Annonse
Debatt

Når det nærmer seg lunsj er byggverket femten centimeter høyt og en halv meter bredt. De har bygget ringer av klosser oppå hverandre. Et utsøkt sylinderformet reisverk tar form. Det ser ut til å få en svak helling innover, skriver forfatter og illustratør, Morten Solheim.

Leke lenge

Det er som å se to voksne menn dytte en bil som ikke får start. Trekassa med kaplaklosser yter så mye motstand at begge guttene nærmest ligger når de sakte skyver materialene sine fremover.

Del side


Annonse

Lik Første steg på Facebook

De har spurt, og de har fått lov. «Kan vi leke med kaplaklossene på det blå rommet», var spørsmålet. «Ja», var svaret. Begeistringen som fulgte var ubetalelig.

 

En anleggsplass etableres

Når kassa er på plass på riktig rom etter en svær og krevende prosess med å få den over dørstokken, kan neste trinn i anleggsarbeidet starte. Når man er fire år og har en kasse på størrelse med lillebroren sin fylt til randen av flate, avlange klosser, sier det seg selv at alt skal tømmes ut på gulvet. De setter seg på huk, plasserer åtte fingre hver under kanten, bruker tomlene som støtte og dytter kassa med hjul mot veggen for å få tilstrekkelig motstand for øvelsen. Når vippet bikker 45 grader faller de første klossene av, påfulgt av en buldrende lyd som er enhver anleggsplass verdig. Nå begynner snart det virkelige arbeidet.

Men først tar de en pause. Jobben har gitt dem røde streker i håndflaten. Det er som om hjørnet på trekassa sitter igjen i huden. De sammenligner dybden på sporene og studerer nøye hvordan de røde merkene gradvis får den bleke fargen tilbake. Det tar litt tid.

Etter at begge to har fått bekreftet at de får plass oppi trekassa, snur de den opp ned. Den rette kanten gjør kassa til en perfekt bulldoser. Klossene blir måkt inn i det ene hjørnet av rommet. Kanten av klosser som vender ut i rommet justeres. Det skal være rette streker. De kikker tilfreds på klossehaugen og på hverandre.

Det sies ikke så mye de neste timene. Prosjektet er i seg selv bærende nok for relasjonen mellom de to. Kun små beskjeder blir utvekslet. Ord som gir mening for samarbeidet. De har gjort dette før, men aldri alene. Aldri uforstyrret. Aldri med samtlige klosser til disposisjon.

 

Lunsj på bærebjelken

Når det nærmer seg lunsj er byggverket femten centimeter høyt og en halv meter bredt. De har bygget ringer av klosser oppå hverandre. Et utsøkt sylinderformet reisverk tar form. Det ser ut til å få en svak helling innover. Hver ring som legges er så vidt litt mindre enn den forrige. Guttene har hørt beskjeden om at hendene skal vaskes, men de blåser i å følge opp. Når alle sitter ved bordet og to plasser er tomme, åpner jeg døren til det blå rommet og spør: «Kommer dere? Vi skal spise nå.»

Igjen veksler de blikk. Det er som om de planlegger hva de skal si kun ved å se på hverandre. Så kommer det: «Kan vi spise matboksene våre her?»

Den første tanken som slår meg når spørsmålet omformes til mening i hodet mitt, er følelsen av å finne smuler og påleggsrester i en kasse med klosser. Det andre som slår meg er alle de gangene jeg har sagt nei. Jeg har sagt nei fordi et ja potensielt kan føre til merarbeid. Det tredje som streifer fibrene i frontallappen, er en følelse fra egen barndom. Følelsen som ble utløst når en voksen bekreftet at ja, jeg kunne få leke lenge. «Ja», sier jeg, og går for å hente matboksene.

Når jeg kommer tilbake har de plassert rumpene på trekassa som står opp ned. Når de balanserer matboksene på knærne, når de ler fordi de holder på å falle ned, når de tar armene rundt hverandres skuldre for å få stabilitet i situasjonen, når byggverkets grunnmur står i bakgrunnen og representerer hvor mye arbeide som gjenstår: Det er som den perfekte rekonstruksjon av det ikoniske bildet hvor en gjeng arbeidere sitter og tar lunsj på en bærebjelke under oppføringen av Rockefeller senter.

Jeg ser så vidt skyggen av guttene når de kommer innom for å legge matboksene tilbake på plass. De har ikke tid til å snakke. Det er for mye som gjenstår. Arbeidet fortsetter stille, nøysomt.

 

Fare for byggestans

Når ettermiddagen gradvis stenger lyset ute, går jeg forbi det blå rommet. Det har oppstått en samtale nå. Guttene drøfter to problemer som i verste tilfelle kan føre til byggestans. For det første kan det se ut til at de vil gå tom for klosser i løpet av en halvtimes tid. For det andre har de resonnert seg frem til at de vil bli bedt om å rydde opp før de går hjem.

De rekker ikke å diskutere lenge. Mens de står og prater kommer nemlig pappaen til den ene gutten inn døra. Jeg ser hva som skjer med øynene på guttene. Det ser ut som om de blir rammet av den samme følelsen som jeg selv får de gangene noen foreslår at vi skal ta kvelden, og jeg egentlig kunne tenke meg å bli sittende og prate hele natten. «MÅ vi rydde opp?», spør de.

Selvsagt måtte de ikke rydde opp. Selvsagt måtte leken få fortsette. Selvsagt måtte arbeidet fullføres. Dagen etter snubler de inn døra, tidligere enn vanlig. De kan ikke vente.

 

Leke lenge

Etter en halvtime på dag to, er krisen et faktum. De er tom for klosser.

Bygget er nå blitt nesten førti centimeter høyt, men det er langt fra ferdig. Jeg vet om en løsning, men rekker ikke å foreslå den før de selv har regnet seg frem til hvordan prosjektet kan få utvidet løpetid. Jeg nikker.

Etter noen minutter er de tilbake. De har vært på naboavdelingen. Det er som å se to voksne menn dytte en bil som ikke får start. Trekassa med kaplaklosser yter så mye motstand at begge guttene nærmest ligger når de sakte skyver materialene sine fremover. De er på klossekasse to, dag to. Det er tre dager igjen av uka. Det er tre avdelinger til som har tilsvarende kasser med klosser. De skal leke lenge.

 

  • Morten Solheim er Seniorrådgiver i Utdanningsforbundet

 

Utdanningsnytt på Facebook!

Fakta

Dette innlegget er også publisert i Første steg nr. 1/2017

Kjøreregler for debatten

Her kan du kommentere artikkelen.

Utdanning setter pris på friske meningsbrytninger, men vis omtanke for dine med- og motdebattanter, hold deg til saken og bruk fullt navn. Dersom du ønsker å skrive et lengre innlegg, er du velkommen til å sende det til denne adressen: debatt@utdanningsnytt.no.

Hvis du ser kommentarer som du oppfatter som støtende, kan du varsle redaksjonen ved å merke den aktuelle kommentaren som upassende. Det gjør du ved å klikke helt til høyre for kommentaren du vil varsle oss om. (Dette fungerer ikke fra mobil. Vi jobber med en løsning).
Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Kommentarer kan bli brukt på alle Utdannings plattformer.

Fullt navn er en forutsetning for å delta i debatten!