Annonse
Debatt

Flytt lek og fri utfoldelse inn i skolen, og gi barna tid til å være barn, skriver Berit Åsjord, psykomotorisk fysioterapeut og mor til skolebarn. Ill.foto: Paal Svendsen

La elevene leke mer de første skoleårene

Skolen har en unik mulighet til å forebygge helseplager og fange opp unge som sliter etter overveldende erfaringer de har med seg i livet. Men det har det vært for lite tid til, for det har vært så uendelig mye som må læres.

Del side


Annonse

Utdanningsnytt på Facebook!

 

* Berit Åsjord er psykomotorisk fysioterapeut og mor til skolebarn.

 

Jeg har siden jeg var nyutdannet fysioterapeut hatt et engasjement for skole, med en grunntanke om at skolen er en flott arena for å forebygge ulike helsemessige utfordringer. De senere årene har jeg også vært engasjert i rollen som mor.

 

Da jeg var nyutdannet, hoppet jeg optimistisk inn i jobb som skolefysioterapeut, og fikk slik sett Reform 97 på nært hold. Den gang var jeg skeptisk, men ikke så veldig bekymret over at seksåringer skulle på skolen, for første året inneholdt mye lek og fri utfoldelse. Kunnskap fra barnehagene skulle ha stor plass.

 

Men nå er jeg bekymret.  Da mine barn begynte på skolen 12 og 15 år senere, var mye endret fra Reform 97, og fri lek hadde nokså liten plass allerede fra første klasse. Som mor erfarer jeg nå at det som skal læres er flyttet ned i alder, samtidig som det er så utrolig mye mer som skal læres i de ti årene på grunnskolen. Kanskje er det for å få utnyttet viktig skoletid at de har dobbelttimer i barneskolen? Barna blir i alle fall tidlig lært opp til å overhøre behovet for å bevege seg. Og når både gym og musikk kommer som siste halvdel av en dobbeltime, vil jeg tro noe av gym- og musikktimen forsvinner til å flytte seg til rett rom.

 

I ulike debatter hører jeg at noen mener at barnehagene skal gjøre mer for å forberede barna på skolestart, for å bøte på at flere strever i første klasse. Jeg tror det egentlig skyldes at mange trenger mer tid som barn før de er klar for dagens skole. Barndommen er ikke bare en forberedelse til voksenlivet, og lek er faktisk en viktig lærings- og utviklingsarena, som skolen dessverre ikke er god på. Flytt heller lek og fri utfoldelse inn i skolen, og gi barna tid til å være barn. Det er meningsløst å legge et skoleløp hvor flere barn er lei mange av skolefagene lenge før ungdomsskolen. Og ungdomsskolen jobber til dels med ting som i min tid var plassert i videregående. Det haster så veldig med å lære alt mulig. Hvorfor denne hasten? Hva er et stort tema i tiden for mange som er ferdig med skoleløpet? Finn roen, beveg deg mer! Først lære å ikke bevege seg, og ha det travelt med å lære nok før voksenlivet. Som voksen jobbe med å få nok bevegelse, og samtidig nok hvile og avspenning i hverdagen, dvs. avlære mye av livsstilen skolen disiplinerer barna til. Hvis dere ikke har erfart det allerede: Avlæring er vanskeligere enn nylæring.

 

Flytt heller lek og fri utfoldelse inn i skolen, og gi barna tid til å være barn.

 

Videre drøftes det nå hvordan ta vare på guttene som i økende antall faller utenfor skoleløpet, og jentene som går på en smell i ung alder. Svaret kan være enkelt. Senk forventningene om mengden fagstoff de skal lære, og fokuser mye mer på hvordan ta vare på, og øke læringslyst, leseglede, skriveglede, bevegelsesglede og utforskertrang, og ha mer fokus på hvordan ta vare på seg selv og hverandre. Jeg har forstått at utkastet til nye læreplanen har redusert drastisk på antall kompetansemål, så får vi håpe skolen tar inn over seg at det heretter blir rom til å jobbe annerledes enn før.

