Flere gylne øyeblikk
Ikke noe innhold
Hver september drar to lærere i kroppsøving, en sosiallærer, en fagarbeider og to 10.-klasser fra Stokke ungdomsskole til Skrimfjella ved Kongsberg. Første etappe er til bilveiens slutt.
– Vi får ikke betalt buss. Foresatte stiller sjenerøst opp som sjåfører, sier Karl Petter.
Flokken vandrer så innover og oppover i et par timer, til et tjern. Der etablerer de leir, med telt og hengekøyer, latriner og bålplass. De spiser og pakker om til tursekk. Deretter går turen opp på Styggemann, 872 meter over havet.
– Det er en ordentlig tur: 14 kilometer, fire til seks-sju timer. Området er myrlendt, vi blir ofte våte. Noen partier er ganske bratte, de siste 300 meterne aller mest krevende. For noen elever er dette også deres aller første fjelltur.
– Er det noen som mukker?
– Det skjer at elever vil gi opp. Noen ganger må vi tenke sikkerhet og snu, men vi prøver å pushe dem. Flere og flere elever mangler erfaringer fra naturen, vi vil gjerne at de mestrer det, sier Karl Petter.
Tilbake etter turen tar mange et forfriskende bad i tjernet, som gjerne holder 14–15 grader. Så lager de mat, spiser og går til køys.
Året dette skjedde var elevene på vei til telt og hengekøyer for å sove, da én av dem så opp og utbrøt: – Se opp ’a, dere!
– En må være i fjellet for å oppleve noe sånt. Langt fra kunstig lys, skyfri himmel, sier Karl Petter.
Snart hadde tjue-tretti av elevene hentet liggeunderlag og soveposer og lå og så opp i stjernemylderet.
– Utrolig! Tretti ungdommer som lå så stille! Til å begynne med fant noen fram mobilen og tok bilder, men bildene ble ynkelige sammenlignet med opplevelsen, sier Karl Petter.
De ble liggende der i flere timer. De så opp i himmelhvelvingen, tidde stille, pratet litt, tidde stille igjen.
– Hverken før eller etter har jeg opplevd noe sånt. Vi talte 18 stjerneskudd! sier Karl Petter.
Fortsatt kan han treffe tidligere elever på butikken som sier:
– Husker du stjernehimmelen på Skrim?