Annonse
Debatt

Kanskje er det også slik at flere bør systematisere vurderingsarbeidet, ikke for å vurdere mer, men for å vurdere mer nyansert og presist, og for å løfte arbeidet fra individuell til kollektiv praksis, skriver seniorrådgiver Morten Solheim i Utdanningsforbundet denne artikkelen. Illustrasjon: Morten Solheim

Salmer fra sandkassa

Barnehagelærere motsetter seg å gå i takt og vurdere alle barn på samme vis. De har andre svar på hvordan barns trivsel og utvikling best kan vurderes.

Del side


Annonse

Lik Første steg på Facebook

I filmen Salmer fra kjøkkenet forsøker den svenske observatøren Folke Nilsen å følge pålegget om hvordan han skal observere ungkaren Isak. Han får det ikke helt til, og det viser seg at instruksen han har fått kanskje ikke er helt etisk forsvarlig. Men mer om det siden.

 

Vurderingsmandatet

Observasjon og vurdering av barns trivsel og allsidige utvikling er en del av barnehagelærerne sitt samfunnsmandat. Også i den nye rammeplanen videreføres denne delen av mandatet som altså ikke er noe nytt. For barnehagelærere har observasjons- vurderingsarbeid vært en selvsagt oppgave i flere tiår. Debatten om hvordan barn skal vurderes og hvilke metoder som er mest hensiktsmessige, har imidlertid tiltatt de siste ti, femten årene – kanskje tydeligst med debatten om språkkartlegging i 2009.

For et par år siden tilspisset debatten seg ytterligere, da alle barnehagelærere i Oslo kommune ble pålagt å bruke TRAS, et skjema for observasjon av barns språk. Diskusjonen om dette pålegget utledet et nytt spørsmål utover problemstillingene knyttet til selve metodebruken, nemlig hvorvidt barnehagelærerne kunne sies å ha metodefrihet når de ble underlagt slike pålegg. Et betimelig spørsmål.

 

Forskning med profesjonen

Debatten i Oslo, og flere tilsvarende diskusjoner i andre kommuner, gjorde at Utdanningsforbundet ønsket å løfte profesjonens stemme om vurdering. Vi initierte derfor et forsknings- og utviklingsprosjekt om vurdering av barns trivsel og utvikling. Et gjennomgående spørsmål i debattene om metodebruk i vurderingsarbeidet, har vært hva som er barnehagelærernes svar og alternativer.

I prosjektet om vurderingsarbeid var det et mål å fremskaffe svar på dette, og å få mer kunnskap om barnehagelærernes prosesser, arbeidsmåter og begrunnelser i arbeidet med vurdering av barns trivsel og utvikling. Et viktig poeng med prosjektet var også at profesjonen skulle ha eierskap til det. Forskerne valgte å løse dette ved å bruke et interaktivt forskningsdesign. Uten å gå i detalj, er et viktig poeng med dette designet at forskerne fortløpende er i dialog med deltakerne i prosjektet. De forsker altså med barnehagelærerne, ikke på, og barnehagelærerne har også bidratt med å drøfte resultatene underveis.

 

Metodefri

Resultatene fra prosjektet er i mine øyne svært interessante. De viser at barnehagelærerne i prosjektet absolutt har et språk om vurdering, en bred palett av metoder som kan benyttes og ikke minst; høy etisk bevissthet knyttet til vurderingsarbeidet. Det at prosjektet har løpt som et utviklingsarbeid over halvannet år, har gitt de involverte barnehagelærerne mulighet til å bruke tid på å reflektere over hvordan de vurderer barns trivsel og utvikling, samt å systematisere arbeidet. I rapporten fra prosjektet – Flere barn på blokka – får vi et godt innblikk i denne prosessen.

