Det er ingen skam å snu, selv ikke når det er i seneste laget

• Karl Øyvind Jordell er professor ved institutt for pedagogikk, Universitetet i Oslo.

I et intervju på Utdanningsnytt 8.4. sier Høyres Mathilde Tybring-Gjedde: «På fire år har vi fått hele 3129 flere lærere i norsk skole.» Oppslaget har tittelen «Absurd kritikk fra Ap om å snu». Siden snuing er et viktig element i fjellvettreglene, og det nærmer seg påske, kan det være på sin plass med en oppfordring om mer snuing.

Tallet er korrekt: Målt i årsverk har antallet lærere økt fra 50814 til 53942. Økningen har vært størst de tre siste årene, henholdsvis 736, 956 og 1045. Den siste økningen, fra i fjor til i år, kan forklares med lærernormen. Det er vanskeligere å forklare økningen de foregående årene. I så måte er det betryggende at Tybing-Gjedde ikke innkasserer dette som en seier for Høyre.

Økning i antall nyutdannede kan øke lærerbestanden med noen hundre fra det ene året til det neste, men ikke med så mange som det her er tale om. Den eneste forklaringen jeg har funnet, er knyttet til konjunkturene. Når arbeidsledigheten har økt rent allment, har færre lærere søkt stillinger utenfor skolen. Noen har søkt seg tilbake til skolen, og relativt flere nyutdannede har søkt lærerjobb – alt fordi offentlig sektor oppleves som en trygg arbeidsplass. Med en økning på ca 800 i snitt, og fire årsakskomponenter, trenger ikke hver komponent å forklare mer enn ca 200 – f eks, 200 lærere per år som har latt være å søke stilling utenfor skolen. Men nesten 54.000 årsverk, og et antall personer på nesten 70.000, er ikke 200 x 4 så stort et tall.

Tybring-Gjeddes utgangspunkt er et utsagn fra Arbeiderpartiets Henriksen, som et par dager før uttalte: «Og ja, Arbeiderpartiet har snudd i to saker. Det er fordi vi har lyttet til fagfolk og forskere og fordi vi tar lærermangelen på alvor. Når antall timer undervist av ukvalifiserte har økt med 40 prosent under denne regjeringen, da har vi et større behov for lærere enn det som dekkes av nyutdannede.» Det fremgår at Ap også har snudd angående kravet om firer i matte for å bli lærer. Her har man altså fulgt fjellvettregelen «Lytt til erfarne fjellfolk».

Henriksen kunne tatt sterkere i når det gjelder lærermangelen. Målt i årsverk har den økt fra 1674 til 2444, altså med 46 prosent, i løpet av den perioden det er tale om. Og der hvor lærermangelen er mest merkbar, nemlig på trinn 1-4 i Finnmark, er lærermangelen mer enn doblet, prosenttallet er 107.

Dersom man implementerer annen runde av lærernormen, som jo tilgodeser byer og store østlandskommuner, må vi forvente en ytterligere forverring i Finnmark. Der, og i Nordland, er det også slik at regjeringen rasjonerer tilgangen på nye lærere, ved å stille opptakskrav (3,5 i snitt; 4 i matematikk) som innebærer at det er svært mange tomme plasser på lærerutdanningene i Alta, Bodø og Nesna.

Det vil hjelpe dersom regjeringen snur (etter påske), og kutter andre runde av lærernormen. Tilsvarende ville det være viktig å snu angående firerkravet, slik Ap har gjort, og slik det i realiteten er flertall for på Stortinget. Hvis man så også justerer den generelle opptaksgrensen ned til 3,3 (snuing nr 3) vil man få fylt langt flere plasser.

Men for å få ned lærermangelen på småskoler i utkantene, må man nok iverksette kraftige økonomiske stimuli – langt sterkere enn de man så langt har vært villig til å bruke (snuing nr 4). Jeg har antydet lønnsøkning på 20 prosent, stigende til 60 prosent etter fem år, for alle lærere ved skoler som har for eksempel mer enn 20 prosent ufaglærte. Det er ikke så mange skoler det dreier seg om, og de er små, slik at kostnadene er begrensede. Antagelig tilsvarer summen de pengene fra årets lærernorm som man ikke fikk brukt, fordi verken Oslo eller Bærum fikk tak i nok lærere.

Til sist, men ikke minst: Dersom det er riktig at det er konjunkturene som har medført økningen i antall lærere som blir i skolen, og økningen i antall nyutdannede som søker seg dit, kan økningen være midlertidig. Når «nu alt går så meget bedre» (her har man altså hatt en snuing i den generelle arbeidsledigheten), kan flere lærere igjen søke seg bort fra skolen, slik de gjorde før konjunkturene forverret seg. Det ville være en uheldig snuing. Da kunne man håpe at regjeringen og statsråden bokstavelig talt kjenner sin besøkelsestid, i betydningen tar vare på dem som besøker skolen, og sørger for en rimelig lønnsutvikling for alle lærere, slik at flere blir i, eller søker seg til, skolen. Det ville være snuing nr 5. Men så mye snuing er det vel vanskelig å håpe på.