Charles Aune-Lundberg og Kristina Simonsen har en lett og ledig tone seg imellom. Latteren sitter løst. Foto: Wenche Schjønberg
Charles Aune-Lundberg og Kristina Simonsen har en lett og ledig tone seg imellom. Latteren sitter løst. Foto: Wenche Schjønberg

Charles og Kristina vant Gullruten med NRK-serien 113

"Hei. Hvilket klokkeslett tenker du? 8 passer best for meg da jeg tenker å bli med på en øvelse vi skal ha denne dagen, fra 9 cirka.» Meldingen er fra Kristina i «113». Hverdagen fortsetter selv om tv-kameraene er slått av.

Yrke skal møte Kristina Simonsen og Charles Aune-Lundberg, to av de mest profilerte ambulansefagarbeiderne i TV-serien som denne vinteren har gått på NRK. Det er mandag 1. april. Men i Tromsø snør det denne første vårdagen. Så mye at øvelsen Kristina planla å være med på, selv om dette var hennes fridag, måtte avlyses.

– Vi skulle øve på snøskred. Men med så mye snø er det fare for reelt snøskred, så vi måtte utsette, forklarer hun.

Snøfallet er så kraftig at ingen fly og ingen kan lande. Men det stanser ikke ambulansene.

– Ville du likt å kjøre nå? Og hvor fort hadde det vært mulig å kjøre om du måtte ut på hasteoppdrag?

– Vi kjører selvsagt etter forholdene. Det er vanskelig å svare akkurat på hvor fort. Vi kjører så fort det er forsvarlig. Det viktigste er at vi gir pasientene god og riktig behandling, og at vi kan starte å gi den med en gang, sier Kristina.

Hennes kollega, Charles Aune-Lundberg, nikker enig. Han er opptatt av hvor viktig det er at Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN) har tillit til at de som jobber på ambulansen kan vurdere pasienter og starte nødvendig behandling på stedet, og ikke bare være transport til lege eller sykehus slik syketransport i stor grad fungerte som tidligere.

– Vi har lang erfaring og utdanning i å vurdere informasjon både ut fra det vi ser og det vi hører i møte med pasientene slik at vi kan hjelpe dem der og da, sier han.

 

Medisinsk jobb

– Det som kanskje overrasket meg mest da jeg så TV-serien «113» er i hvor stor grad dere gjør en medisinsk jobb i møte med pasientene, på meg virket det nesten som dere stilte diagnoser, og det overrasket meg hvor mye medisinsk kunnskap dere har?

– Nei, vi stiller aldri diagnoser. Det er det legene som gjør. Men vi vurderer informasjonen vi får på stedet, og ut fra det kan vi i stor grad gjøre en selvstendig vurdering av hva slags behandling og for eksempel smertelindring som er nødvendig på vei til lege eller sykehus, svarer Charles.

– Men dere er ikke redde da for eksempel for å gi for mye smertelindring hvis dette overlates til skjønn?

– Vi er jo ikke dumme heller, ler Charles.

– Det er forskjell på hvor mye smertelindring vi gir til en ung mann som veier for eksempel 80–90 kilo og til eks Magda på 80 som ikke veier mer enn 50–60 kilo, sier han.

Erfaring er noe både han og Kristina Simonsen er opptatt av.

– Du har aldri ansvarsvakt på ambulanse før du har nødvendig erfaring. Selv ikke da jeg hadde tatt fagbrevet ville jeg gått på en ansvarsvakt med en gang. Den erfaringen du får gjennom å jobbe over tid, er uvurderlig for å kunne ha ansvaret på ambulansen, sier Kristina.

Både hun og Charles tok utdanningen sin på Finnfjordbotn videregående skole som nå heter Senja videregående.

 

Tåler veien bedre enn bølgene

Charles tok transportfag, og ville bli matros, men etter ett år på sjøen fant han ut at han var for sjøsyk til å fortsette til sjøs.

– Men du er ikke bilsyk?

– Jo, faktisk, det kan hende at jeg blir litt bilsyk, særlig hvis jeg sitter bak fram i ambulansen og jobber, men det går, og jeg glemmer det på et vis, der og da er det pasienten som teller, sier han.

Derfor gikk han over til et ambulansesjåførkurs som en fra drosjenæringen og Finnfjordbotn videregående hadde fått godkjent som pilotprosjekt.

