Anna og Maja er så smarte at skolen ikke klarer å hjelpe dem

For tre år siden hadde Maja (16) sin første ordentlige jentesamtale. Hun hadde venner før det også, men de kommuniserte på en annen måte. Maja er en av jentene med stort læringspotensial. Det har til tider gitt henne store problemer.

Inne i hodet sitt hadde Maja mange, mange tanker. Så mange at hun ikke alltid klarte å uttrykke dem verbalt.

– Ordene for noen av tankene mine, finnes ikke. Da jeg gikk i tredje klasse, laget jeg dyrelyder når noen spurte meg om ting. Jeg fant ikke ordene, forklarer Maja.

Hun sitter og leser på mobilen sin mens folk myldrer forbi på Oslo S. Når Anna (16) kommer gjennom folkemengden, er gjensynsgleden stor. Jentene klemmer hverandre, og praten er i gang fra første sekund. Begge ungdommene er med i en forening for evnerike barn som heter Lykkelige barn. De har truffet hverandre på arrangementer gjennom foreningen.

– Det er så godt å treffes. Da jeg var 13 år, var jeg med på sommerleir i foreningen for første gang. Da oppdaget jeg at jeg var sosial. Det hadde jeg aldri vært før, sier Maja.

Les også: Høyt intelligente jenter oppdages ikke av lærere

Ironi i barnehagen

Anna og Maja prater, flirer og ler. Når de er sammen, fremstår de som andre tenåringer, men når en lytter til samtalen, kan en merke at de snakker om litt andre temaer enn jevnaldrende gjør.

– Ja, vi kan gå fra bringebærsyltetøy, via nazisme og demokrati og ende opp på en togtur i løpet av noen setninger. Men det er det som er så herlig, når den du snakker med er med på dine resonnement, sier Anna.

De bruker hendene og lager former for å understreke poenger i det de snakker om, eller for å forklare noe det ikke finnes ord for.

– Og jeg skjønner hva Anna mener når hun former hendene i en figur, forklarer Maja.

Både Maja og Anna er testet for å bekrefte at de har stort læringspotensial. Mange barn med stort læringspotensial må ta tester for å bekrefte at de hører inn i denne kategorien.

– Allerede i barnehagen brukte jeg ironi, som de andre barna ikke forsto, forteller Anna.

Nåtid og dragetid

Maja og Anna føler at de ikke passer helt inn i den tiden de lever i. Begge kunne tenkt seg en blanding av fremtid og fortid.

– En helt egen Anna-tid hadde vært topp, men den tror jeg ikke kommer. Der kunne jeg ha gått kledd som jeg ville uten at noen hadde stirret på meg, sier Anna.

– Jeg kunne tenkt meg en liten dash av nåtid også, og litt dragetid, sier Maja, som er veldig glad i å lese fantasibøker.

Å skape ting gir Maja stor glede. Hun liker å tegne og broderte blant annet kragen på sin egen bunadsskjorte.

– Jeg går på design og håndverk på videregående, og det passer meg bra.

Jentene poengterer at de ikke ser ned på andre som ikke er som dem, men de kan bli slitne av å ta på en maske for å passe inn.

– Jeg trenger alenetid, der jeg er helt stille, forklarer Maja.

Når de er sammen med andre barn og tenåringer i foreningen, kan de være helt stille sammen.

– Ja, det er også litt spesielt. Vi kan sitte sammen, for eksempel i en sofa, og være helt stille på likt. Ingen av oss er på mobilen, vi bare sitter der. Lenge. Kanskje nesten en time, forteller Anna.

– Når vi er sammen og er stille, kan jeg få energi av de andre bare ved å være sammen med dem, sier Maja.

Les også: Lærere har dårlig samvittighet overfor evnerike elever

Få gode skoleminner

I tillegg til høy IQ har Anna dysleksi. Hun ble mobbet på skolen og likte seg ikke.

– Jeg ble ikke hørt og sett på min måte. Selv om mange lærere og medelever på barne- og ungdomsskolen prøvde å forstå, følte at jeg ofte at jeg var en pest og en plage bare ved å eksistere. De beste minnene mine fra barneskolen er når jeg ble hentet av pappa og skulle hjem, sier Anna.

– Statistisk vet vi at det i hver klasse går ett til to barn med ekstraordinært læringspotensial, og den norske skolen er ikke god nok til å ta vare på disse elevene, sier Jørgen Smedsrud, forsker ved Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU).

Maja har heller ikke så mange gode minner fra skolen. Hun husker ikke selv helt hvordan det var de første årene. Hun ble mobbet, og i 6. klasse ble hun deprimert. Da ble det avdekket at hun hadde evner hun ikke brukte.

– Påsken det året jeg gikk i 8. klasse, sa pappa at jeg var smart. Det var en skikkelig «aha-opplevelse» for det hadde jeg ikke skjønt selv. Jeg hadde vært lite på skolen. Jeg gikk ofte derfra til biblioteket eller ned på jobben til mamma. Skole var noe jeg ikke ville gå på, sier Maja.

– Er det noe skolen kunne gjort annerledes for at dere skulle hatt det bedre?

– Jeg hadde jo snille lærere, men de kunne kanskje sett og hørt meg på min måte, sier Maja.

Skolen var et sted Anna ikke alltid trivdes, og kunne hun ha valgt, hadde hun ikke gått på skole.

– Men jeg vil jo ha en spennende jobb, og da må jeg gå på skole.

– Hva kan du tenke deg å jobbe med, Anna?

– Jeg vet ikke helt. Kanskje den jobben ikke finnes ennå. Hvem vet, kanskje det er jeg som ender opp med å finne metoder for å «bonde» med fisk.