Annonse
Debatt

– Uten øyekontakt kan vi ikke så lett lese hverandres uttrykk eller så lett tolke hverandres følelser, skriver Rune Sagen, pedagogisk leder i Betanien barnehage i Bergen. Illustrasjon: «Hasselnøttene» (1882) av William-Adolphe Bouguereau (utsnitt). Wikimedia Commons/Detroit Institute of Arts.

Øyets makt

Jeg håper jeg ikke skal oppleve å komme på jobb en dag og se barna sitte rundt hvert sitt nettbrett med blikket festet til skjermen.

Del side


Annonse

Utdanningsnytt på Facebook!

Vi har ikke kjent hverandre lenge, bare noen dager. Jeg har nettopp fått lov å stelle henne på benken på badet i barnehagen. Vi har fått øyekontakt, utvekslet smil. Jeg holder henne på høyre arm og tar min venstre hånd i hennes. Vi danser rundt et par ganger på gulvet, og jeg føler på meg at hun liker det. Så søker jeg mot et speil på veggen. Vi titter inn i speilet med hodene lent mot hverandre, ser hverandres ansikt i speilbildet og ler. Det er ikke tvil om hva vi begge føler. En felles opplevelse med humor og glede.

 

I mitt yrke som pedagog vet jeg hvor essensielt øyekontakt er for å bygge opp tillit og tilknytning. Uten øyekontakt kan vi ikke så lett lese hverandres uttrykk eller så lett tolke hverandres følelser. Vi kan høre hverandre, men vet ikke helt hva som ligger bak ordene. Sinne og glede kan mistolkes, også frykt og humor. Den sterke replikken kan oppleves sårende eller truende, selv om den var ment som en spøk. Det er ikke lett å lese en ytring i en stemme uten også å få den bekreftet i et ansiktuttrykk.  

 

Noen ganger oppstår øyekontakten umiddelbart og er en invitasjon til å bli bedre kjent. Det opplever jeg ofte i møte med barn, men også i møte med enkelte voksne. Andre ganger føler man seg mer brydd eller usikker og søker mot andre objekter eller subjekter i omgivelsene. Det kan jeg oppleve mest i møte med voksne. Men jeg har også opplevd det i møte med barn.

 

Noen ganger utveksler vi ord, men egentlig uten å se direkte på hverandre. Vi tar hverandre i hendene og ønsker hverandre velkommen, men likevel søker øynene våre bort mot noe mer trygt å feste blikket på. En datamaskin, en mobiltelefon eller et annet menneske. Det er mitt ansvar å møte både barn, foreldre og kollega med oppriktig interesse.  Øyekontakt er nøkkelen, og jeg må gripe muligheten, selv om det også kan føles vanskelig.

 

For øyet har stor makt. Ikke bare i møte med barnet. For hva betyr ikke øyekontakt for trivselen på en arbeidsplass? Jeg vet hva den betyr for barnas trivsel i barnehagen, at jeg møter blikket deres og utveksler smil. Det kan vel ikke være så veldig forskjellig i de voksnes kommunikasjon? Derfor er jeg glad for å ha kollega rundt meg med samme forståelse som meg. Å komme på jobb og morgenen og bli ønsket velkommen med et smil og gode ord gjør mye for hvordan resten av dagen min skal forløpe.

 

En selfie på Instagram deles med våre venner og skal kommunisere hva vi føler akkurat nå. Vi kan sitte like ved siden av hverandre, men vi deler likevel et bilde med et raskt tastetrykk. Vi kommenterer muntlig, men øynene våre er likevel festet på mobilen foran oss. Vi utveksler latter og sterke kommentarer, men konsentrasjonen er likevel festet på bildet på mobilen. Vi ser et bilde av et glad ansikt eller en grimase som skal illustrere en opplevelse. Jeg har selv ungdommer hjemme, og de kaller det for «multi-tasking». Det fungerer godt, sier de. Vi kan gjøre mange forskjellige ting på samme tid. Det er godt mulig.

 

Når jeg drøfter dette med ungdommene, påstår de at de ofte har øyekontakt med hverandre, også når mobilen er festet i den ene hånden. Det samme gjør godt voksne folk. Også jeg. Vi kan sitte på en kaffebar og ha blikket festet i hver vår telefon og titte på hverandre nå og da, samtidig som vi snakker og utveksler informasjon.

