Har vi gitt slipp på den litterære arven?

Det er en sammenheng mellom lesebøkenes innhold og nye læreplaner. En historisk gjennomgang viser at 1800-tallsforfatterne har gått fra å dominere leseverkene fullstendig til å få en langt mer beskjeden rolle.

Publisert   Sist oppdatert

I forbindelse med innføringen av en ny læreplan er det blitt diskutert hvilke forfattere dagens barn og unge vil stifte bekjentskap med. I den forbindelse kan det være interessant å se på tekstutvalget i tidligere lesebøker gjennom tidene. I en studie har jeg registrert hvilke forfattere som har vært representert i leseverk fra 1901 til 2015, og hvordan lover og læreplaner kan ha påvirket utvalget i lærebøkene.

De mest brukte forfatterne

Jeg har tatt for meg over 140 lesebøker og lesehefter for aldersgruppen 13–16 år og registrert hvilke tekster de inneholder. Til sammen dreier det seg om over 11 129 registreringer.

Jonas LIe.
Jonas LIe.

I tillegg til å undersøke alle registreringene under ett, har jeg delt lesebøkene i grupper alt etter hvilken lov og læreplan som var gjeldende. Slik kan jeg både registrere hvilke forfattere som går igjen mellom 1901 og 2015, og undersøke om læreplanene synes å ha hatt betydning for forfatterutvalget.

Bente Aamotsbakken har undersøkt hvilke forfattere som går igjen i leseverk for den videregående skolen i etterkrigstiden. Hennes hypotese var at 1800-tallets forfattere dominerte tekstuvalget på bekostning av yngre forfattere og nye trender i skjønnlitteraturen. Forfattere som var tatt med i mange leseverk, ble betegnet som «kanonforfattere».

Jeg har gjort det samme og tatt utgangspunkt i antall titler den enkelte forfatteren er representert med.

Aamotsbakken mente å kunne fastslå at forfattere fra 1800-tallet dominerte leseverkene. Ser man på mitt utvalg under ett, kan man få inntrykk av at det samme gjelder for lesebøker for elevgruppen 13–16 år. De forfatterne det er flest tekster av, er vist i tabellen under.

Utvalget domineres av lyrikere eller forfattere som har skrevet mye lyrikk. Det er en svakhet med undersøkelsen og henger sammen med plassen en tekst tar: Det kan være flere dikt på én side, mens en novelle eller et utdrag fra en roman eller et skuespill, vil gå over mange sider. Hadde man tatt hensyn til sidetall i stedet for tittelmengde, ville listen sett annerledes ut. Listen forteller likevel noe om utvalget, og– om ikke annet–viser den hvilke forfattere som får navnet sitt gjentatt flest ganger, og som dermed vil påvirke elevenes hukommelse.

Ser man på utvalget ut fra hvilket århundre som dominerer, er det helt klart 1800-tallet. Disse forfatterne har hatt mulighet til å bli tatt med i et langt større antall lesebøker enn mer moderne forfattere, og det er én grunn til det høye antallet. Dermed er denne listen kanskje ikke så interessant, samtidig gir tittelantallet en pekepinn om populariteten til 1800-tallets forfattere. Man kan også merke seg at det er én nålevende forfatter med: Jan Erik Vold.

Sju perioder

Nye lesebøker kom gjerne ut i forbindelse med at nye, sentralt gitte læreplaner ble innført. Disse hadde igjen sitt utgangspunkt i nytt lovverk for skolen eller deler av skolen. Jeg har valgt ut sju epoker som har vært viktige for endringer i tekstutvalgene:

Bjørnstjerne Bjørnson.
Bjørnstjerne Bjørnson.

1. Den nye skoleloven av 1896

I 1896 kom det en ny skolelov som bestemte at elevene skulle gå sammen til og med 5. klasse i folkeskolen. Etter det ble elevgruppen delt som nevnt i innledningen. Loven fra 1896 og læreplanen fra 1899 fikk betydning for utformingen av leseverkene for middelskolen og framhaldsskolen der elevene mellom 13 og 16 år gikk.

2. Nye lover og læreplaner i mellomkrigstiden

Fra midten av trettitallet og mot slutten av dette tiåret kom det nye lover og læreplaner for både folkeskolen og den høyere skolen. I tillegg kom det også en ny læreboknormal som ikke minst fikk betydning for språket i lærebøker og leseverk. Det nye lovverket bestemte at elevene skulle gå sammen til og med 7. klasse på folkeskolen.

