Annonse
Debatt

Seksårsreformen videreførte den frie leiken i skolen, og ble på en skjellsettende måte fulgt opp gjennom Kunnskapsløftet 2006, skriver Asbjørn Flemmen. Foto: Paal Svendsen, Utdanning

Lærernes viktigste oppgave er å tilrettelegge læringslandskap

Med sine 4560 timer har «friminuttfaget» i grunnskolen et stort potensial for grensesprengende bevegelsesleik, med de positive effektene denne gir.

Del side


Annonse

Utdanningsnytt på Facebook!

* Forfatteren av innlegget, Asbjørn Flemmen, er pensjonert førsteamanuensis, tidligere lærerutdanner i kroppsøving

 

Professor Per Henning Uppstad og førsteamanuensis Rigmor Walgermo mener i en artikkel i Utdanningsnytt (04.01.2019) at Utdanningsforbundets leder, Steffen Handal, har en romantisk oppfatning av barns frie leik. (VG 10.10.18). Kritikken forankrer forfatterne hos klassikerne Friedrich Schleiermacher, Jean-Jeacques Rousseau og Lev Vygotskij. Jeg stiller meg spørsmålet: Hvorfor refererer ikke forfatterne til nyere forskning på temaet fri leik, for eksempel materiale fra hjerneforsker professor Per Andersen1, hjerneforsker Ole Petter Hjelle2 eller research professor i Department of Psychology ved Boston College, Peter Gray?3

 

I boka Free to Learn skriver Peter Gray blant annet:

«Barn kommer til verden glødende etter å lære, genetisk programmert med ekstraordinær kapasitet til å lære. De er små læremaskiner. I løpet av deres første leveår tilegner de seg ufattelige mengder med informasjon og ferdigheter uten noen form for instruksjon. De lærer å gå, løpe, hoppe og klatre. (…) De tilegner seg en utrolig mengde kunnskap om den fysiske og sosiale verden rundt seg. Alt dette er drevet fram av deres medfødte instinkter og drift, deres medfødte trang til leik».

 

Sitatet kan godt stå som ingress for beskrivelsen av ekte leik. Dette sosialmotoriske fenomenet utfoldes i allsidig utfordrende læringslandskap tilrettelagt for egenorganisert aktivitet der «… ‘selvoverskridende interaksjon’ og ‘barrierebrytende bevegelser’ leder barna inn i en ‘trollbindende’ eller ‘magisk’ tilstand, der ‘barnet er fullstendig oppslukt i aktiviteten flettet sammen med kroppslighet, mestring, samvær og fantasi». (Læring, Cappelen Damm Akademisk (2016) «Magien i utetiden»4). «Dessverre», skriver Ole Petter Hjelle, «er skolen med all stillesittingen i klasserommet, med på å avlære fysisk aktivitet hos barna våre».

 

En slik avlæring var det meningen at seksårsreformen skulle motvirke. Det beste i barnehagen, den frie leiken, skulle følge barna inn i skolen. Det skjedde, og ble med sitt fokus på læringslandskap på en skjellsettende måte fulgt opp gjennom Kunnskapsløftet 2006. Uppstad og Walgermo hevder imidlertid: «Seksårsreformen har ført til ei uklårheit om kva første klasse skal innehalde, og sentralt i denne uklårheita står spørsmålet om leiken». 

 

Den angivelige uklarheten utdyper de blant annet med dette utsagnet: «Ved å overlate barn til det tilfeldige i den ‘frie’ leiken som del av skulekvardagen, kan ein bidra til å forsterke skilnadene mellom barn – både fagleg og sosialt. Å strekke tanken om den frie leiken i pedagogikken for langt står såleis i fare for å gjere meir skade enn nytte». (mine understrekinger). Derfor hevder forfatterne at å «bryte illusjonen om den frie leiken som eit ideal gjennom skuledagen i første klasse ….» vil være «eit innspel til ei humanistisk realitetsorientering med stort pedagogisk potensial». 

Dette er det smått utrolig å lese. Her er det åpenbart at det er humaniora som må realitetsorientere seg. Man trenger å sette seg inn i hvordan det genetisk styrte og unike fenomenet leik behandles i biologi, evolusjonspsykologi og hjerneforskning. Fra pedagogikken viser jeg til professor Øyvind F. Standal sitt skjellsettende oppgjør med instruksjonslæring i kroppsøving gjennom sitt foredrag «Fingrene fra fatet» (Pedagogikk, NIH-seminaret 2015.5) Ifølge Standal er lærerens viktigste oppgave å tilrettelegge læringslandskap.