Debatten om pålegg av spesifikke verktøy i arbeidet, har vært gjenstand for diskusjon i prosjektet. Forskerne viser at det i oppstarten var en del motstand mot både metodebruk og vurdering som sådan. Motstanden var tydeligst i den barnehagen som hadde blitt pålagt spesifikk metodebruk. En av styrerne reflekterer over dette: «(…) mange lener seg på metodefrihet da, og så blir det ofte bare metodefri. Og da forsvinner systematikken» (Eik og Steinnes, 2017, s. 80). Forskerne trekker dette og andre tilsvarende funn fra prosjektet med seg når de viser at pålegg om å bruke spesifikke metoder, i verste fall kan fungere kontraproduktivt: Det skaper motstand, heller enn å bidra til at vurderingsarbeidet blir systematisert, som ofte kan synes å være intensjonen bak påleggene.

 

Å avkriminalisere et begrep

Utover prosjektet minsker motstanden, og en av barnehagelærerne påpeker at begrepet vurdering er blitt avkriminalisert underveis i prosessen. Begrepet er blitt nyansert, og praksisen justert og systematisert. Grunnen til at begrepet ble ansett som kriminelt, var nettopp påleggene om å bruke spesifikke metoder. Barnehagelærerne gjorde motstand mot dette, fordi en slik standardisering i ytterste konsekvens kunne utlede en etisk uforsvarlig praksis.

I Lærerprofesjonens etiske plattform heter det at «Barnehagelærere, lærere og ledere er faglig funderte og etisk reflekterte i arbeidet med vurdering» og «Vår metodefrihet og profesjonelle skjønnsutøvelse gir oss et særlig ansvar for å være åpne om de faglige og pedagogiske valgene vi gjør». Barnehagelærerne i prosjektet om vurdering av barns trivsel og utvikling målbærer disse ansvarsområdene til gagns, og deres utviklingsarbeid vil forhåpentligvis være til inspirasjon for mange. Og kanskje er det også slik at flere bør systematisere vurderingsarbeidet, ikke for å vurdere mer, men for å vurdere mer nyansert og presist, og for å løfte arbeidet fra individuell til kollektiv praksis.

 

Salmer fra sandkassa

Salmer fra kjøkkenet brukes ofte som eksempel når forskningsetikk diskuteres. I filmen har observatøren Folke Nilsen fått instruks om hvordan han skal observere ungkaren Isak. Det hele blir imidlertid mest komisk, da det viser seg at det å sitte på en høy stol og ikke snakke med den du observerer, verken er hensiktsmessig eller mulig.

Forskerne i vurderingsprosjektet viser at tid og tillit er vesentlige faktorer for et godt vurderingsarbeid i barnehagen. I tillit ligger det at styrer og barnehagelærerne selv må ta ansvar for å finne de mest hensiktsmessige metodene for arbeidet. Og hva gjør folk, når de blir pålagt ting de synes er fordummende? Jo, de gjør motstand. For Folke Nilsens del ble løsninga å legge fra seg skjemaet, stige ned fra stolen og ta en rangel med Isak. Eksempelet er karikert, men metaforisk sett er det i grunn det samme barnehagelærere gjør når de blir pålagt ting som virker lite hensiktsmessig eller etisk uforsvarlig: De legger fra seg skjemaet, stiger ned fra stolen og begynner å leke med ungene.

 

Litteratur

Eik, L. T. og Steinnes, G. S. (2017). Flere barn på blokka. Rapport fra et forsknings- og utviklingsprosjekt om vurdering av barns trivsel og utvikling i barnehagen. Horten: Høgskolen i Sørøst-Norge.

Lærerprofesjonens etiske plattform.

 

  •  Morten Solheim, seniorrådgiver i Utdanningsforbundet

 

Nyhetsbrev


Meld deg på!


 
 

Følg Utdanningsnytt på Facebook!

 

Fakta

Denne artikkelen har stått på trykk i Første steg nummer 1 2018

_____________________

 

Hei!

Kommentering av artikler er ikke tillatt mellom midnatt og 06:00.
Velkommen tilbake!

 

_________________________