3. Læreplan for forsøk med 9-årig grunnskole

Omkring 1960 fikk man en ny læreplan: Læreplan for forsøk med 9-årig grunnskole (L60), den ble endelig innført for hele landet i 1960. Det er den første planen som gjaldt både for skolene på landet og i byene, i tillegg innebar planen at elevene gikk samlet til og med 9. klasse. Det var likevel en deling i kursplaner i de skriftlige fagene som gjorde at de flinkeste tok kursplan 3, og de som slet, gikk på kursplan 1. Klassene ble ofte sammensatt etter hvilken kursplan elevene gikk på.

4. Mønsterplanen av 1974

I 1974 kom den første mønsterplanen (M74) som brøt ganske sterkt med skoletradisjonen, særlig den generelle delen la langt mer vekt på at elevene skulle være utgangspunktet for stoff- og metodevalg. Dessuten la planen vekt på nærmiljøet som utgangspunkt for opplæringen. Planen la opp til at mye av skolens innhold var opp til skolene selv å bestemme.

5. Mønsterplanen av 1987

En ny mønsterplan kom i 1987 (M87) og var en viss innstramning av valgfriheten i M74. Det faglige ble tydeligere vektlagt enn i M74. I norsk la man spesiell vekt på sjangrer. Mens tidligere planer gjerne inneholdt årsplaner, var denne planen inndelt i 3-årsplaner. Så var det opp til skolene (og lærebokforfattere) å bestemme når fagemner skulle tas opp og hvordan de skulle tilrettelegges.

6. Læreplan for den 10-årige grunnskolen

Ti år etter kom Læreplan for den 10-årige grunnskolen (L97) som i langt større grad styrte det faglige innholdet. I norsk var det blant annet opplistet en god del forfattere man mente elevene skulle bli gjort kjent med. M74 og M87 inneholdt ikke slike oppregninger, men det gjorde forsøksplanen fra 60-årene.

7. Læreplan for kunnskapsløftet

Læreplan for kunnskapsløftet (K06) har hele tiden vært en foreløpig plan og har derfor gjennomgått revisjoner etter at den ble innført. Her er det ikke nevnt noen forfatternavn, den legger ikke vekt på skillet mellom skjønnlitteratur og saktekster, men omtaler dem som «tekster» og sidestiller dermed de to teksttypene. I motsetning til L97, som har årsplaner, inneholder også denne 3-årsplaner, slik man hadde hatt i M87. Det kom ut nye leseverk da planen ble innført. Også etter en revisjon av norskplanen i 2013 kom det ut nye eller reviderte leseverk.

De fire store

Jeg har ikke kunnet bruke de absolutte tallene til denne sammenligningen, fordi antall leseverk i hver gruppe varierer. Sidetallet fra bok til bok varierer også, og dermed antall tekster. Jeg har derfor regnet ut hvor stor andel den enkelte forfatteren har av det totale antallet tekster i lesebøkene i hver periode. Dette forholdstallet dreier seg stort sett om promiller fordi det er mange forfattere representert i hver lesebok. Men disse forholdstallene – andelene – lar seg sammenligne.

Jeg starter med «de fire store».

Stolpediagrammet i figur 1 viser andelen til hver av forfatterne i de ulike periodene. Denne framstillingen er riktig på den måten at den viser andelene i leseverk utgitt i hver av periodene. Et linjediagram gjør det lettere å se utviklingen for hver av forfatterne og sammenligne dem, men det gir også et inntrykk av stigning eller synking innen hver periode, og det er ikke riktig. Når jeg likevel bruker linjediagram videre, er detfordi det illustrerer tendensene bedre. Diagrammene er også i høydeformat, noe som gjør at forskjellene blir tydeligere.

Diagrammet i figur 2 viser at Bjørnsons tekster utgjorde mellom 9 og 10 prosent av alle tekstene i lesebøker utgitt fram til slutten av 30-tallet. Det dreier seg om lesebøker for middelskolen og framhaldsskolen og noen bøker som i første rekke var tenkt brukt i folkehøyskoler, som på den tiden ble kalt «ungdomsskoler». Bøkene fra denne tiden fins i Nasjonalbibliotekets digitale database, og det er disse som er mitt utgangspunkt. Nyere leseverk fra 60-tallet av har jeg hatt tilgang til i papir.

Bjørnsons andel av tekstene faller voldsomt fram til 1974, og har så omtrent den samme andel fram til 2006, da andelen fortsetter å synke. I de tidligere lesebøkene var mange av tekstene hans dikt, og dikt er oftest korte tekster. Det er som nevnt én årsak til at så mange lyrikere skårer høyt i antall tekster i lesebøkene.

