Annonse
Debatt

Nå skal ikke bare livet leves. Nå skal det mestres, skriver artikkelforfatteren. Foto: Illustrasjonsfoto/Utdanning

Mestrer du livet, lille venn?

Jeg kjenner et barn som følte at læringstrykket ble for tungt å bære på små skuldre.

Del side


Annonse

Nå skal livsmestring inn i skolen. Elevene skal få kompetanse som fremmer god psykisk og fysisk helse. Livsmestring skal gi dem muligheter til å ta ansvarlige livsvalg. De skal lære å håndtere medgang og motgang, personlige og praktiske utfordringer, skriver Utdanningsdirektoratet.

Ingen kan være uenig i disse målene. Men skal vi snakke om livsmestring må vi samtidig vende et kritisk blikk på skolesystemet: Forskning viser at manglende mestring i skolen er blant de mest alvorlige risikofaktorene for barn og unges psykiske helse. I dag er det en markant økning i psykiske helseplager blant ungdom, og de oppgir skolen som den største stressfaktoren. 

Jeg spør: Er det uproblematisk å innføre begrepet «livsmestring» i en skolehverdag der det meste måles og vurderes?  Risikerer vi å få enda en arena der barn og unge føler at de må prestere? Nå skal ikke livet bare leves: Nå skal livet også mestres.  Er det virkelig fornuftig å introdusere barn for et slikt begrep? 

 

Jeg kjenner et barn som ikke mestret skolehverdagen. Foreldrene forteller at prestasjonskravene ødela barnets selvbilde og lærelyst allerede i 1. klasse. Det var en skole hvor det meste ble målt og vurdert: Det var fredagstester som barnet gruet seg til gjennom hele uken.

I egenvurderingsskjemaet måtte barnet bekjenne sine nederlag, og sette et kryss i ruten for lav måloppnåelse: Under symbolet med det sure ansiktet. Friminutt var det knapt tid til. Første økt varte 150 minutter, så 10 minutters pause.  Knapt tid til et dobesøk. Knapt tid til påkledning av en kronglete vinterdress. Knapt tid til lek før skoleklokka ringte inn til en ny og lang økt.

Store deler av undervisningen var nivådifferensiert stasjonsundervisning (TIEY). Elevene sorterte kjapt hvem som satt på «genigruppa» og hvem som tilhørte «idiotgruppa». Ukeplanen var proppfull av mål i imperativ: «Jeg skal kunne …». Det var endeløse og rigide skoleregler (PALS).  Leksemengden var uoverkommelig og skolevegringen meldte seg tidlig. For foreldrene var det lett å se at skolevegringen kom som en naturlig reaksjon på en hverdag uten mestring.  

 

Dette er bare ett av mange barn som fellesskolen svikter.  I dag har om lag 22 000 elever et bekymringsverdig høyt fravær, og er borte minst en måned i løpet av skoleåret. Utrolig nok fins det ingen nasjonal statistikk på skolefraværet i grunnskolen. Ingen vet hvor mange barn det er som ikke mestrer skolehverdagen. Men vi vet at noen av dem blir alvorlig syke.

 

«Avdeling for barn og unges psykiske helse» på Rikshospitalet har hatt en femdobling i antall henviste pasienter fra hele landet. Legene ved avdelingen slår alarm om prestasjonspresset og testkulturen i skolen.

De mener undervisningen ved mange skoler skjer etter metoder som har fellestrekk med mobbing, og peker på den utstrakte bruken av læringsmål og selvevaluering. Stresset som barn utsettes for gir store konsekvenser for barns psykiske og fysiske helse, advarer legene.  

 

Livsmestring som tverrfaglig tema er et billig tiltak som skolepolitikere kan sole seg i: Det vil ikke utjevne sosiale forskjeller i samfunnet. Det koster ingenting.  Det er overfladisk og uforpliktende.

