Annonse
Debatt

Dersom elevene i større grad fikk mer undervisning i de praktisk- estetiske fagene, ville de hatt større tilgang og med økt kapasitet av faktakunnskap og de mer teoretiske fagene, skriver Marianne J. Fredheim. Arkivfoto: Utdanning

Om kreativitet og kunstfagets rolle i skolen

Det er trist at kunstfaget i skolen ikke prioriteres høyere enn det gjøres i dag, og for elevenes læringsprosess er dette også svært uheldig.

Del side


Annonse

Utdanningsnytt på Facebook!

Dette vil jeg argumentere for i min artikkel, om fordelene og nødvendigheten med kunstfagets rolle i skolen. Vi vet jo at læring er en svært sammensatt prosess, og at det er svært mye som spiller inn, også arv og oppvekstmiljø. Å prøve nye metoder og innfallsvinkler til denne læringsprosessen prosessen, mener jeg også er viktig. Nå vil jeg derfor fokusere på vår egen fantastiske hjerne og dets sammenheng med all innlæring, i denne sammenheng knyttet spesielt til kunstfagets rolle i skolen. Først kort om de praktisk -estetiske fagenes rolle i dag. Et fag som ikke får altfor stor oppmerksomhet for tiden.

 

Et av de viktigste fagene i skolen er kunstfagene, på fagspråket kalt de praktisk-estetiske fagene, eller kunst & håndverksfaget. Å la barn få å utvikle seg gjennom lek, kreativitet, dans, skuespill og fri fantasi er en god investering i deres skolehverdag og fremtid.

Det vet vi godt og det skjer hele tiden i vårt skolemiljø hver dag. I Norge gjøres fantastisk mye bra i vårt skolesystem, men når noe skal spares i skolen, er det gjerne de praktisk-estetiske fagene det går ut over. Det er ikke særlig lurt og en dårlig strategi tatt i betraktning hva læring gjelder. Man kan spørre seg om vi vet nok om hvordan den metodiske innlæringen foregår, og om hvilken pedagogiske prinsipper ligger til bunn. En heller sjelden debatt i det offentlige rom.

For barn er det helt naturlig å bruke deres egen kropp og fantasi gjennom spill, dans, lek, sang og musikk. Det er å komme inni deres verden, her er de trygge. Dette endrer seg i stor grad når de begynner på skolen. Man kan spørre om hvorfor? De kunstneriske fagene blir ikke prioritert høyt nok i undervisningen på de høyere klassetrinn, og spiller heller en liten rolle hva opplæringen gjelder her, og derfor har kreativitet som et læringsverktøy ikke en høy nok status i dagens skolesystem.

 

Fordi det er det det er, et læringsverktøy. En sentral måte å tilegne seg kunnskap på. Jeg tør nesten påstå at det er da, jo eldre elevene er, at disse fagene blir spesielt viktig for dem. Når 1. og 2. klassetrinn er passert, da er det slutt på leken og det er de teoretiske fagene som får mer og mer plass. Generelt sett, er det slik. De private skolene har skjønt dette og har en helt annen tilnærming til kreativitet, kunnskap og læring.

I de offentlige debatter rundt skole og undervisningsrelaterte fag, er det svært sjelden at man hører ord som kreativitet bli brukt. Det er også sjelden vi opplever at det diskuteres om barns individuelle utvikling, og om hvordan deres særegne egenskaper dannes og skal utvikles i skolen, som faget pedagogikk nettopp handler om.

 

Som regel bruker man i svært stor grad en generell sekkebenevnelse i omtale av elever, der målet i all hovedsak er at alle skal passe inn i et gitt, fastlåst system. Det er liten plass for dem som ikke fyller disse rammekravene. Det vet vi, de elevene blir problematisert, og må ofte i mangel av kunnskap, utredes. Dette kan bidra til å skape mye uro og unødvendig utenforskap for svært mange barn. Det gjelder å ta tak i denne uroen allerede i skolens fagplaner og metodikken som føres, for problemet forsvinner ikke av seg selv. Det nytter heller ikke med strengere regler og enda mer kontroll.

