Vurderingsarbeid i barnehagen: Ser flere barn enn før

–Flere barn blir aktivt sett når ansatte systematisk vurderer barns trivsel og utvikling. De ser ikke bare de som er lett å se, men også de stille barna, og de som ser ut til å trives i barnehagen, sier førsteamanuensis Liv Torunn Eik ved Institutt for pedagogikk ved Høgskolen i Sørøst-Norge. Hun har forsket på vurderingsarbeid i barnehagen sammen med førsteamanuensis Gerd Sylvi Steinnes ved Høgskulen i Volda. Forsknings- og utviklingsprosjektet «Vurderingsarbeid i barnehagen» er gjort på oppdrag fra Utdanningsforbundet, og har pågått i et og et halvt år.

Endret praksis

Vurderingsarbeidet endret barnehagenes praksis på flere områder. En småbarnsavdeling så at de burde bruke mer tid på tid på hvert barn i tilvenningsperioden. Andre avdelinger endret praksisen rundt måltidene, og åpnet for mer fleksible dager. De ansatte begynte også å observere barna mer.

–Når mer blir nedskrevet og dokumentert blir barnehagelærerne mer bevisst på egen praksis og hva som påvirker barns trivsel og utvikling, sier Gerd Sylvi Steinnes. Hun sier barnehagelærerne også opplevde å stå tryggere og stole på egne vurderinger i møte med PPT og andre instanser.

–De ansatte gikk fra en hovedsakelig individuell til en kollektiv vurderingspraksis, fordi erfaringene og begrunnelsene ble delt og drøftet. På den måten fikk de frem egen kunnskap, utviklet kunnskap sammen og ble tryggere på vurderingene sine, sier Eik.

Redd for nye oppgaver

Styrere og barnehagelærere i to barnehager; en privat og en offentlig har deltatt i forskningsprosjektet. De har fått veiledning av en av landets barnehagepionèrer, Turid Thorsby Jansen, underveis og har drøftet erfaringer med hverandre.

–De ansatte var først skeptiske til at vi skulle se dem i kortene og redde for å få flere pålagte oppgaver, men etter hvert opplevde de seg som medforskere, sier Steinnes.

Målet har vært å få kunnskap om arbeidsmåter og prosesser knyttet til vurderingen av barns trivsel og utvikling, og å få erfaring om hva som er viktig for å bygge og utvikle en kultur for vurdering i barnehagen. Det har også vært et mål å styrke barnehagelærernes språk for vurderingsarbeid knyttet til barns trivsel og utvikling.

Kritisk til vurdering

Selv de mest skeptiske mot vurdering av barnehagebarn endret syn underveis i prosjektet, ifølge forskerne.

–Noen av de barnehageansatte ville ikke si ordet vurdering i starten og var motstandere av Tras. Etter et og et halvt år med systematisk vurdering av barns trivsel og utvikling endret de syn: «Nå har vi avkriminalisert vurderingsbegrepet», sa en ansatt etterpå, forteller Eik. Barnehagelærerne i studien ble ikke pålagt å bruke kartleggingsverktøy, med valgte ulike verktøy ut fra når det fungerte for dem. Noen lagde egne kriterier for små barns trivsel, andre brukte observasjon eller ferdiglagde skjema.

–Det er situasjonen som bestemmer hva barnehagelærerne mener er riktig å gjøre, og det er opp til dem å gjøre de profesjonelle valgene om hvilke metoder de vil bruke, sier Eik.

Daglig leder Jane Ophus i Camenberten Kanvasbarnehage i Sørum kommune sier flere barn blir sett etter at barnehagen deltok i studien.

Kritisk blikk på egen rolle

–Vi kan nå ha fokus på dem som ikke trives og dem som trenger ekstra oppfølgning i forhold til utvikling, og barna får raskere hjelp, sier Jane Ophus. Hun forteller at en felles forståelse har vært avgjørende for å få til et systematisk vurderingsarbeid. Der de før hadde muntlige overføringer, er nå blitt skriftlige. De har også utarbeidet egne observasjonsskjema. Ophus mener de sparer tid på det. Nå kan de bare hente frem en tidligere vurdering når de trenger det, i stedet for å starte på nytt.

–Vi har også fått et kritisk blikk på egen rolle, om hvordan vi som voksne fremmer eller hemmer barns trivsel. Det er ikke barnet, men miljøet rundt som er avgjørende, sier Ophus.

Daglig leder Robert Ullmann i Kanvas-barnehagene hadde trodd rapporten skulle være mer negativ mot vurderingsarbeid.

–Det er politisk strid og faglig uklarhet om vurderingsarbeid. Erfaringene i rapporten kom innenfra, fra barnehagelærerne selv, og da blir det bærekraftig, sa han på konferansen der rapporten ble lagt frem.

Dokumenterer mer

Hege Sevatdal påpeker at deltakerne i studien observerer mer, skriver ned og dokumenterer mer systematisk. De har fått en mer bevisst måte å jobbe på og en felles praksis. Hun er seksjonssjef for barnehageseksjonen i byrådsavdeling for oppvekst og kunnskap i Oslo kommune, som har hatt en barnehage med i studien.

–Jeg tror at et prosjekt som dette kan bidra til at både politikere og andre kan anerkjenne den praksisen vi gjør i barnehagen, sier Sevatdal.

Gi kunnskap til flere

Nestleder Hege Valås i Utdanningsforbundet sier de satte i gang forsknings- og utviklingsprosjektet (FoU) fordi både kommunale og private barnehageeiere gjerne vil utstyre barnehagene med vurderingsmetodikk og verktøy. I tillegg er både myndigheter og politikere opptatt av barnehagenes vurderingsarbeid.

–Mye av det som leveres, opplever mange barnehagelærere som dårlig. Samtidig er det ikke lett å oppdage at barnehagelærerne har tydelige og gode alternativer til kartleggingsskjemaer, avkryssingslister, eller maler for vurdering. Derfor satte vi i gang et FoU-prosjekt, der barnehagens profesjonsutøvere holder hånda på rattet, sier Valås. De ønsket at to forskere skulle følge disse prosessene med et forskningsblikk, for å gi kunnskap til flere.  

–En av de viktigste konklusjonene i rapporten er at godt vurderingsarbeid i barnehagen handler mer om kunnskap og holdninger, enn om metodikk. Dette er et viktig signal om at vi ikke må tro at det finnes snarveier til godt vurderingsarbeid. Dette må bygges opp gjennom kollektive prosesser i barnehagen, sier Valås.