moren fulgte ham, men han løp ofte hjem igjen.

– Jeg gjorde alt for å slippe skolen. Det ble bare kjipt å være der, sier han.

Han ble værende hjemme. Ikke hver dag, men flere ganger i uka.

– Det er jo litt chill; sove lenge og slappe av. Men etter noen dager er det ikke så digg likevel, sier han.

Hjemme i leiligheten var det ingen andre barn. De andre var på skolen. Om ettermiddagen gikk de hjem til hverandre. Max var utenfor.

– Du blir ensom. Du er jo ikke der alle de andre er.

På fritiden møtte han en annen gutt.

– Vi gikk og svømte sammen. Det var dritfett, sier han.

Men svømminga et par timer i uka var ikke nok sosialt for en liten gutt. Han lærte heller ikke det han skulle.

– Når du først har vært borte én dag, blir det vanskeligere å komme den neste. Jo mer du er borte, jo vanskeligere blir det, sier han.

Etter hvert hang han ikke med faglig heller.

– Jeg var egentlig flink på skolen. Jeg lærte å lese fort og sånn. Men det ble vanskelig når jeg var så mye borte. Det er det som kanskje ødelegger mest for deg; alt du går glipp av, sier han.

Max og moren flyttet fra Oslo til Nesodden i nabofylket Akershus. Der begynte han på en ny skole. Men de dårlige erfaringene og mangelen på undervisning gjorde det vanskelig.

 

Spesialskole ble veien tilbake

– Jeg begynte på en ny skole i femte klasse, men det ble ikke bedre. Jeg var nesten ikke på skolen de siste årene av barneskolen, sier han.

På ungdomsskolen fikk han tilbud om plass på en spesialskole. 

– Der lærte jeg mye praktisk og hadde lærere som visste hvordan de skulle takle sånne som meg. Jeg lærte mye der. Sosialt var det kanskje ikke så bra. Mange av elevene der hadde det vanskelig, og miljøet var tøft, forklarer Max.

Men for Max ble det veien tilbake til skolen. Han klarte å fullføre, fikk gode karakterer og kom inn på det utdanningsprogrammet han ønsket på videregående. Nå ser han lyst på framtida. Hva som reddet ham og førte ham tilbake på skolen og inn i normalløpet, er han klar på:

– Jeg har alltid fått støtte fra moren min. Og så har jeg alltid vært sikker på at jeg skulle bli tømrer. En rådgiver på ungdomsskolen sa til meg at dersom jeg skulle bli tømrer, måtte jeg gå på skolen. Så da gikk jeg.

Max er aktiv i ADHD-foreningen og snakker mye med andre barn og unge som sliter.

– Jeg har mange kjipe minner fra skolen og barndommen, men nå har jeg skjønt at jeg ikke er alene. Nesten alle ungdommene jeg snakker med, har hatt det dritkjipt på skolen, og veldig mange har droppa ut.

Han har enkle tips til lærere og rektorer.

– Pass på at ingen blir mobba. Gi ros og ikke kjeft.

– Jeg tror at alle barn egentlig vil gå på skolen. Men det kan være så kjipt at de ikke klarer det.

 

– Skolen jobber med skolevegring

– Det er vanskelig for oss å svare når det gjelder enkeltelever, men vi jobber på system- og individnivå med elever som av ulike årsaker strever med, eller holder på å utvikle skolevegring, sier nåværende rektor ved Grünerløkka skole, Ellen Lühr til Utdanning.

På Grünerløkka skole er det til enhver tid barn med skolevegring.

– Det er elever som opplever skolehverdagen som krevende av ulike årsaker. Skolevegring er en problematikk som vi tar alvorlig. Generelt arbeider vi for at vårt skolemiljø skal være så godt at barn ikke utvikler skolevegring, sier Lühr.

Skolen har også fått et opplegg i friminuttene. slik Max ønsket seg.

– Vi har lekeledere ute i alle storefriminutt for å hjelpe elever som strever med å komme inn i lek, forklarer Lühr.

Når enkeltelever har utviklet skolevegring, har skolen et opplegg klart.

– Når vi ikke klarer å forebygge at elever utvikler skolevegring, er det sjelden en enkelt ting som løser problemet, men et tett samarbeid mellom eleven, skolen og foresatte, sier Lühr.

Flere foreldre har en oppfattelse av at skolene tillegger foreldrene «skylden» for fraværet.
FOTO: Sonja Holterman

Foreldrene forteller!

Gutt 12 år. Borte én eller flere dager i uka:

«Hva er vitsen, spør han. Jeg klarer ikke å gjøre det jeg skal likevel. Skolen ser ikke gutten som prøver, som ikke får det til og som mislykkes. De ser ikke gutten som flere ganger, hver eneste dag, får bekreftet at han ikke duger.»