Seksårsreformen var selve garantien for at denne medfødte lærelysten og ekstraordinære kapasiteten til å lære ble tatt med inn i skolen. Dette klargjør Handal ved å skille mellom leik og undervisning, men så gjør ikke Uppstad og Walgermo. De skaper tvert imot forvirring ved ikke å skille mellom miljøavhengig spontan, egenstyrt bevegelsesleik og voksenstyrt leik. De skiller ikke mellom leik som springer ut fra barna selv, og leik brukt som metode i innlæring mot konkrete kompetansemål. Derfor oppfatter de at fri-leiken er et ideal gjennom skoledagen! Her er Per Otto Hjelle forbilledlig klar: «Barns utvikling er helt avhengig av at mye av leken skjer frivillig og på deres premisser. Den skal være lystbetont og spontan». (Min understreking)

Overgangen fra tradisjonell ‘skoleriktig undervisning’ til også å arbeide med elever i selvinstruerende kunnskapsbasert tilrettelagte ‘læringslandskap’, slik Kunnskapsløftet 2006 la opp til, har vist seg å bli et for stort sprang der kroppsøvingsfaget sviktet.

Mange skoler med aktive FAU har imidlertid tatt spranget. De har sett potensialet i det største og kjekkeste «faget» i grunnskolen, friminuttene. Med sine 4560 timer har «friminuttfaget» i grunnskolen et stort potensial for grensesprengende bevegelsesleik, med de positive effektene denne gir. 

Men frileiken står tilsynelatende ikke høyt i kurs i humaniora der Uppstad og Walgermo hører hjemme: «Den (…) er et romantisk fenomen rundt barnet som enda ikke er kultivert, ja en illusjon som et ideal i skolehverdagen». 

En illusjon? Stadig flere rapporter peker på at det motsatte er tilfelle. Forskeren Lene Smith for eksempel. I «Skolegården – jungel eller luftegård?», en rapport fra et kroppsøvingsfaglig tilrettelagt læringslandskap, kommer hun til den motsatte konklusjon: 

«Utformingen av skolegården får store konsekvenser for barns muligheter til å være fysisk aktive og for det sosiale miljøet på skolen». «Ball er populært, og det satses mye på anlegg for ballspill. Men vi har også sett at områder for turn og jungellek har et spesielt stort brukspotensial fordi det appellerer både til små og store, til gutter og jenter, og det kan foregå flere ulike aktiviteter der samtidig. Man bør satse på nærmiljøanlegg med størst mulig brukspotensial. Regjeringen har vedtatt et manifest mot mobbing, og det er nylig fremsatt et forslag om at alle barn skal ha en times fysisk aktivitet hver dag. Skal man nå slike mål og oppfylle enhetsskolens mål om like muligheter for alle, bør myndighetene satse på skolegården. Vi ser et generelt behov for økte ressurser til planlegging og gjennomføring av helhetlige tiltak i skolegården». (Utdrag fra pressemelding om rapporten)6

 

Evolusjonen har ikke utrustet et barn til å sitte seks timer hver dag, men i stedet utrustet det for et liv i bevegelse. Går skolehverdagen imot barnets biologi, kan det som barnepsykiatere blir referert på, være til skade for mange. Det er en barnas rettighet å få leve ut sin egen bevegelsesleik/kultur. Det skjer ved å tilrettelegge læringslandskap for den ekte frie leiken som viser seg nær dobbelt så effektiv som den kroppsøvingstime gir, og tillegg sagt med Dan Olveus m fl. «reduserer mobbing, vold og uro blant elevene, samt stimulerer til trivsel og motivasjon av læring».

 

Se også: http://utdanningsnytt.no/debatt/2018/november/friminuttfaget-hvordan-fa-mer-aktivitet-mindre-mobbing-og-bedre-motorisk-laring/ 

 

Noter:

  1. Per Brodal, Charlotte Lunde: Barn som ikke får lekt, kan stå i fare for å utvikle psykiske lidelser. Aftenposten 2. april 2018
  2. Ole Petter Hjelle: Sterk hjerne med aktiv kropp. Kagge forlag. 2018
  3. Peter Gray: Free to Learn. Basic Books. 2013
  4. Knut Løndal og Merete Lund Fasting: LÆRING, Cappelen Damm Akademisk (2016).)
  5. Standal, Ø.F Øyvind: Phenomenology and pedagogy in physical education. Ethics and sport. Amazon 2016
  6. NIBR-rapport 2004:1. Skolegården, jungel eller luftegård?

 

 

Kjøreregler for debatten

Her kan du kommentere artikkelen.

Utdanning setter pris på friske meningsbrytninger, men vis omtanke for dine med- og motdebattanter, hold deg til saken og bruk fullt navn. Dersom du ønsker å skrive et lengre innlegg, er du velkommen til å sende det til denne adressen: debatt@utdanningsnytt.no.

Hvis du ser kommentarer som du oppfatter som støtende, kan du varsle redaksjonen ved å merke den aktuelle kommentaren som upassende. Det gjør du ved å klikke helt til høyre for kommentaren du vil varsle oss om. (Dette fungerer ikke fra mobil. Vi jobber med en løsning).
Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Kommentarer kan bli brukt på alle Utdannings plattformer.

Fullt navn er en forutsetning for å delta i debatten!