Psykolog: – Det er lettere å like en som er lik deg selv
Det er lettere å like en som er lik deg selv. Det kan forklare hvorfor det er noen vi ikke liker, sier psykolog.
En undersøkelse gjort av Opinion for Første steg, Yrke og Utdanning viser at annenhver barnehagelærer har et favorittbarn og 3 av 10 har mislikt et barn i jobbsammenheng.
Mennesker har behov for liket og tilhørighet. Det er lettere å identifisere seg med og like en person som er like deg selv, sier Margareta Öhman. Hun er svensk psykolog, familieterapeut, forfatter og en populær foredragsholder om relasjoner for barnehageansatte i hele Norden.
Skremt av seg selv
Hun sier det også er lettere å like en person som er snill og imøtekommende, enn en som er annerledes, utfordrende eller aggressiv.
– En utfordrende person kan true min oppfatning av meg selv, og jeg kan bli skremt av mine egne reaksjoner. Jeg vil jo ikke være utrivelig, jeg vil jo like alle, forklarer psykologen.
Ifølge nevrovitenskapelig forskning har sjefer av samme grunn en tendens til å rekruttere medarbeidere som ligner dem selv. I barnegruppen kan det være på samme måte.
– Pedagogen har lettere for å knytte til seg barn som tilsvarer sine forventninger om hvordan et barn skal være. Det kan være at barnet har foreldre som ligner pedagogen, har lik sosial bakgrunn eller tanker om oppdragelse, forklarer psykologen.
Favorisere
Psykologen mener det er stor forskjell på å ha et favorittbarn som du forstår deg bedre på, og å favorisere noen barn fremfor andre.
– Jeg elsket bråkete og utagerende barn da jeg jobbet i barnehagen.
Jeg ble ikke provosert, men inspirert av dem og forsto deres uttrykk. Det betydde ikke at jeg behandlet andre barn dårligere, sier Öhman. Spør deg selv: hva har barna du ikke liker å lære deg?
Barnets perspektiv
– Hva gjør vi når vi ikke liker et barn?
– Det er viktig å ta følelsene på alvor. Hvorfor føler du som du gjør? Er det barnets væremåte, utseende, eller oppfører det seg som avviker fra det du oppfatter som normalt? Det er ingen kunst å jobbe med barn i medvind, altså når barna oppfylle våre forventninger, er glade og positive. Men når barna ikke fyller våre forventninger utfordres vår pedagogiske kompetanse, svarer psykologen. Da mener hun vi bør se barnets perspektiv, fordi det kan gjøre at vi får et annet syn på hva det behøver.
– Pedagogene bør forholde seg profesjonelt til følelsene som oppstår i møtet med et barn, slik at hun ikke kidnappes av sterke følelser, og lar det påvirke forholdet, sier psykologen.
