Et av temaene fra Malkenes-saken er fortsatt like aktuelt, hva er en ”normalelev”?
Malkenes-sakens «haiku-dikt» handlet ikke bare om ytringsfrihet og opplevelser av krenkelse, men også om dilemmaet: Hva er en normalelev?
Simon Malkenes har rettet oppmerksomheten mot dysfunksjonelle sider ved rektor-kontraktene, og en del andre problematiske sider ved Astrid Søgnens styre av Oslo-skolen. De fleste vil være enige om at hun satt som leder for lenge. Et av de viktigste temaene fra striden rundt Malkenes-saken er fortsatt like aktuelt, hva er en «normalelev»?
Utdanningsbyråd i Oslo, Inga Marte Torkildsen, har uten tvil et genuint engasjement for de aller svakeste i samfunnet, og for likeverd. Torkildsen hevder det rød-grønne byrådet har målsetninger om økt tillit og handlingsrom i Oslo-skolen. I så fall må hun og hennes nyansatte utdanningsdirektør også forholde seg til dilemmaet: Hva er en normalelev?
Å stå alene foran en klasse med barn og ungdommer er både krevende og givende. Med få unntak er det ingen som velger et yrke som lærer med mindre de er glad i barn og ungdom, og trives sammen med dem. Skolegang er obligatorisk i Norge, i realiteten ikke bare grunnskole, men også yrkesfag/videregående skole. Siden alle skal med, så er det en liten del av elevene som ikke finner seg til rette, og utvikler atferdsproblemer.
I Oslo er det tre spesialskoler på videregående nivå, med lange ventelister. Atferdsproblemene representerer store utfordringer for lærerne, uansett hva slags ord og begreper man bruker for å beskrive atferd fra de som ikke finner seg til rette i skolen.
En av bærebjelkene i Søgnens langvarige styre av Oslo-skolen var grunntanken om at alle elever er normalelever. Den tidligere utdanningsdirektøren fryktet åpenbart at lærere kunne la det gå inflasjon i hvilke elever de anså uegnet for klassen. Eksperimentering med tilpassete former for undervisning for utagerende elever utenfor vanlig klasserom, skal ha blitt motarbeidet innenfor et styringssystem en viserektor en gang nevnte for meg, som «suksessoppskriften ved å holde læreren i stram løpestreng».
Søgnen tillot ikke lærere definisjonsmakt hva gjelder å kategorisere skolens mest krevende elever som så grenseoverskridende i deres atferd at de ikke kunne være i klasserommet.
Dette har ført til at lærere har strukket seg langt for å makte å inkludere en hver vanskelig elev i klasserommet. Det er bra. Men de negative sidene omfatter reduserte læringskurver, samt redusert sosial og personlig trygghet og utvikling, for de andre elevene i klasserommet. Malkenes-sakens «haiku-dikt» handlet ikke bare om ytringsfrihet og opplevelser av krenkelse, men også om dette.
Utdanningsbyråden vil nå erstatte både den stramme løpestrengen og Søgnens bærebjelke med tillit og handlingsrom for lærere. Det er bra. Men hva slags regime for læreres håndtering av problematferd ser Torkildsen for seg?
Betyr økt tillit og handlingsrom frie tøyler ved den enkelte skole til å eksperimentere med bruk av ressurser til spesialundervisning?
Professor i pedagogikk Thomas Nordahl har tatt til orde for å fjerne lovfestet rett til spesialundervisning. Spesialpedagogene sitter på sine kontorer og skriver grundige rapporter i tråd med lovverk og kontroll-rutiner, mens ufaglærte assistenter gjennomfører mye av spesialundervisningen. Ufaglærte assistenter har neppe tid til å lese de grundige rapportene.
Det er i dag et skrikende behov for flere spesialpedagoger i felten, der de kan bruke sin kompetanse til å tilpasse undervisning ansikt til ansikt med elevene som sliter. Har Nordahl rett i at lovgivningen binder spesialpedagogene opp i papir- og kontrollarbeid på en uhensiktsmessig måte?
En del lærere frykter at å fjerne lovfestet rett til spesialundervisning vil få økonomisk pressete skoleadministrasjoner til å fjerne spesialundervisning på skoler der den fungerer godt. Uklare målsetninger om tillit og handlingsrom fra skolebyråden kan i verste fall utvikle seg til uklare ansvarsforhold rundt de mest sårbare og vanskeligstilte elevene i skolen.
Min mening er at en del utagerende elever utvilsomt ville dratt større nytte av spesialklasser på spesialskoler. Særlig hvis spesialistprofesjonene brukte sin hardt tiltrengte kompetanse i felt – i stedet for på kontoret.
Jeg har i likhet med mange andre sett filmen «Bastøy». Men må spesialskoler av i dag se slik ut? Er det utenkelig at vi i dag med alle våre høyt kvalifiserte spesialistutdannelser ikke skulle lykkes bedre med det man i fortiden ikke lyktes like godt med?
