Hvordan kan lærere forberede seg på uforutsette situasjoner?

Dette året har gitt oss gjentatte medieoppslag om vold blant ungdommer, problematferd i skolen og trakasserende seksuelle handlinger rettet mot jenter og kvinner.

Skolen skal ikke bare gi barn og unge faglige kunnskaper, men også bidra til å skape sosialt kompetente samfunnsdeltakere. Å utvikle elevens sosiale ferdigheter er den beste løsningen for å gjøre eleven kompetent til å handle i og utenfor skolen. I NOU 2015:8 – Fremtidens skole blir sosial og emosjonell kompetanse omtalt som en del av fire sentrale kompetanseområder.

I dagens skole stilles det store krav til samspill og samarbeid med andre elever. Sosiale ferdigheter er avgjørende for barn og unge som vokser opp i dagens kunnskapssamfunn. Akkurat nå handler det om å forhindre vold og problematferd i skolen og seksuell trakassering i samfunnet for øvrig. Sosiale ferdigheter er avgjørende for å bli integrert i skolemiljøet og kan forenklet sies å være infrastruktur for faglig læring og senere medvirkning i samfunnet.

Slik kan vi unngå at noen blir underytere, mistrives, blir voldsutøvere, stigmatiseres og til slutt ekskluderes. Alle marginaliserte grupper i samfunnet består av tidligere skoleelever.

Debatten om vold og atferdsvansker i norsk skole og seksuell trakassering blant voksne aktiviserer behov for tiltak hos fagfolk, som hos lekperson. Slike hendelser oppleves ofte som «uforutsette handlinger». Det uforutsette er det som er uventet og overraskende, det er uforutsigbart eller upredikerbart. Det kan være en handling (utførelse av vold), hendelse (hærverk), interaksjon (slåssing) eller uttalelse (banning/besvergelse). Barn og unge kan reagere og handle brått og uforutsett. Både årsaksforhold og motiver for atferden, er ofte ukjent for læreren. Hvordan skal så lærerne forberede seg for slike situasjoner?

Den offentlige debatten om uønsket atferd i skolen har en tendens til å fremme tre stiliserte standpunkter fra skoleledere, forskere og politikere. Skolelederne hevder de verken har ressursene eller de rette verktøyene til å løse de økende problemene i skolen, mens mange forskere ut ifra egen eller andres forskning hevder at løsning ligger i mer kunnskap om, og mer forståelse for elevenes utfordringer. Enkelte politikere vil ha mer disiplin gjennom at lærerne i større grad setter ned foten for uønsket atferd på skolen. Ingen av disse posisjonene i debatten vil i seg selv gi et godt resultat. Skoleledere kan trolig gjøre en enda bedre jobb med mer ressurser, men hvordan ressurser brukes er mer relevant.

Forskere, spesielt innen psykologi, har rett i at vi lærerne må ha kunnskap om elevene og deres vansker, men denne forståelsen i seg selv gir ingen garanti for endring i elevers atferd. Politikeres krav om disiplin og klare regler i skolen kan skape disiplinerte elever, men det medvirker ikke til utvikling av elevers sosiale kompetanse eller for eksempel utelukker utøvelse av vold utenfor skolen.

Pedagogisk handlingskompetanse generelt og i utfordrende hendelser spesielt, er ikke en kvalifikasjon en tillegger seg i form av utdanning og kurs, men en kompetanse som utvikles gjennom handling og erfaring, refleksjon og læring i et profesjonsfellesskap. Skolen som organisasjonen må utvikle et pedagogisk profesjonsfellesskap der tema er «møte med utfordrende atferd». Hvis skolen som sosial institusjon ikke løser disse oppgavene, vil politikere, som så mange ganger tidligere, igangsette implementering av programmer for atferdsendring. Men det finnes ikke en sikker teknologi som er gyldig i alle situasjoner i skolen. Elever, situasjoner og hendelser er ikke like, derfor blir ikke programmerte tiltak alltid brukbare. Skoleledere har et spesielt ansvar for å ta tak i uønsket atferd i skolen gjennom å utvikle et pedagogisk kompetent lærerkollegium som kan handle relevant her og nå.

Så i tillegg til økt trykk på elevers utvikling av sosial kompetanse, der deltakelse og ansvar er helt sentralt, vil vi foreslå at lærere får økt tid i sine fellesmøter til refleksjon over trasige og vanskelige hendelser i sin praksis. Handlingskompetanse er en praktisk kompetanse, men har sin forankring både i teori og empiri. Handlingskompetanse bærer i seg kunnskap, skjønnsutførelse og et oppriktig ønske om å ville eleven det beste.

Skal lærere utvikle en god pedagogisk handlingskompetanse i møte med atferdsvansker må de reflektere over uforutsette hendelser i et kollegafellesskap. Vi trenger skoleledere som ser sitt ansvar og legger til rette for å styrke lærernes behov for tid til å få kunnskap om årsaker til uønsket atferd, kritisk refleksjon over egne handlinger og utvikling av relevant handlingskompetanse i vanskelige, uforutsette eller dramatiske hendelser.

Slik kan skolen som en av elevenes sosiale arenaer, gjøre en relevant og aktuell innsats. Men barn og unge har flere påvirkningsarenaer der de tilbringer sin tid i løpet av et døgn.

• Gerd Grimsæth er førstelektor Høgskolen på Vestlandet, campus Bergen
• Tom Irgan er avdelingsleder Stend VGS, Bergen