De reelle tiltakene som må til for å ruste barn for livet koster derimot penger. Det fins ingen snarveier eller «quick fix». Jeg jobber som lærer i en av de mest utsatte bydelene i Oslo. Hvis vi skal gi elevene våre gode forutsetninger for å mestre livet, må vi ha ressurser til den nødvendige oppfølgingen som barna trenger. 

Livsmestring er en kostnad politikere må være villig til å betale for. Det betyr at det må bevilges mer penger til førstelinjetjenesten.

Skolene trenger flere sosiallærere og miljøarbeidere, skolene må ha sin egen helsesykepleier (helsesøster), bemanningen i barnevernet må økes, barnefattigdommen må bekjempes og segregeringen må reverseres. Spesialundervisningen må gis av pedagoger – og ikke av ufaglærte. Skoledagene må være mer varierte og de praktisk-estetiske fagene må få en større plass i opplæringen. Skoler må få penger til å ruste opp sløydsalen og til å ansette flere og kompetente lærere i de estetiske fagene.  Og ikke minst må lærere få mer tid til å følge opp hver enkelt elev.

Hvis barn og unge skal få livsmestring, er en god start å gi dem den hjelpen de etter loven har krav på. En god start er å følge opplæringsloven. Det står nemlig klart og tydelig i formålsparagrafen: Skolens overordnede samfunnsoppdrag er å gi barn og unge livsmestring.

Formålsparagrafen sier noe vesentlig om selve innordningen av hele skolesystemet. Derfor skal all undervisning, alle metoder og vurderingsformer planlegges i lys av formålsparagrafen.  Skolen kan ikke sette livsmestring inn på ukeplanen i uke 42 og 14, og krysse av på den. Formålsparagrafen skal gjennomsyre hele opplæringen – og skoler som ikke gjør det, bryter opplæringsloven. I hvilken grad speiler egentlig formålsparagrafen skolenes daglige virksomhet?

En helt ny studie ved NTNU har avdekket at skoleflinke elever opplever å få mer lærerstøtte enn de skolesvake. Elever med gode karakterer får bedre oppfølging – både emosjonelt og faglig. Forskerne bak studien mener resultatpress fra skoleledelse og myndigheter kan bidra til at lærere prioriterer de elevene som drar i land femmere og seksere slik at snittet blir høyrere.  Med andre ord kan resultatstyringen av skolen bidra til å øke skillet mellom elevene som mestrer og de som ikke mestrer.

I følge formålsparagrafen skal skolen «opne dører for verda og framtida». For mange barn lukkes de allerede i småskolen.  Vil livsmestring som tverrfaglig tema hjelpe de mange barna som ikke mestrer skolen i dag? Vil barn og unge som daglig møter nederlag i skolehverdagen ha et godt grunnlag til å mestre livet? Spørsmålene er ikke retorisk ment.  Jeg stiller dem i fullt alvor til ansvarlige skolepolitikere.

Jeg kjenner et barn som følte at læringstrykket for ble for tungt å bære på små skuldre. Det var tårer på sengekanten og en liten stemme som sa: «Jeg er så dum. Jeg vil ikke på skolen i morgen. Kan jeg slippe, vær så snill.» 

 

Kjøreregler for debatten

Her kan du kommentere artikkelen.

Utdanning setter pris på friske meningsbrytninger, men vis omtanke for dine med- og motdebattanter, hold deg til saken og bruk fullt navn. Dersom du ønsker å skrive et lengre innlegg, er du velkommen til å sende det til denne adressen: debatt@utdanningsnytt.no.

Hvis du ser kommentarer som du oppfatter som støtende, kan du varsle redaksjonen ved å merke den aktuelle kommentaren som upassende. Det gjør du ved å klikke helt til høyre for kommentaren du vil varsle oss om. (Dette fungerer ikke fra mobil. Vi jobber med en løsning).
Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Kommentarer kan bli brukt på alle Utdannings plattformer.

Fullt navn er en forutsetning for å delta i debatten!