 

Jeg jobber ikke lenger i skolen. Nå jobber jeg i voksenpsykiatrisk poliklinikk, der jeg erfarer at gjennomsnittsalderen på de som søkes til oss er blitt lavere, og mengden henvisninger øker i skremmende tempo. Noen har opplevd ting i livet alle ville blitt overveldet og syk av å oppleve. Mens andre går på en smell på grunn av at det nokså vanlige livet blir for krevende. 

 

Skolen har en unik mulighet til å forebygge helseplager og fange opp unge som sliter etter overveldende erfaringer de har med seg i livet. Men det har det vært for lite tid til, for det har vært så uendelig mye som må læres. Nå som antallet kompetansemål reduseres, håper jeg lærerne får til å legge til rette for å beholde nysgjerrighet og lærelyst. Så får heller læreverkene legge til rette for ekstra utfordringer til de som får for lave utfordringer i skolen.  Tenk hvis alle kunne gått ut fra ungdomsskolen med en grunnleggende tro på seg selv, en følelse av å være viktig, og en følelse av å ha noe viktig å bidra med i samfunnet. Samfunnet trenger variert kunnskap hos folk, og da er det synd hvis de eneste som føler at de har lykkes etter ti år på skolen, er de som mestrer kravene i en teoritung skole.

 

Tenk hvis alle kunne gått ut fra ungdomsskolen med en grunnleggende tro på seg selv, en følelse av å være viktig, og en følelse av å ha noe viktig å bidra med i samfunnet.

 

Barnepsykiaterne Trond Diseth og Stein Førde, og hjerneforskeren Per Brodal, uttalte i en artikkel i VG i 2018 at de ikke tror flertallet av seksåringer er klare til førsteklassen slik den nå er. Brodal sier at hjernen ikke er konstruert for en passiv undervisningssituasjon i den alderen. Videre sier han at opplevelse av mestring er nødvendig for å opprettholde nysgjerrighet og lærelyst, mens gjentatte nederlag setter spor i hjernen som er vanskelig å fjerne siden. «Snubler du i starten, og ikke får etablert troen på at du mestrer, er det vanskelig å komme inn igjen. Derfor kan det for enkelte få store konsekvenser å begynne undervisning før man egentlig er klar».

 

Begge barnepsykiaterne mener at prestasjonspress fra helt ned i barnehagealder gjør barn syke av stress, og på få år har de erfart en mangedobling av henvisninger der de ikke finner annen forklaring på problemene barn utredes for. Førde uttaler også at leken er det beste vi har for å lære barna å forholde seg fleksibelt til det som skjer rundt dem, og mener den bør ha større plass i skolen. De antyder at skolen har for mange formelle krav, mens det barn trenger mest, er anerkjennelse for det de er og kan, og evnen til å være fleksible i en verden i stadig forandring.

 

I mitt fagfelt, psykiatri, er det gjort erfaringer med at en del pasienter ikke har nytte av behandling. Ken Goss, som jobber med behandling av spiseforstyrrelse i England, erfarer at mange av disse nyttiggjør seg behandling hvis den er rettet mot det som på engelsk heter «compassion». De må rett og slett lære seg å vise medfølelse med seg selv. Vi mennesker har nemlig en lei tendens til å ikke gjøre det, og det er fort gjort å snakke og tenke seg selv ned hvis noe går litt på skeiva. En del forskning tyder dessverre på at vi alle har i oss kapasiteten til å være virkelig stygge mot både andre og oss selv. Derfor bør skolen ha ekstra stort rom for å ta vare på, og utvikle evnen til å være grei mot både seg selv og andre. En ting er at den gylne regel har stått på ukeplanene gjennom hele barneskolen. Noe annet er å legge opp skolehverdagene slik at alle, både elever og lærere, faktisk får en følelse av å være gode nok. Med alle kravene til hva som skal læres, presteres og presenteres, kan jeg ikke forstå at lærerne har rom til å virkelig ivareta alle elevene, i tillegg til seg selv og sine kolleger.