– Dette var forløperen til dagens utdanning av ambulansefagarbeidere. Men den gang var det ikke fagbrev, jeg er faktisk den eneste på sykehuset her som har vært veileder for en lærling uten å ha fagbrev selv, for da den første lærlingen kom måtte vi jo stille med veiledere. Etter det har jeg tatt paramedic, så der har jeg utdanningen min fra, sier han.

 

Skjer noe hele tiden

Kristina gikk ambulansefagarbeider på Finnfjordbotn og tok læretiden sin på sykehuset i Tromsø. Hun trives godt, og er godt fornøyd med å jobbe der.

– Hva fristet med ambulanse?

– Faren min kjørte ambulanse tidligere og jeg syntes det så spennende ut å hjelpe mennesker, samtidig som det er litt fart og det skjer noe nytt hele tiden. Jeg har ikke angret på valget.

–Viser TV-serien «113» yrket slik det er?

– Ja, i stor grad, svarer Kristina som er fornøyd med at serien også skildrer de mer rutinemessige oppdragene som transport mellom flyplass og legekontor, sykehjem og sykehus med mer.

– Det er mange flere rutinedager i vårt yrke enn jeg fikk inntrykk av på skolen. Der trente vi og forberedte oss på de store og alvorlige oppdragene, men det er mye mer rutine til hverdags, sier hun.

 

Glemte at kameraene var der

Også Charles berømmer serieskaperne for profesjonelt arbeid og god og grundig fotojournalistikk.

– På TV ser det kanskje ut som de filmer folk helt opp i ansiktet eller nesten står oppi sengegavlen. Men faktisk satt de så langt unna som det var mulig, og gjorde så lite ut av seg at vi glemte de var der. Dette gjør serien veldig autentisk og riktig, det var utrolig profesjonelle folk. De scenene som er aller best, har de mest erfarne fotojournalistene filmet -  så erfaring gir kvalitet, sier han.

De vel fire månedene filmingen pågikk, vente Charles og Kristina og de andre på ambulansen i Tromsø seg, til å ha TV-folk rundt seg.

– I starten var det litt stressende, for det kom brått i gang etter at vi først hørte om det. Men så ble det mer naturlig. Det var også spesielt å være med på dokumentere et så taushetsbelagt yrke, sier Kristina.

Alle pasientene som er med i TV-serien har samtykket til scenene de er med i. TV-serien viser også oppringing om et selvmord. Men i dette tilfellet fader serien ut etter at ambulansen har kjørt mot stedet, så det er scener som også ble for sterke til at de kunne bli med i en slik dokumentar.

– Jeg synes det var godt å jobbe med så profesjonelle folk når vårt yrke først skulle vises skikkelig på TV, sier Charles.

 

Fysiske belastninger

Serien viser også de mange løftene som ambulansefagarbeiderne har. Både Charles og Kristina er åpne om at yrket krever fysikk og at trening er nødvendig for å unngå skader og sykdom.

– Jeg hadde så ødelagt rygg at jeg måtte begynne å trene. Det var helt nødvendig dersom jeg skulle greie å fortsette i yrket.

– Er trening en del av arbeidstiden i et yrke som krever så god fysikk?

– Nei, men det mener jeg det burde vært. Og det tror jeg også vil presse seg fram når du ser på sykefraværet som skyldes belastningsskader. Vi er avhengig av både kroppen og hodet i vår jobb, sier Charles Aune-Lundberg.

 

– Må være uredd og vise omsorg

Etter å ha vært en populær TV-serie kan det tenkes at flere søker seg til yrket. Men hvem passer til å bli ambulansefagarbeidere?

– Det er vel egentlig alle. Men det merker nok personen selv. Du må ikke være redd for å prate med folk, du må våge å gå rett på og snakke og viser omsorg. Og du må være interessert i mennesker og i lære ting, og tåle forandringer, sier Kristina.

– I appen på NRK står serien som sesong 1. Blir det en sesong 2?

– Tja, vi kan ha hørt nyss om det, ler Charles.

– Og da kan det vel hende de ønsker å filme i en annen by. Men vil de til Tromsø igjen, så blir vi gjerne med, sier Charles Aune-Lundberg og Kristina Simonsen.