Les historien

– Tallene gir grunn til bekymring, mener ekspert på fraværsforskning

– Disse elevene vil antakelig slite i overgangen fra ungdomsskolen til videregående, mener forsker Robin Ulriksen.

Robin Ulriksen er forsker 2 ved Nordisk institutt for innovasjon, forskning og utdanning (NIFU). Han forsker på fravær i videregående skoler i Nord-Norge og mener Utdannings funn om langtidsfravær i grunnskolen gir grunn til bekymring.

– Disse elevene vil antakelig slite i overgangen fra ungdomsskolen til videregående. De vanskene du tar med deg i skoleløpet, er vanskelig å korrigere senere, slik at det kan være ekstremt vanskelig å snu en trend som er etablert tidligere, sier Ulriksen til Utdanning.

Han sier også at et høyt fravær så tidlig som i 4. klasse kan indikere at eleven vil ha et høyt fravær i videregående skole.

– Forskning viser også at skolefravær går i arv. Elever som har foreldre med høyt skolefravær, har høyere sannsynlighet for selv å ha høyt fravær, sier han.

– Forskning viser også påvirkning mellom medelever. Går du på en skole med høyt fravær, kan det, hvis du har noen risikofaktorer for å utvikle høyt fravær, være høyere sannsynlighet for at du selv ikke kommer på skolen, sier han.

 

22.000 elever på landsbasis

Han sier langtidsfravær i skolen som regel utgjør mellom tre og sju prosent av elevene.

– Norske studier viser også at antall elever med høyt fravær øker utover skoleløpet. Flere studier har vist at antall elever med høyt fravær nesten dobler seg fra barne- til ungdomsskolen, sier han.

Ulriksen sier at man kan generalisere Utdannings funn til å gjelde på landsbasis. Han påpeker at det er store forskjeller i hvordan kommuner og skoler rapporterer inn tall, og hvordan de måler fravær. Legger man snittet på 3,73 prosent langtidsfravær til grunn på landsbasis, vil det si at om lag 22.000 elever hvert år er borte i en måned eller mer fra grunnskolen.

Han vil ikke fastslå hvorfor fraværet er større i store bykommuner enn i små kommuner. Men ut fra forutsetningene at han ikke har sett på tallene, tror han at noe av forklaringen kan skyldes forskjeller i elevgrunnlag og skolestørrelse.

– I store skoler kan det være vanskeligere å følge opp alle elevene. Det kan også være vanskeligere å få tak i foresatte. På små skoler kjenner kanskje de ansatte foreldrene, og det er lettere å følge opp eleven før de utvikler et høyt fravær, sier Ulriksen.

 

Utdannings tall kan være dekkende

Vegard Johansen er professor i pedagogikk ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) i Trondheim og har forsket på skolefravær. Han mener det ikke er godt nok grunnlag for å generalisere Utdannings funn til nasjonalt nivå. To ting taler likevel for at Utdannings tall kan være ganske dekkende.

– Det ene er at vi har funnet omtrent samme andel elever med høyt fravær i studier basert på selvrapportering i ungdomsskolen. Det andre er at ved å hente inn data fra Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger og Bærum, har dere registrert en betydelig andel av den totale elevmassen i Norge, sier Johansen til Utdanning.

Han sier at i studier basert på selvrapportering finner man også en tendens til høyere andel elever med høyt fravær i store kommuner, men ikke så tydelig som i Utdannings tall.

 

Se til Trondheim

Ulriksen ved NIFU mener Trondheim kommunes innsamling av data om langtidsfravær er et eksempel til etterfølgelse.

– Burde kommuner pålegges å samle inn data fra skolene om langtidsfravær hos elever?

– Det kan være et viktig tiltak. Ved å identifisere fraværet tidlig, blir det lettere å finne ut hvem som er i risikosonen. Og så må skolene få inn gode rutiner på fraværet, sier Ulriksen.

Han sier også at en bedre kommunal oversikt over problematisk fravær kan gjøre at kommunene og skolene kan bruke spesialpedagogiske ressurser mer effektivt.

– Det er viktig at forhold som er årsak til fraværet tas tak i, ikke bare registreres. Når tidlig fraværsidentifisering henger sammen med gode individuelle støttende tiltak, vil en nå langt i fraværsforebygging, sier Ulriksen.

– Hva tror du om å ha en fraværsregel på ungdomsskolen, slik det er i videregående skole?

– Jeg er ikke fremmed for det. Det er likevel viktig å poengtere at det bør forskes mer på slike endringer. Før fraværsregelen ble innført i videregående skole, hadde en ikke i tilstrekkelig grad forsket på konsekvensen ved en slik regelinnføring, sier han, og legger til:

– Derfor vet vi heller ikke om den har en positiv effekt på elever med langtidsfravær. Men vi ser at elevene med høyt fravær fra ungdomsskolen har så store kunnskapshull at det gjør det vanskelig å få dem å bestå videregående skole, sier Ulriksen.

