Er utviklingslæren for romantisk og Darwin en kreasjonist?

Debatt: Det er viktig at elever får korrekt informasjon om både utviklingslæren og Intelligent Design, slik at de selv kan vurdere med kritisk tenking.

Publisert

Nei, overskriften er ikke bare fleip. I nest siste avsnitt i sitt hovedverk om utviklingslæren, «Artenes opprinnelse» (*), skriver Charles Darwin om «de lovene skaperen har inngytt i materien». Og ifølge Wikipedia (fra 31. jul. 2019) er kreasjonisme «det filosofiske syn at verden og livet på jorda er blitt skapt av en guddommelig makt». Men vi kan likevel frifinne Darwin og andre store vitenskapsfolk for kreasjonisme med deres skapertanker så lenge de ikke bruker religion som begrunnelser for sine konklusjoner.Hovedpoenget må være at det vitenskapelige ikke må skades av romantikk, religion, materialisme eller annen ideologi.

Vanlige fremstillinger av utviklingslæren kan ofte kalles romantiske, fordi den serveres for positivt og overvurderer de vanskene den har. Og man går gjerne i kraftig forsvar og angrep framfor dialog i møtet med kritikk og supplerende tenking. Læren blir behandlet som en kjæreste man er blindt forelsket i.

Utviklingslæren lærer kun at livet har utviklet seg over meget lang tid. Og om én årsak til det, nemlig det naturlige utvalg. Årsaken er at individene i en art varierer en del, og at jo bedre et individ er tilpasset miljøet, dess større sjanser har det for å bringe sitt arvestoff til neste generasjon. Læren konkluderer med at over tid kan det endre en art mer eller mindre og danne nye arter.

Men ofte blir det utelatt at utviklingslæren ikke er hele forklaringen på vår eksistens. Den omfatter ikke at vi trenger naturkrefter, smarte elementærpartikler og en gunstig klode for liv. Og læren forklarer heller ikke årsakene til at livet i det hele tatt startet.

Ofte utelates også spørsmålet om det naturlige utvalg er den eneste årsaken til artenes endringer. Og hvis vi virkelig ser på det naturlige utvalg som eneste årsak, kommer vi i hvert fall i ett punkt i strid med Darwin.

I siste setning i innledningen i hans hovedverk «Artenes opprinnelse» slår han ikke bombastisk fast at det naturlig utvalg er den eneste årsaken til vår utvikling. Han skriver noe vesentlig annet, nemlig at han er «overbevist om at det naturlige utvalg har vært det viktigste, men ikke det eneste middel i modifiseringen». Vi kan supplere Darwin med at vi har ingen vitenskapelige bevis for at det ikke kan være andre medvirkende årsaker til utviklingen, eller at man med naturlig utvalg kan lage absolutt alt i de levende organismer som f.eks. bevissthet.

Hvis man utelukker muligheten for andre årsaker til utviklingen, kan man lett tro at man må velge mellom Darwin og Gud. Eller at man trenger å koke en finurlig teologi for å få tilfeldighet og Guds målstyring til å gå i takt. Men åpner man for muligheten for andre årsaker, kan den religiøse uten videre tro for eksempel at det naturlige utvalg har påvirket utviklingen, men at Gud også har vært med og mekket og overstyrt. Og ateisten kan fortsatt tro at naturlig utvalg og blinde naturkrefter alene har snekret sammen alle de levende organismene, i hvert fall hvis han avviser Darwins mulige kreasjonisme.

I vanlige framstillinger utelates også noe annet viktig. Det er at hvis vi skal forstå utviklingslæren godt, må vi vite at den er en materialistisk forklaring på vår eksistens. Denne materialismen medfører store vansker når den skal forklare det ikke-materialistiske ved oss, slik som det skjedde med bl.a. i Karl Marx sin lære om kommunismen.