Ibsen var ikke på langt nær så populær som Bjørnson før ved utgivelsene av de siste leseverkene etter L97 og K06. Lie er bedre representert enn Ibsen i de eldste leseverkene, men har en fallende kurve som ender med at det i de nyeste leseverkene ikke er med noen tekster av ham. Kielland har en noe flatere kurve og passerer Lie fra M74 av. Vi ser at denne læreplanen også representerer et lavpunkt, noe som henger sammen med at planen la svært stor vekt på å skape leserinteresse og leseglede og lesenysgjerrighet. Tekstene var i større grad hentet fra mer moderne forfattere og også fra forfattere som skrev ungdomslitteratur– d essuten var flere dikt skrevet av elever. Utvalget var en reaksjon på tunge, skjønnlitterære tekster som preget eldre lesebøker (Senje, 1978).

Etter 1974 fikk man en reaksjon på vektleggingen i M74. Dette kommer særlig klart fram i L97, der mange forfatternavn er nevnt. Andelen til «de fire store» øker litt som følge av dette. Forfatterlister forsvant i 2006 med innføringen av K06, og dette viser seg ved at andelen tekster av «De fire store» synker.

Nynorske forfattere

I listen over de mest brukte forfatterne finner man fire som skrev på nynorsk: Garborg, Vinje, Aasen og Sivle– o g som man i første rekke forbinder med 1800-tallet. I diagrammet nedenfor (figur 3) ser man at kurvene følger det samme mønsteret som for «de fire store». Andelen tekster som steg da L97 ble innført, kommer klarere fram her enn når det gjelder Bjørnson, Ibsen, Kielland og Lie. Selv om Garborg fikk et oppsving i lesebøker utgitt i perioden 1939–1959, synker andelene til de fire forfatterne, med unntak av i lesebøker utgitt da L97 ble innført.

Den samme utviklingen kommer også i stor grad til syne når det gjelder eldre 1800-tallsforfattere som Asbjørnsen, Moe, Welhaven og Wergeland. Eventyrene til Asbjørnsen og Moe får en oppblomstring med innføringen av M74. Man mente tydeligvis at eventyr var en sjanger som ville skape leseinteresse og leseglede hos elever mellom 13 og 16 år, særlig redaksjonen som hadde ansvaret for NISK-heftene (Norsk i sammenholdte klasser–Noveller, Lyrikk osv.) synes å være en eksponent for denne tenkningen. Den utga to hefter med eventyr – ett med norske eventyr og ett med utenlandske. Så stor plass har eventyr aldri hatt verken før eller siden i leseverk for alderstrinnet.

Ser man alle de ovennevnte forfatterne under ett, får man diagrammet som er vist i figur 4.

Tendensen er den samme: Eldre forfattere opptar mindre og mindre plass, men det er bare Jonas Lie og Per Sivle som i 2006 faller helt ut av lesebøkene.

Denne gjennomgangen viser at 1800-tallsforfatterne ikke dominerer nyere leseverk på samme måte som de gjorde før 1970-tallet. Selv om de får et visst oppsving med innføringen av L97 – en plan som la vekt på litteraturhistorien – dreier det seg om en liten hump i forhold til leseverk utgitt før og etter andre verdenskrig. 1800-tallsforfatterne er heller på vei ut enn å dominere lesebøkene.

To kvinnelige forfattere fra 1800-tallet

Også Camilla Collett og Amalie Skram er med i det siste diagrammet. Deres andel er svært liten – særlig i de eldste lesebøkene. Begge er blitt bedre og bedre representert, særlig Amalie Skram, men også andelen av deres tekster synker etter 2006. Generelt stiger andelen kvinnelige forfattere en del. Fram til 1959 var 3 prosent av tekstene skrevet av kvinner, etter innføringen av L60 var andelen steget til 1 av 10 tekster og videre til 1 av 5 tekster etter M74. I perioden da M87 og L97 ble innført steg andelen til 1 av 4 tekster. Etter K06 har andelen steget til 1 av 3 tekster. Oftest er det ikke så mange tekster av hver forfatter, heller dreier det seg om et større antall personer med én eller et par tekster.

Arne Garborg.
Arne Garborg.

«Karens jul» av Amalie Skram kom sent inn i lesebøker for aldersgruppen. Hun skrev novellen i 1885, men den kom først med i en lesebok i 1974. Kiellands «Karen», som brukes mye nå, kom inn i en lesebok for ungdomstrinnet først i 1979, men ble utgitt første gang i 1882. Begge forfatterne var svært omdiskuterte i sin tid, og det kan være bakgrunnen for at det tok så lang tid å «oppdage» dem. Begge novellene er i dag med i 5 av de 8 leseverkene utgitt etter at K06 ble innført. Som en kontrast kan nevnes «Faderen» av Bjørnstjerne Bjørnson, som kom ut i 1860 og var med i en lesebok fra 1861. Den fins i 17 lesebøker fra 1904 til 2014. Etter innføringen av K06 er det 3 leseverk som har med novellen.