 

Om jeg tenker tilbake på da mine egne barn var små, så må jeg innrømme at det kunne hende jeg hadde blikket mitt festet til dataskjermen, fjernsynet eller avisen når de ville fortelle meg noe. Jeg responderte gjerne muntlig, flyttet blikket mitt mot dem, før jeg i neste øyeblikk lot blikket gli tilbake mot skjermen. Fikk jeg med meg hele historien de ville fortelle? Fikk jeg historien bekreftet av den følelse av glede eller uro som var i blikket deres? Ikke alltid.

 

Jeg opplever en bekymring for hvordan den digitale verden fanger vår oppmerksomhet i så stor grad at vi ikke lenger tar oss tid til å hvile blikket på hverandres ansikt og søke øyekontakt. Vi kan snakke med sidepersonen samtidig som vi skriver en melding på tastaturet. Effektivitet. Det er så mye vi kan gjøre i løpet av et minutt. Alltid tilgjengelig, men ikke alltid til stede.

 

På pauserommet samles vi i små grupper, gjerne tre-fire personer om gangen. Noen ganger er vi flere. Det er alltid noen å prate med. Og kulturen vår er at vi gjør nettopp det. Vi utveksler små historier eller debatterer noe vi har lest på nyhetene. Mobilen er der alltid, ved siden av oss på bordet. Noen ganger tar vi den fram og fordyper oss i noen minutter helt for oss selv, eller vi viser et bilde eller tar opp en aktuell sak for hverandre. Vi makter å finne en god balansegang, mellom å være sosial og ha en stille pause for oss selv. Det er nesten som jeg glemmer å spise opp matpakken og lett kan glemme tiden. Men jeg opplever at jeg trives med det. Og jeg er overbevist om at det har en positiv effekt på arbeidsmiljøet.

 

Vi har mye å lære av barnas umiddelbarhet og spontane kontakt. De begrenser ikke alltid følelsene slik vi voksne kan gjøre. Er de glade, så uttrykker de følelsen med hele sin kropp. Verbalt og med ansiktsuttrykk. Øynene stråler. Du vet umiddelbart hva de uttrykker ved å møte blikket deres. Ordene er med på å underbygge eller forsterke opplevelsen. Det samme gjelder de vonde følelsene.

 

Om vi voksne responderer på barnas følelsesuttrykk med blikket vårt festet til mobilskjermen, er jeg redd barna vil gi opp etter kort tid. De vil selv lære å la følelsene sine uttrykkes mens blikket er festet til skjermen. Det kan lett bli normalen. Jeg er redd vi mister noe vesentlig i kommunikasjonen der.

 

Mange barnehager bruker aktivt digitale hjelpemidler i aktiviteter og som kommunikasjonsmiddel sammen med barna. Argumentet er at den digitale verden allerede dominerer hverdagen vår og at det er viktig at barnehagen følger med i utviklingen. Det er ikke tvil om at det åpner for mange muligheter til kreativitet. Barna kan selv lete opp bilder og videoer vi kan bruke i aktivitetene, og det finnes programmer hvor barn kan samarbeide om en oppgave. Finner man en god balansegang, er dette sikkert vel og bra. Men hva med å gi dem en fri-sone fra det de ellers opplever på fritiden og senere i skolen?

 

Jeg håper jeg ikke skal oppleve å komme på jobb en dag og se barna sitte rundt hvert sitt nettbrett med blikket festet til skjermen. Jeg vil ennå oppleve at de løper mot meg med glade øyne og aktivt søker blikkkontakt med meg. Og at jeg responderer med nettopp det. Øyets makt.

 

Kjøreregler for debatten

Her kan du kommentere artikkelen.

Utdanning setter pris på friske meningsbrytninger, men vis omtanke for dine med- og motdebattanter, hold deg til saken og bruk fullt navn. Dersom du ønsker å skrive et lengre innlegg, er du velkommen til å sende det til denne adressen: debatt@utdanningsnytt.no.

Hvis du ser kommentarer som du oppfatter som støtende, kan du varsle redaksjonen ved å merke den aktuelle kommentaren som upassende. Det gjør du ved å klikke helt til høyre for kommentaren du vil varsle oss om. (Dette fungerer ikke fra mobil. Vi jobber med en løsning).
Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Kommentarer kan bli brukt på alle Utdannings plattformer.

Fullt navn er en forutsetning for å delta i debatten!