Annonse
Debatt

Det må nedsettes et utvalg som ser nærmere på rekruttering av lærere til Nord-Norge. Jeg hadde håpet at det ville skjedd 40 år etter at det i 1978 kom en NOU om temaet. Nå vil det altså gå minst 41 år. Arkivfoto: Utdanning

KrFs lærernorm rammer Utkant-Norge

Lærernormen er øremerkede bevilgninger hvor man prioriterer de deler av landet hvor det er flest elever; det medfører en nedprioritering av de deler hvor det er færrest lærere.

Del side


Annonse

Utdanningsnytt på Facebook!

Karl Øyvind Jordell er professor ved Universitetet i Oslo

 

En debatt mellom KrFs utdanningspolitiske talsmann Hans Fredrik Grøvan og undertegnede i Dagens Næringsliv er av større betydning for lesere av Utdanningsnytt.no enn for de segmenter av befolkningen som leser DN. Læreres lønnsnivå og interesser går vel i andre retninger enn DN. Jeg har derfor bearbeidet deler av debatten for Utdanningsnytt.no, og tatt inn flere momenter.

 

Temaet er ikke blitt mindre aktuelt etter at statsministeren uttalte til Utdanningsnytt.no: «Derfor har dette blitt en reell lærernorm og ikke en norm for økt voksentetthet. … Da ville vi fått flere ukvalifiserte i skolen.» Som det vil fremgå, er det nettopp det man har fått, om enn i mindre omfang enn man kunne frykte. Men situasjonen er tilspisset i Finnmark.

I et tilsvar til et innlegg fra meg om lærermangelen (17.12.)
hevder Grøvan (21.12 i DN) at det er blitt «tusen flere lærere med KrFs lærernorm».  (lenke til dn.no, krever abonnement)

Det er imidlertid svært tvilsomt at normen er hovedårsaken til økningen. I de sju skoleårene fra 2009/10 til og med 2015/16, var lærertallet i grunnskolen svært stabilt, det varierte rundt 66000, med sistnevnte år som det høyeste, 66461. Så har det steget, med bortimot 1000 i året hvert år, til 69039 i år. En rimelig forklaring på denne utviklingen, i tillegg til at det har vært behov for og midler til flere lærere, vil være arbeidsledigheten de siste årene. Da vil flere søke offentlig sektor, flere lærerstudenter vil søke skolen, lærerne vil holde seg i skolen, og noen lærere som har vært ansatt utenfor skolen, vil søke trygghet der. Dette har gjort seg gjeldende gjennom de
foregående tre-fire år, slik at lærernormen, som bare har virket det siste året, ikke kan være noen hovedårsak.

 

Det er neppe slik at lærernes opplevelse av arbeidsmarkedet helt hadde sluttet å påvirke dem da de søkte stillinger i vår, slik at hele økningen nå kan sies å skyldes normen.

Med mindre dette skriftet i motivasjon kan dokumenteres, har altså lærernormen hatt liten betydning for antallet lærere, bortsett fra at den har medført at det er bevilget penger til flere. Jeg hadde fryktet en sterk økning i antall ufaglærte lærere som følge av normen, men økningen er beskjeden, bare 120. At tallet ikke ble høyere, skyldes nok arbeidsmarkedet.

 

Det normen har betydning for, er plasseringen av de tusen lærerne. Som følge av normen plasseres de ikke der hvor det er flest ukvalifiserte lærere, nemlig i Utkant-Norge. I stedet benyttes de for å bedre forholdene for de elevene som allerede i stor utstrekning har kvalifiserte lærere, i byer og store Østlandskommuner. Men pengene kunne ha vært benyttet til å få lærere til utkantene.

Grøvan skrev: «Ikke minst fryktet noen at [normen] ville føre til en lærerflukt fra distriktene mot de store byene. Derfor er det gledelig å slå fast at den type spådommer ikke har slått til. Små kommuner har lyktes godt med å oppfylle lærernormen og økningen på mer enn 1000 nye lærere fra i fjor til i år har ikke gått utover Distrikts-Norge.»

Her ignorerer han imidlertid tall som ikke er synlige med mindre man går inn i tabellene. For det første har antallet ufaglærte i Finnmark økt, fra 10,2 til 11,1 prosent, mot et landsgjennomsnitt på 5,7. For det annet at det nå er sju av nitten kommuner i Finnmark som har mer enn 20 prosent ufaglærte, mot tre i fjor. For det tredje ignorerer han også andre tall på kommunenivå; her er situasjonen forverret i sju kommuner i Finnmark, ni i Troms, og 16 i Nordland. Det ville ikke skjedd dersom bevilgninger til de 1000 lærerne hadde blitt kanalisert mot distriktene, i stedet for at man opprettet nye stillinger for dem på Østlandet og i byene. Og tall på kommunenivå gir ikke hele bildet – kommunesenteret og andre tettsteder kan ha god dekning; småsteder kan ha dårlig.

 

Virkningen av lærernormen på større fremfor små steder kommer klart fram i Troms, hvor både Tromsø og Harstad har fått bedre lærerdekning, mens altså ni distriktskommuner har fått en forverring. I de to byene kan det være problemer i utkantene som ikke vises i tallet for kommunen som helhet.

