Annonse
Debatt

En av de nye dingsene som blir heftig promotert i skolen, er en digital robot som skal fungere som «kikkhull» inn i klassen for elever som ikke kan delta i den ordinære undervisningen på skolen sin på grunn av psykiske eller fysiske helseutfordringer, skriver Bente Ingeborg Myrtveit, Siv Merete Fjeldseth og Roar Ulvestad. Arkivfoto: Kari Oliv Vedvik

Er en robot virkelig elevens beste?

Vi må være ytterst tilbake­holdne med å la teknikk kompensere for menneskelig samhandling.

Del side


Annonse

Utdanningsnytt på Facebook!

Bente Ingeborg Myrtveit er leder, Utdanningsforbundet Bergen
Siv Merete Fjeldseth er hovedtillitsvalgt, Utdanningsforbundet Bergen
Roar Ulvestad er hovedtillitsvalgt, Utdanningsforbundet Bergen

 

Digitaliseringen jager gjennom offentlig sektor, det er ikke grenser for hva teknologien kan klare. Skeptikere blir umiddelbart stemplet som gammeldagse, og vegrer seg for å delta i ordskiftet. 

 

En av de nye dingsene som blir heftig promotert i skolen, er en digital robot som skal fungere som «kikkhull» inn i klassen for elever som ikke kan delta i den ordinære undervisningen på skolen sin på grunn av psykiske eller fysiske helseutfordringer. Da blir en robot satt på en pult, med integrert kamera og mikrofon som sender lyd og bilde til eleven det gjelder. Det er også høyttaler på denne plasttorsoen, slik at eleven kommunisere med de andre. 

Roboten kan også, ifølge reklamen, settes i hviskemodus, slik at du kan si noe hemmelig til sidekameraten. Dette må jo være helt fantastisk? 

Utdanningsforbundet Bergen har fulgt ordskiftet om slike digitale «elev-vikarer», og vi er ikke beroliget. Som i mange andre sammenhenger blir «elevens beste» kjørt frem som joker. Som erfarne lærere ser vi imidlertid mange sider ved et sånt teknisk grep. 

 

Les: Syke barn lærer via roboter

 

Det rent faglige kan eleven langt på vei henge med i ved hjelp av hjemmeundervisning, «omvendt undervisning» og bruk av de digitale hjelpemidlene som finnes i dag. «Omvendt undervisning» er filming av lærers forklaringer og faglige instruksjoner, delt digitalt. 

Planer, kriterier og faglige pekere legges ut på nett, og en fraværende elev har mulighet til å kommunisere med både medelever og lærere på ulike måter, gjennom digitale læringsplattformer og andre vis. 

Det vi da sitter igjen med, er sosial deltagelse. Hvor sosialt er det for en elev å være hjemme eller på institusjon avskåret fra alminnelig samhandling, og gjennom en liten skjerm være vitne til alt eleven faktisk ikke kan være med på? Skal skolen gjennom valg av hjelpemidler gni inn for eleven at vedkommende er i en situasjon der hun eller han fysisk kommer til kort på grunn av helsesituasjonen? 

 

Slike roboter har en enveis bildesending, ifølge hjemmesiden til produsenten. Det er altså den fraværende eleven som får se sine klassekamerater og lærere på skjerm, mens eleven ikke blir sett selv. Det ønsker man gjerne ikke alltid i en alvorlig sykdomssituasjon, men sosialt er jo dette helt asymmetrisk. 

Vi ser ikke at bruk av slike digitale «elev-vikarer» vil kunne styrke elevens læring, og vi savner et objektivt kunnskapsgrunnlag som med en viss etter­rettelighet kan si oss hvordan bruk av slike roboter påvirker sosial tilhørighet. 

Det er også store betenkeligheter rundt personvern ved bruk av denne type teknologi. Elever og lærere har krav på å kunne gjennomføre skole- og arbeidshverdagen sin uten kringkasting. Selv om roboter forutsetter bindende avtaler om hvordan de skal brukes, er det ingen tekniske utfordringer med å spre lyd og bilde når det en gang er sendt ut i det digitale. Selv uten tekniske lagringsmuligheter er det bare å filme skjermen med en mobiltelefon og kjøre i gang med Instagram, Snapchat og annen kreativ videreformidling. 

 

Datatilsynet har sett på problemstillingen, og viser i sine uttalelser blant annet til personopplysingsloven. De konkluderer foreløpig med at opplæringsbiten rammes av loven, og skolen må derfor bruke personvernregelverket. 

Det fordrer både samtykke og en rekke plikter knyttet til internkontroll og informasjonssikkerhet. I en elevgruppe er det så å si alltid noen som er i en så sårbar situasjon, at skolen må ha kontroll over informasjonsflyten for å verne eleven. 

Når vi slipper inn hjelpemidler i klasserommet som vi ikke har kontroll over, er veien kort til at elevenes krav til et trygt læringsmiljø blir utfordret. Det kan vi ikke gå god for, verken som lærere, foreldre eller tillitsvalgte. 

Vi må til enhver tid ha som mål å gi alle elevene en tilrettelagt og god opp­læring, og være ytterst tilbakeholdne med å la teknikk kompensere for menneskelig samhandling.

 

NB! Dette innlegget var først publisert i Bergens Tidende 2. januar 2019. Red.

 

_____________________

 

Hei!

Kommentering av artikler er ikke tillatt mellom midnatt og 06:00.
Velkommen tilbake!

 

_________________________