En slik vanske i utviklingslæren er spørsmålet om noe rent materielt virkelig kan forårsake vår avanserte og ikke-materielle bevissthet og frie vilje. Vitenskapen og utviklingslæren har her ca. null peiling. Videre er det vanskelig å se noen nettofordel med bevissthet og fri vilje i kampen for tilværelsen nå og gjennom tidene. Vi har god grunn til å tro disse to ville raskt blitt utkonkurrert av de meget effektive reflekser, instinkter og intelligenser.

Men hva med mennesket? Ut fra sin frie vilje kan man velge å nyte i sin bevissthet kjærlighet og en sunn livsstil, eller velge å nyte alkohol og narkotika og å pine andre. Og sløse vekk tid i kampen for tilværelsen med musikk og i hele tatt med det som er vakkert og deilig. Og med å lure på om det finnes en gud og noen mening med livet. Dette er vel temmelig skrullete aktiviteter sett fra utviklingslærens ståsted, og vanskelig å se at naturlig utvalg kan ha produsert noe slikt.

Elever og andre med bør få sjansen til å bruke kritisk tenking og den frie tanke på om vi virkelig kan få ikke-materiell bevissthet og fri vilje fra materie og blinde naturkrefter. Og at vi kanskje har bevissthet og fri vilje ikke på grunn av naturlig utvalg, men på tross av det. Kanskje det er høyst merkelig at vi ikke er bevisstløse vesener som samarbeider som maur i vernet av sin rase.

Utviklingslæren ligner den opprinnelige kommunismen og psykoanalysen ved at man har haugevis av observasjoner og logikk som underbygger godt både det ene og andre, men hvor man overser store svakheter og om enkle prinsipper kan gi svar på alt det kompliserte innen området.

Et supplement til utviklingslæren er bevegelsen Intelligent Design (ID), som med vitenskapelige metoder forsøker å lete i naturen etter noe som kan være utviklet med – ja nettopp – intelligent design. Men ofte blir ID hardt angrepet. Man påstår gjerne uten forbehold at ID ikke er vitenskap, men kreasjonisme i betydningen av at ID bygger på religion. Dette selv om ID-bevegelsen ikke bruker religion i sine begrunnelser. Men bruker de ikke religion i sine begrunnelser, da må vi vel frikjenne dem fra kreasjonisme slik som vi frikjente Darwin tidligere her.

For ikke å bli offer for vranglære, er det viktig at elevene og andre med får korrekt informasjon om utviklingslæren og ID for selv å vurdere med kritisk tenking. Men da må myndighetene rydde opp i sitt skoleorgan Naturfagsenteret, som stempler ID ensidig som ikke-vitenskap og kreasjonisme i en artikkel som er preget av en romantisk utviklingslære. Der leser vi blant annet: «Vitenskapen sier altså at et univers med liv er mulig uten en skaper.» Dette er ikke bevist, og Naturfagsenteret putter altså en løs påstand ned i et hull i vitenskapen. Her er det elevene selv som fritt må få vurdere. Videre får vi her lett inntrykk av at ID-bevegelsen prøver å observere en skaper. Nei, den prøver å observere tegn på mulig intelligent design. Akkurat som astronomer leter etter intelligente budskap i radio-signaler fra verdensrommet uten samtidig å lete etter grønne menn. Man bør i hvert fall fortelle hva bevegelsen selv sier om ID.

Nå i 2020 får vi snart nye læreplaner og lærebøker i skoleverket. Da bør myndighetene nytte en god sjanse til å kvalitetssikre utviklingslæren i skoleverket uten dominans fra romantikere. Lærere med deres organisasjoner og lærerskoler bør også gjøre en innsats her, for ikke å risikere å være agenter for vranglære. Vi må få åpenhet også om utviklingslærens begrensninger og vansker, og elevene må få tenke selv om utviklingslæren og ID. Romantikken må ikke få monopol.

* «Artenes opprinnelse» av Charles Darwin viser her til den norske oversettelsen «Om artenes opprinnelse gjennom det naturlige utvalg» av 1998 fra Bokklubben Dagens bøker.