Jeg har behov for nærhet og trøst. De ser det ikke, tenker kanskje 1-åringen i en barnehage der antatte ikke har tid og nok kunnskap om de minste barna. Illustrasjonsfoto:Fotolia.com
Jeg har behov for nærhet og trøst. De ser det ikke, tenker kanskje 1-åringen i en barnehage der antatte ikke har tid og nok kunnskap om de minste barna. Illustrasjonsfoto:Fotolia.com

Slik er barnehagen sett med de minste barnas øyne

Hvordan har barna det i barnehagen når de voksne har tid, kunnskap og et stort hjerte? Hvordan har de det når de voksne ikke har tid og lite kunnskap. Her er to ulike hverdager ut fra mine erfaringer.

 

Denne artikkelen har også stått på tykk i Første steg nummer 3 2018

Hverdag 1

 

 

Helt ny. En ny verden skal oppdages og erfares. Et mylder av barn, voksne og spennende miljøer. Her skal jeg være. Helt alene, uten mamma og pappa. Dette må læres, og det kan ta lang tid. Godt å ha mamma og pappa her i starten, så jeg kan bli kjent. Kjent med rommene, alle lydene, luktene. Det er så mye å ta innover seg. Jeg blir sliten og trøtt. Gråter litt mer enn jeg pleier. I tillegg så savner jeg mamma og pappa.

 

Men jeg har mange voksne her. Gode voksne som smiler til meg, bærer meg, bysser meg, trøster meg. Voksne som ser meg, som kjenner meg og som forstår hvorfor jeg gråter. Selv om jeg kanskje ikke forstår det helt selv. Det er så mye som er nytt og ukjent, følelsene mine også. Da er det godt at noen hjelper meg å organisere dem for meg.

 

Jeg sitter på fanget. Noen barn leker med vann. Det ser spennende ut, men jeg tør ikke. Fanget er så trygt og godt. Jeg sitter her litt til. Om en liten stund kan jeg reise meg. Stabbe meg forsiktig i vei mot det som er så spennende. Kjenne på, smake på, plaske litt. Le sammen med de andre barna. Jeg vet at fanget er der for meg når jeg trenger det igjen. Det har jeg erfart så mange ganger.

 

Når jeg har utforsket nok går jeg tilbake. Et smil møter meg. «Var det gøy?» Jeg setter meg godt til rette i fanget igjen.

 

Her er det godt å være!

 

 

 

Hverdag 2

 

Helt ny. En ny verden skal oppdages og erfares. Et mylder av barn, voksne og spennende miljøer. Her skal jeg være. Helt alene, uten mamma og pappa. Dette må læres, og det kan ta lang tid. Godt å ha mamma og pappa her i starten, så jeg kan bli kjent. Kjent med rommene, alle lydene, luktene. Det er så mye å ta innover seg. Jeg blir sliten og trøtt. Gråter litt mer enn jeg pleier. I tillegg så savner jeg mamma og pappa.

Det er så mange voksne her. Noen kjenner jeg. De smiler til meg. Jeg strekker hender. Vil bæres. Jeg har behov for nærhet, og jeg trenger trøst. De ser det ikke. Jeg er så liten, de er så langt oppe. Jeg gråter litt. Noen kommer. Løfter meg opp og vugger meg fort «Hysj, du har sagt ha det til mamma. Det er bra nå. Nå skal du være i barnehagen».

Jeg gråter enda mer. Det var jo ikke derfor jeg var lei meg. Den voksne setter meg ned igjen. Noen andre gråter og må trøstes. Jeg er så redd. Og alene. Det er ingen som ser meg. Det er ingen som forstår hvorfor jeg gråter, så jeg blir stille. Endelig finner jeg et fang. Tviholder meg fast.

Noen barn leker med vann. Det ser spennende ut, men jeg tør ikke. Om jeg reiser meg nå, er det trygge fanget borte. Det har jeg erfart flere ganger. Det er nok best jeg holder meg i ro. De andre barna plasker, leker med vannet og ler sammen. Det er sikkert gøy. Her er det fint å være, sier de. Da er det sikkert det.