«Det er ikke grunnlag for å kalle dette for en ny rammeplan»

Forslag til Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver som ble offentliggjort 20. oktober, er nå ute på høring med frist 20. januar 2017. Dette er en begivenhet som bør påkalle både oppmerksomhet og debatt, og på bakgrunn av lang fartstid innenfor barnehagevirksomheten ønsker vi å komme med et innspill.

Vi vil berømme rammeplankomiteen for godt arbeid – samtidig som vi ser rom for forbedringer. Det gode dreier seg særlig om en videreføring av det som ofte benevnes som den nordiske barnehagetradisjonen og dens helhetlig tilnærming til omsorg, lek, læring og danning. Vi er også svært tilfreds med at forslaget viderefører gjeldende rammeplans syn på barn og barndom, hvor barns rettigheter anerkjennes som likeverdige med voksnes og at barns liv her og nå har vel så stor betydning som hva de skal bety for nasjonen på sikt. 

Det vi er mindre tilfreds med er litt mer sammensatt, og vi vil i det følgende forsøke å gi en redegjørelse for dette.

Språklig framstilling

Vi stiller oss spørrende til om dette forslaget faktisk kan betegnes som en ny rammeplan. Vi opplever det mer som en språklig redigering og revidering av den gjeldende fra 2006. Slik vi ser det, er det innholdsmessige i hovedsak videreført. Så er noe utdypet og noe er lagt til, som for eksempel et eget avsnitt som sirkler inn kravet til progresjon i det pedagogiske tilbudet og en presisering av krav til barnehagens digitale praksis. Videre er mye og til dels dårlig prosatekst fjernet slik at forslaget utgjør et kortere og mer oversiktlig dokument enn gjeldende rammeplan.

Likevel oppfattes teksten fortsatt som fortettet og kompleks. Dette er kanskje ikke til å unngå, men kravet til indre konsistens og språklig presisjonsnivå blir ikke mindre viktig av den grunn.

Verdigrunnlaget

Selv om forslaget oppfattes som tydeligere i forhold til det verdigrunnlaget som skal gjennomsyre barnehagens daglige virksomheten, mener vi i likhet med professor emeritus Berit Bae uttalelse i Utdanningsnytt (https://www.utdanningsnytt.no/debatt/2016/oktober/en-bedre-rammeplan-enda-tid-til-forbedringer/), at det også er rom for forbedring. Verdigrunnlaget må i større grad gjenspeiles i fagområdene enn hva det gjør på nåværende tidspunkt. Bae trekker blant annet fram at den helhetlige tilnærmingen til barns læring og utvikling som slås fast i innledningen om barnehagens verdigrunnlag, primært kan komme til å stå som en god intensjon dersom den ikke følges opp i øvrige tekstavsnitt. I samsvar med dette mener vi at verdigrunnlaget generelt og de verdier som trekkes fram i avsnittet om sosial kompetanse spesielt, i sterkere grad bør gjenfinnes i fagområdet Religion, etikk og filosofi.

Vi mener at sosial kompetanse i hovedsak handler om nettopp etikk. Videre brukes for eksempel begrepet undring i barnehagelovens § 1 om formål med virksomheten (som for øvrig ikke er gjengitt i utkastet!), og vi oppfatter at dette kan befestes både som en verdi og arbeidsmåte gjennom en sterkere betoning innenfor nevnte fagområde. Undring utgjør dessuten navet i filosofisk virksomhet.

Mobbing og krenkelser

Videre mener vi at avsnittet om sosial kompetanse kunne vært mer eksplisitt på personalets betydning med tanke på formidling av verdier, og da særlig i forbindelse med kravet om å forebygge og stoppe diskriminering, mobbing og krenkelser. Når vi omsider er kommet til en erkjennelse om at mobbing og krenkelser også foregår i barnehagen, bør rammeplanen samtidig være tydelig på at disse fenomenene ikke dreier seg om egenskaper ved det enkelte barnet, være seg mobber eller mobbeoffer, men at årsakene er å finne i barns oppvekstmiljø.