Forfatteres popularitet i endring

1800-tallets forfattere opptar en mindre og mindre andel for hver læreplan – u tenom et lite oppsving i forbindelse med L97 som la vekt på forfattere fra 1800-tallet i sin liste over forfattere som elevene burde bli kjent med. En viktig årsak til at andelen synker, er selvfølgelig at antall forfattere stiger så mye. Likevel kan man også lese ut av diagrammene at innføringen av nye skolelover og læreplaner har hatt betydning for hvordan vektleggingen har vært.

Ulike forfattere har vært populære til ulike tider. For å illustrere nettopp dette på en litt annen måte, viser diagrammet i figur 5 hvordan andelen til fem utvalgte forfattere (i første rekke lyrikere) har vært over tid.

Ser man på de tre mannlige forfatterne i diagrammet under, er det lett å se at Øverland og Grieg har vært spesielt populære rett etter krigen, mens Jan Erik Vold var spesielt populær fra M74 og fram til 2015. Den første som tok med et dikt av ham, var Thorbjørn Egner. I tillegg til tekstenes kvalitet, har nok Grieg og Øverlands popularitet sammenheng med deres betydning som motstandsmenn under krigen og særlig diktene som henspiller på krigen og kampen mot nazismen. Jan Erik Volds dikt representerte noe nytt som var lett å fatte for elevgruppen, i tillegg til at han benyttet seg av diktsjangrer som var nye og representerte et brudd med den tradisjonelle poesien.

Blant Inger Hagerups dikt er det mange som kunne vekke leseinteresse og -glede, og som derfor er godt tilpasset elevgruppen. Men det mest brukte diktet av henne er «Aust-Vågøy. Mars 1941» med sin taktfaste rytme som passer så godt til innholdet. Det har også med krigen å gjøre og kom inn i en lesebok i 1947. Diktet står i fem av leseverkene som er blitt utgitt etter K06.

En god del av Halldis Moren Vesaas’ dikt har et innhold som er godt tilpasset elevgruppen –ikke minst jentene. I tillegg til at det har vært få tekster av kvinnelige forfattere i lesebøkene, har også hovedpersonene som oftest vært gutter og menn. Dermed har jentene hatt færre identifikasjonsfigurer av samme kjønn å forholde seg til. Fra 1960 fram til i dag har Halldis Moren Vesaas andel av tekster holdt seg omtrent på samme nivå. De fire øvrige forfatternes representasjon har variert i langt større grad.

Skjønnlitterære tekster og saktekster

Alle leseverk har hatt med lyriske, episke og dramatiske tekster, men også saktekster. I de tidligste lesebøkene på 1800-tallet ble tekstene gjerne delt etter kategoriene poesi og prosa. Prosadelen inneholdt både episke, dramatiske og saktekster. I dag er hovedinndelingen skjønnlitterære tekster og saktekster.

Diagrammet i figur 6 viser fordelingen av tekstene etter hovedsjanger i periodene som databasen er delt inn i. Inndelingen er ikke 100 prosent sikker, og det skyldes særlig tekster som har sjangerkjennetegn fra fortellingen og saktekster. Når det gjelder lyriske og dramatiske tekster, er de langt lettere å sjangerbestemme.

I de fleste periodene er det desidert flest lyriske tekster i leseverkene, rett over og under 50 prosent. Andelen episke tekster varierer i langt større grad og henger sammen med både andelen lyriske tekster og saktekster. Det mest oppsiktsvekkende er endringen som skjer etter innføringen av K06, der andelen lyriske tekster synker betraktelig, og andelen saktekster stiger sterkt. Også episke tekster, tekster som tilhører prosalitteraturen, stiger. Det blir interessant å se om denne tendensen vil holde seg i leseverkene som kommer med den nye læreplanen.

Andre verdenskrig i lesebøkene

Amalie Skram.
Amalie Skram.

Noen lesere vil kanskje reagere på at perioden fra 1939–1959 er sett under ett, og at andre verdenskrig ikke er vektlagt. Det henger sammen med at lesebøkene under krigen i stor grad var de som ble utgitt i 1939/1940 etter den nye læreboknormalen.