 

Med alle kravene til hva som skal læres, presteres og presenteres, kan jeg ikke forstå at lærerne har rom til å virkelig ivareta alle elevene, i tillegg til seg selv og sine kolleger.

 

I utkastene til ny læreplan gjøres det et forsøk på å møte noe av dette. Alle fag skal bake inn et tema de kaller livsmestring og folkehelse. Utfordringen blir å la dette få plass på en slik måte at det blir noe som kan engasjere, skape interesse, og bidra til en rikere hverdag for elever flest. Jeg stusser dessuten over tittelen på temaet. Hovedsakelig skal livet leves, ikke bare mestres. Selv om mestringsfølelse er grunnleggende for oss mennesker, synes jeg ordene livsmestring og folkehelse gir assosiasjoner til fakta, og knep eller ferdigheter man må tilegne seg for å klare seg i livet, og det er ikke helt det jeg synes skolen mangler.

 

Kanskje jeg hadde jeg vært mer positiv hvis tittelen var livsutfoldelse og folkehelse. Det hadde tatt mer høyde for at det kan handle om å bruke leken til å utvikle fleksibilitet og empati. Senere i skoleløpet kan det innbys til å reflektere over erfaringer vi gjør oss som en del av livet. Samtidig kan begrepet folkehelse invitere til å lære litt fakta om hva som er bra for oss. Jeg tror både barn, ungdom og voksne kan få hjelp i hverdagen av å få dele erfaringer med det å være menneske på godt og vondt, og få erfare støtte fra andre. Vi trenger å ha rom for å reflektere over det som møter oss i livet, og være til støtte for hverandre også når noe blir vanskelig. Slik kunne skolen bidra til å utvikle evnen til å ha en medfølende og ivaretakende holdning til både seg selv og andre.

 

Så min utfordring er: La elevene få leke mer de første skoleårene. Når det nå reduseres i antall kompetansemål, utfordrer jeg dere til å gi mer rom for LIVET på godt og vondt. Til å leke, erfare, prøve ut, dele erfaringer, reflektere og filosofere, og ikke minst ta vare på hverandre. Og hvis det skal være godt nok å gjøre mot andre slik du vil at andre skal gjøre mot deg, må alle være i stand til å være gode mot seg selv. Da må de ha tid og mulighet til å vite hva de vil at andre skal gjøre mot dem, og det må være rom til å formidle det. Det nytter ikke med fine ord om livsmestring og folkehelse i alle fag. Det må rett og slett tenkes nytt, og den tenkinga må ta utgangspunkt i hva alle mennesker trenger for å oppleve mestring og egenverdi, ikke bare hva slags kunnskap som må kunnes for å skåre høyt på nasjonale prøver. Jeg tror på Brodal som sier at trygghet og mestring er grunnleggende i all læring, og på Førde som hevder at mye av den fleksibilitet livet krever, læres bedre gjennom lek enn gjennom konkurranse. Og jeg håper på at skolen i framtiden skal klare å ta dette på alvor. Lykke til!

 

Kjøreregler for debatten

Her kan du kommentere artikkelen.

Utdanning setter pris på friske meningsbrytninger, men vis omtanke for dine med- og motdebattanter, hold deg til saken og bruk fullt navn. Dersom du ønsker å skrive et lengre innlegg, er du velkommen til å sende det til denne adressen: debatt@utdanningsnytt.no.

Hvis du ser kommentarer som du oppfatter som støtende, kan du varsle redaksjonen ved å merke den aktuelle kommentaren som upassende. Det gjør du ved å klikke helt til høyre for kommentaren du vil varsle oss om. (Dette fungerer ikke fra mobil. Vi jobber med en løsning).
Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Kommentarer kan bli brukt på alle Utdannings plattformer.

Fullt navn er en forutsetning for å delta i debatten!