Verdier formidles gjennom voksnes handlinger og væremåter i tilknytning til hverdagslivets aktivitet og rutiner. Det er avgjørende for barns sosiale kompetanse at de omgås voksne som både erkjenner og anerkjenner det vedtatte verdigrunnlaget, at det ikke praktiseres verdier som går på siden av eller på tvers av dette. I arbeidet med å forebygge og stoppe diskriminering, mobbing og krenkelser vil derfor ikke bruk av mobbeprogram eller andre mer instrumentelle tilnærminger kunne veie opp for brudd i de voksnes forpliktelse om å møte hvert enkelt barn med anerkjennelse og respekt.

Presise kriterier

I forbindelse med offentliggjøringen av forslaget til den nye rammeplanen, uttaler Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen at forskning viser at barnehageansatte kan være usikre på hvordan de skal håndtere mobbing og derfor ikke gjør nok. Han følger opp med at rammeplanen er klokkeklar når det gjelder ansvaret om å stoppe mobbing (http://www.regjeringen.no/no/dep/kd/id586/). Vårt ønske er at både Røe Isaksen og barnehageansatte skal ha mer fokus på det forebyggende aspektet, og at rammeplanen som styringsdokument uttrykker mer presise kriterier for et slikt barnehagemiljø, enn hva den foreløpig gjør. Å realisere verdier er et krevende oppdrag. Dette gjør behovet for presisering og konkretisering av det som utgjør premissene for en verdiorientert pedagogikk, høyst nødvendig.

For øvrig savner vi også en mer eksplisitt oppfølging av temaet mobbing og krenkelser under fagområdet Etikk, religion og filosofi.

Barns rett til medvirkning

I avsnitt om barns medvirkning står det at barns synspunkter skal tillegges vekt i samsvar med deres alder og modenhet. Med kunnskap om at de yngste barnas rett til medvirkning i barnehagen generelt sett ligger på sotteseng, synes det uforståelig at denne setningen er videreført. Den kan tolkes som at de yngste har reduserte forutsetninger for å formidle seg og derfor skal ha en begrenset medvirkningsrett. En slik forståelse representerer et avvik i forhold til en bredt akseptert kunnskap om barn som kompetente når det kommer til samspill og kommunikasjon. Videre åpner det opp for en snever praktisering av barns medvirkningsrett, som ligger tettere opp til forståelsen av medvirkning som synonymt med medbestemmelse. En evaluering av implementering av gjeldende rammeplan fra 2009, viste nettopp at slike misforståelser var omfattende.

Når det i tillegg allerede er uttrykt at barnehagen skal være bevisst på barnas ulike uttrykksformer og tilrettelegge for medvirkning på måter som er tilpasset barnas alder, erfaring, individuelle forutsetninger og behov, synes først nevnte formulering overflødig. Det er på tide å etterleve bestemmelser om likeverdig behandling av alle mennesker, og at medvirkningsretten gjelder for alle mennesker uansett alder og funksjonsnivå. Fokuset må være på kravet til barnehageansatte og deres kompetanse i å oppfatte, tolke og følge opp de yngste barnas primære uttrykksmåter.

Det at formuleringen er en blåkopi av formulering i nevnte formålsparagraf er ingen formildende omstendighet – en «løgn» blir ikke mer sann selv om den gjentas. Det oppfattes som motstridende at det parallelt med anerkjennelsen av barn som likeverdige med voksne og ditto rettigheter, formuleres kriterier for – og dermed begrensninger av – retten til medvirkning, i form av alder, modenhet og funksjonsnivå. Vi ønsker denne reguleringen av barns medvirkning fjernet – både fra lovtekst og ny rammeplan.

For øvrig synes avsnittet om barns medvirkning i sin helhet noe uferdig. I samsvar med det vi tidligere har påpekt om noe manglende indre konsistens og sammenheng, mener vi det er nødvendig å synliggjøre betydningen av barns medvirkning inn mot det helhetlig perspektivet på barns læring og utvikling, og at barns medvirkning langt på vei forutsettes av en realisering av verdigrunnlaget.

Videre har vi også omtalt den manglende oppfølgingen av formålsbestemmelsen om barns undring og mener at dette avsnittet er en god anledning til å gjøre nærmere rede for forbindelsen mellom barns undring og barns medvirkning.