Grøvan skriver videre: «KrF tror også at lærernomen i seg selv har en rekrutterende effekt gjennom at flere ønsker å bli værende i læreryrket, fordi det blir mer tid til den enkelte elev.» Dette er et punkt hvor jeg tidligere har merket meg at KrF og jeg tenker likt. At noen lærere blir i skolen som følge av økt lærertetthet er en sannsynlig effekt som ikke kommer fram i vanlige undersøkelser av slik tetthet, fordi man som regel fokuserer ensidig på elevenes læring fremfor lærernes opplevelse av situasjonen.

Tidligere har KrF imidlertid hevdet at normen ville virke rekrutterende også på den måten at lærere som ikke er i skolen, ville søke seg tilbake dit. Slik har det nok alltid vært, når arbeidsmarkedet utenfor skolen oppleves som utrygt, jf. ovenfor. En liten undersøkelse foretatt av Utdanningsnytt.no fant imidlertid ingen indikasjoner på stor forflytning av såkalte ‘rømmelærere’, altså de som har rømt fra skolen. Jeg har utfordret KrF til å undersøke i en stor kommune hvor mange som i år 1) kom fra andre typer jobber (fordelt på barnehagelærere og andre), og 2) som kom fra andre kommuner. Utfordringen er ignorert.

 

Grøvans formulering «små kommuner har lyktes godt med å oppfylle lærernormen» innebærer en dobbelt fortegning av situasjonen. Det gis for det første inntrykk av at ansvaret påhviler kommunene, og underkommuniseres at kommunene bare kan lykkes innen de rammer staten setter, i det foreliggende tilfelle en lærermangel som ene og alene skyldes manglende justering av et krav om 3,5 i snitt for å bli lærer. Både den rødgrønne og den blåblå regjeringen har siden 2005 egentlig rasjonert tilgangen på lærerstudenter, ved å fastholde dette kravet. (KrF har vel begrenset ansvar for dette, men har støttet kravet om 3,5.) I Nord-Norge har rasjoneringen gått utover lærerutdanningene i Alta, Bodø og Nesna; nå viser den seg i form av dramatisk lærermangel i Finnmark og i utkantkommuner ellers i landsdelen.

For det annet, og mer alvorlig, er formuleringen en fortegning for så vidt at Grøvan selv utmerket godt vet at små kommuner allerede stort sett oppfylte normen; den er rettet mot store kommuner med store klasser. I mitt innlegg 17.12. i DN hevdet jeg at Grøvan og KrFs påstand om at det blir flere lærere med lærernormen, ligger nær et falskt vitnesbyrd mot elever og deres foresatte i Utkant-Norge – budet er primært rettet mot det å lyve i rettslig sammenheng; her dreier det seg om rettighetene til elever og foresatte. Synd avler synd: Uten forbehold å gi inntrykk av at normen har lyktes på et område hvor den ikke var tenkt å ha betydning, er også et falskt vitnesbyrd. Alle elever har rett til å ha kvalifiserte lærere, ikke bare elever i sentrale strøk.

 

Sett fra Nord-Norge medfører lærernormen at mulig tilførsel av lærere sørfra blir vanskelig, fordi midlene brukes til å opprette mange stillinger på Østlandet og i byene, ikke til den type sterke stimuleringstiltak som synes å være nødvendige for å få søringer nordover: Jeg har antydet at skoler med sterk lærermangel burde kunne lønne alle lærerne (ikke bare søringer) med 20 prosent høyere lønn, stigende til f.eks. 50 prosent etter ca. 5 år ved skoler med stor lærermangel. Det er ikke så mye penger, siden det stort sett er tale om små skoler. Men elevene der har de samme rettigheter som andre.

Detaljene i dette og andre tiltak bør utredes nærmere – jeg har foreslått at det nedsettes et utvalg som ser nærmere på rekruttering av lærere til Nord-Norge. Jeg hadde håpet at det ville skjedd 40 år etter at det i 1978 kom en NOU om temaet. Nå vil det altså gå minst 41 år.

 

Oppsummert: Lærernormen er øremerkede bevilgninger hvor man prioriterer de deler av landet hvor det er flest elever; det medfører en nedprioritering av de deler hvor det er færrest lærere. Det er ikke riktig at normen i seg selv gir flere lærere – det som gir flere lærere, er penger, i kombinasjon med konjunkturer som gjør skolen, som del av offentlig virksomhet, til en mer ettertraktet arbeidsplass enn det den har vært på noen år. Både pengene og konjunkturene kan endre seg; konjunkturene er vel allerede endret.

Og uansett må KrF og andre gå bort fra en lærerpolitikk som synes å være inspirert av Matteusevangeliet (25:29): «For den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har.»

 

Nyhetsbrev




Les mer om nyhetsbrevet her



 
 

Kjøreregler for debatten

Her kan du kommentere artikkelen.

Utdanning setter pris på friske meningsbrytninger, men vis omtanke for dine med- og motdebattanter, hold deg til saken og bruk fullt navn. Dersom du ønsker å skrive et lengre innlegg, er du velkommen til å sende det til denne adressen: debatt@utdanningsnytt.no.

Hvis du ser kommentarer som du oppfatter som støtende, kan du varsle redaksjonen ved å merke den aktuelle kommentaren som upassende. Det gjør du ved å klikke helt til høyre for kommentaren du vil varsle oss om. (Dette fungerer ikke fra mobil. Vi jobber med en løsning).
Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Kommentarer kan bli brukt på alle Utdannings plattformer.

Fullt navn er en forutsetning for å delta i debatten!