Foreldrene forteller!

Gutt 11 år. Borte tre til fire dager i uka:

«Hjemme så vi en gutt som ble stadig dårligere. Han hadde ofte raserianfall. Han sa at han var sliten og stresset på skolen.»

Les historien

Mange kommuner har ikke oversikt

Kristiansand er en av mange kommuner som ikke fører sentral statistikk over antall elever som er lenge borte fra skolen. 

– Vi har ikke kartlagt fraværet hos elever i kommunen. Det er det den enkelte skole som gjør, sier assisterende oppvekstdirektør Svein Tore Kvernes i sørlandskommunen.

Kvernes sier skolene har detaljerte retningslinjer de skal følge når en elev har mye fravær.

– Vi er ikke sikre på hvor mye ekstra innsikt det gir å samle inn tall på sentralt nivå. Man ville sett forskjeller mellom skolene og utvikling over tid. Men man må ha ordninger som gjør at skolene følger opp den enkelte elev, og mye kan løses ved å jobbe godt ved skolen, sier Kvernes.

Han presiserer at oppvekstavdelingen i kommunen ser alvorlig på fravær.

– Hva tenker du om et eventuelt krav fra statlig hold om at kommunene skal føre en sentral oversikt over fraværet? 

– Da må det være et velbegrunnet behov for å samle inn disse tallene. Det er allerede i dag mange pålegg fra staten om hva kommunene skal gjøre. Vi tenker at fraværsproblemer må løses ved å jobbe godt på skolen og ved å ha et godt nærvær. Alle kommuner jeg kjenner til jobber godt med fraværsproblematikk, selv om de ikke fører sentrale oversikter, sier Kvernes.

Foreldrene forteller!

Gutt 9 år. Helt borte fra skolen:

«Sønnen min sier at han blir dum av å gå på skolen. Hjemme var han var sint og utagerte. Han fikk ikke sove om kveldene, og når han endelig sovna, hadde han mye mareritt og nattskrekk.»

Les historien

Kunnskapsdepartementet vil ikke be om oversikt over hjemmebarna

– Vi er generelt forsiktige med å innføre ny statlig rapportering på skolene, fordi det stjeler verdifull tid fra lærere og rektorer, sier statssekretær Rikke Høistad Sjøberg (H) til Utdanning.

Departementet har sentrale tall for fravær fra videregående skole, men ikke for barne- og ungdomsskolen. Det er heller ikke noe Kunnskapsdepartementet vil jobbe for å få.

– Forskere har funnet at fravær i barnehage og grunnskole øker risikoen for frafall i videregående. Er det ikke da viktig å få oversikt over omfanget?

– Høyt fravær på ungdomsskolen vil gi kunnskapshull som kan være vanskelig å tette senere. Derfor er det viktigste at skoleeier og rektor hjelper den enkelte eleven som har mye fravær på ungdomsskolen.

– Det er bekymringsfullt når elever er mye borte fra skolen. Både fordi elevene går glipp av viktig undervisning, og fordi det gjerne er et tegn på at noe er galt i eller utenfor skolen, sier Høistad Sjøberg.

Departementet mener skolene må følge opp fraværet.

– Derfor er det viktig at elever med høyt fravær får oppfølging av dem som er nærmest eleven. Det er selvfølgelig også viktig at skoleeiere ser på det samlede fraværet og vurderer om de kan følge opp elevene godt, sier Rikke Høistad Sjøberg.

I Utdannings undersøkelse kom det fram at bare fem av de 148 kommunene som svarte på henvendelsen, hadde kommunale fraværstall for grunnskolen. Dette bekymrer heller ikke departementet.

– Burde kommunene ha en bedre oversikt?

– Norske barn har rett og plikt til å delta i grunnopplæringen. Dersom barn blir borte fra ungdomsskolen, plikter kommunen å følge opp disse elevene. Kommunene må ha den informasjonen de trenger for å følge opp dette på en god måte. Hvordan kommunene jobber med dette, og hvilken informasjon de bruker, kan variere, sier statssekretær Rikke Høistad Sjøberg.

Kjøreregler for debatten

Her kan du kommentere artikkelen.

Utdanning setter pris på friske meningsbrytninger, men vis omtanke for dine med- og motdebattanter, hold deg til saken og bruk fullt navn. Dersom du ønsker å skrive et lengre innlegg, er du velkommen til å sende det til denne adressen: debatt@utdanningsnytt.no.

Hvis du ser kommentarer som du oppfatter som støtende, kan du varsle redaksjonen ved å merke den aktuelle kommentaren som upassende. Det gjør du ved å klikke helt til høyre for kommentaren du vil varsle oss om. (Dette fungerer ikke fra mobil. Vi jobber med en løsning).
Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Kommentarer kan bli brukt på alle Utdannings plattformer.

Fullt navn er en forutsetning for å delta i debatten!