Overganger mellom systemer

I forslaget til ny rammeplan blir overganger gitt oppmerksomhet: Overgangen fra hjemmet til barnehagen og mellom barnehagen og skolen. Dette synes vi er positivt. Ordlyden knyttet til overgangen mellom hjemmet og barnehagen, gir dessuten signaler om at barnehagen må tilpasse rutiner og organisere tid og rom til barna som skal begynne – og ikke motsatt. Likeledes betones viktigheten av at barnehage og skole samarbeider om å skape en sammenhengende overgang og god oppstart for de nye skolebarna.

I praksis vil det måtte bety at begge virksomheters egenart får betydning for overgangen og oppstarten, og ikke bare skolens. Overganger mellom avdelinger i barnehagen omtales derimot ikke i denne delen, men i form av en bisetning relatert til én av pedagogisk leders mange ansvarsområder. Å legge til rette for at også disse overgangene oppleves som gode, er ikke mindre viktig enn øvrig nevnte overganger. Det kan man imidlertid få inntrykk av gjennom denne inndelingen, og vi mener derfor at interne overganger bør få samme oppmerksomhet som øvrige overganger ved at de sorteres under samme overskrift.

Planverket

Utarbeiding av årsplaner har vært en lovpålagt oppgave side 1984. Ellers har barnehagene stått fritt i å utarbeide supplerende planer. Årsplan skal bygge på føringer gitt i Rammeplanen og den skal være et arbeidsredskap for barnehagens personale, samtidig som den synliggjør virksomhetens pedagogiske arbeid overfor foresatte, myndigheter og andre med interesser i virksomheten. Professor Yngve Skjæveland ved NTNU har analysert 64 årsplaner og han finner at barnehagene i stor grad kopierer og reproduserer Rammeplanens innhold. En følge av dette blir at det som fremstår som klart i Rammeplanen også klart i årsplanen, og det som er uklart i Rammeplanen blir fortsatt uklart i årsplanen.

Vi trekker to slutninger av dette. For det første blir det viktig at Rammeplanen fremstår som klar og presis, slik at dette gjenspeiler seg i barnehagens årsplan. I tillegg viser det nødvendigheten av supplerende planer som konkretiserer og utdyper barnehagens virkeliggjøring av Rammeplanenes føringer i barnehagens daglige liv. Det er derfor ønskelig med en presisering, slik at utarbeiding av planer for kortere og lengre tidsrom, i likhet med årsplan blir en pålagt oppgave. De som er skeptiske til plandokument i barnehagen, uttrykker erfaringsmessig synspunkt om planers begrensning av barns medvirkning og spontanitet. Vi tenker derimot tvert imot og ser på planer som en kilde til kyndig improvisasjon i møtet med det mulige i barnegruppa. Jo mer forberedt man er på det som kan skje, desto større åpenhet har man for å kunne komme barna i møte og ta gode valg i hverdagen.

Profesjonelt ansvar

Sammenlignet med gjeldende Rammeplan opplever vi at både styrers og pedagogiske leders ansvar, kommer tydeligere frem i dette forslaget. Det som imidlertid fortsatt trenger en eksplisitt avklaring, er plasseringen av ansvaret for valg av metoder og verktøy. Å plassere dette andre steder enn hos de med barnehagefaglig kompetanse, vil medføre en begynnende deprofesjonalisering av barnehagelæreryrket. Dette, sett i sammenheng med tidlig innsats som et av nåtidens utdanningspolitiske mantra og tilkomsten av stadig flere påstått effektiviserende manualer, standardiserte verktøy og programmer, kan på sikt føre til en endret barnehagepedagogikk og en nedbryting av den helhetspedagogiske tenkningen – både utenfra og innenfra.

Vi vil avslutte med å konkludere mot vårt innledende spørsmål. Vi kan ikke se at forslaget innebærer noe radikalt nytt og mener derfor at det ikke er grunnlag for å kalle dette for en ny rammeplan.

• Innlegget er skrevet av høgskolelektor Tina Jacobsen og høgskolelektor Jane Haugseth, Institutt for pedagogikk og veiledning, Høgskolen i Lillehammer