Bøkene inneholder tekster av Halvdan Koht, Carl Joachim Hambro, Nordahl Grieg og Arnulf Øverland, men dette var tekster som ikke var kritiske til nazismen eller krigen. Det ble også utgitt en lesebok for framhaldsskolen i 1942 som kom i opptrykk i 1946 – uten endringer. Det var ytre årsaker til at nazistene ikke gjorde sterke framstøt mot å nazifisere skolen, men når det gjaldt lesebøkene, var det kanskje slik at den nasjonalromantiske tendensen i dem passet like godt for nazister som for jøssinger. Det var først etter krigen at tekster fra og om krigen kom inn i lesebøkene. Sverre Sletvold har påvist at lesebøkene for aldersgruppen etter krigen fikk et mer dystert og realistisk preg.

Konklusjoner

Jeg har først og fremst påvist at 1800-tallsforfatterne ikke er en dominerende faktor i nyere leseverk. Det skjedde en endring med innføringen av M74 da man fikk en reaksjon mot leseverk som inneholdt tunge, litterære tekster lite tilpasset elevgruppen. Tekstutvalget ble utvidet ved at moderne forfattere tok mye plass, tekster hentet fra ungdomslitteraturen ble sterkere vektlagt, og også tekster skrevet av elever ble sidestilt med voksnes tekster. Leseglede og -interesse ble det viktigste. Reaksjonen kom med M87, der sjangrene ble vektlagt i tråd med tradisjonen etter krestomatiene på 1800-tallet. L97 børstet støv av den litteraturhistoriske vinklingen, og 1800-tallsforfatternes tekster tok noe mer plass, mens K06 prioriterte saktekster og episke tekster på bekostning av lyrikken, som er den sjangeren som ligger lengst fra saklitteraturen.

Videre har jeg tatt for meg kvinneandelen i lesebøkene og vist at andelen har vært klart stigende. Jeg har også påvist at noen forfattere er populære over lang tid, andre fungerer best i en bestemt tidsperiode og ut fra en gitt erfaringsverden. Det gjelder langt flere enn de som er nevnt i denne artikkelen. Det fins også tekster som sent blir oppdaget, men som nå står i mange lesebøker.

En kuriositet i denne sammenhengen er at den andre verdenskrigen og nazismen i Norge ikke kan spores i leseverkene som ble brukt under krigen.

Diagrammene viser at det er en sammenheng mellom lesebøkenes innhold og nye læreplaner. Selvfølgelig er det også andre faktorer som kan forklare svingningene: generelle endringer i hva som pedagogisk er blitt vektlagt, hva som er trender i kultur- og arbeidsliv og – ikke minst – hva det politiske flertallet har sett på som den «rette vei».

Men i første rekke har jeg vektlagt at 1800-tallets forfattere, som fram til etterkrigstiden dominerte lesebøkene, er i ferd med å ta mindre plass– k anskje for liten. Dette funnet er det motsatte av det Aamotsbakken mente å finne i leseverk for den videregående skolen. Det er å håpe at nye leseverk – enten de kommer i papir eller er digitale – ikke mister den litterære arven av syne. Tekstene tar ikke utgangspunkt i elevenes hverdag, men i en til dels helt fremmed verden. Men det er ikke særlig vanskelig å tilrettelegge opplæringen slik at eldre tekster også blir aktuelle for elevene – i tillegg til å gi dem kunnskap og allmenndannelse.

litteratur

Senje, C. (1978). Om forsøket «NISK» og om litteraturundervisning på ungdomstrinnet. I: L. Longum, Litteraturen i skolen. En artikkelsamling ved Leif Longum, Universitetsforlaget.

Sletvold, S. (1971). Norske lesebøker 1777–1969, Universitetsforlaget.

Steinfeld, T. (1986). På skriftens vilkår, LNU/Cappelen.

Aamotsbakken, B. (2002). Tekstens vei til læreboken, I: S. Selander og D. Skjelbred (red.), Fokus på pedagogiske tekster 5. Tre artikler fra norsk lærebokhistorie, Notat 2/2002, Høgskolen i Vestfold, Tønsberg. Hentet fra:

Aamotsbakken, B. (2003). Skolens kanon– v år viktigste lesedannelse? Hentet fra: http://www-bib.hive.no/tekster/hveskrift/rapport/2003-09/rapp9-2003.pdf

Hein Eberg Ellingsen er pensjonist, og har tidligere arbeidet på ungdomstrinnet i Oslo og på Institutt for lærerutdanning og skoleforskning (ILS) ved Universitetet i Oslo. Han har vært medforfatter og redaktør av læreverk i norsk og i bruk av bilder i undervisningen.