Er skolesystemet godt nok rustet for fremtidens krav til læring, og ikke minst til elevens utvikling, ikke bare hva prestasjoner gjelder. Skoleverket skal være forut for sin tid hva visjoner og fremtidens pedagogikk skal gjelde, og skolen skal være en arena hvor alle kan utvikle seg på det de er best i og i deres eget tempo. Dette bør være idealet, så kan man heller snakke om hvor langt avviket er. For her tror jeg avstanden er veldig stor. Da jeg selv underviste i skolen snakket man om at samfunnet skal speile skolen og ikke at skolen skal speile samfunnet. Det kan virke som at det er det siste som gjelder i dag. Jeg er usikker. Fremtiden er nå, i dag.

 

Derfor er det desto viktigere at det stilles spørsmål. Kan elevene utvikle seg på best mulig måte bare gjennom fakta og teoretiske fag, gjennom pugging, og der målet i all hovedsak er å få gode karakterer nok til neste matteprøve, for så å bestå kriteriene til de nasjonale prøvene? Så kan vi spørre hvorfor skal de det og hva er det egentlige målet i den andre enden? Det må vel finnes et overordnet mål i dette kravet. Dette er fakta som barn møter allerede tidlig i barneskolen, fakta som de må pugge for å huske til prøver.

Hvor ligger læringen i dette, kan man undre seg. Det er med på å skape ubalanse i kroppen og kan bidra på sikt til psykiske lidelser. Dette vet vi skjer i dag blant svært mange elever. De blir syke fordi deres skolehverdag i all hovedsak er basert på fakta og teoretiske fag. Det skal ikke være den enkeltes elevs problem, men det er allerede et samfunnsproblem. Det er bra at vi i dag har fått åpenhet rundt psykiske lidelser og at faget skal inn på timeplanen. Vi må allikevel spørre om hva er målet, vil åpenheten virke forebyggende nok og vil dette bidra til å løse skolens/elevenes problemer? I liten grad, mener jeg, fordi dette i beste fall bare vil fungere som en brannslukking. De psykiske lidelsene er bare et symptom på og en del av problemet, men de er ikke årsaken. Løsningen må være å finne årsaken til problemet, og da må vi grave litt dypere. Til måten undervisningen er lagt opp på, til de praktisk-pedagogiske verktøyene som brukes, og til fagenes sammensetning og innhold. Her kommer kunstfagene inn, som kan bidra til elevenes kreative stimulering og egen skaperkraft, ved at de får utfolde seg og bruke hele seg og sin egen fantasi. Fag de kan fordype seg i og bli flinke til.

 

Noen må ta gode og solide grep, slik at vi får et best mulig tilrettelagt utdanningssystem for barna våre allerede tidlig fra de første skoleårene. Den delen som de får gjennom dans, musikk, sang, teater, drama, lek og de kreative uttrykk, som også er en fantastisk måte å kommunisere på. Ikke minst til å skape engasjement på.

Vi lever i en moderne tid og i et rikt land, vi er svært heldige, og vi har alle slags muligheter til å tenke nytt og til å prioritere det som kommer elevene best til gode, og det bør vi også gjøre. Det tror jeg også at fremtiden vil kreve, fordi det er så mye endringer i form av all verdens teknologiske og, ja, nettopp logiske løsninger. Desto viktigere er det at elevene lærer mer om sitt eget sanseapparat i skolen, det vil de trenge i sin bagasje. Til å kunne uttrykke seg gjennom sine følelser og intuisjon.

 

Hvordan

Min begrunnelse for dette er at jeg mener at dersom man la like stor vekt på de praktisk -estetiske fagene som de faktabaserte og teoretiske fagene, ville man allerede være et godt stykke på veg. Vi vet at så lenge barna er i barnehagen og har sin hverdag der, foregår mye av deres opplæring på deres egne premisser. De leker og bruker sin frie fantasi i svært stor grad og så naturlig som bare barn kan. De lærer masse på denne måten, og en lek er sjelden bare en lek for dem. Det er deres verden og arbeidssted. De sosialiserer seg, viser omsorg, de knytter vennskap, hjelper hverandre, de kommuniserer og forholder seg til hverandre på en helt naturlig måte. Sist men ikke minst, noe som er svært i skolen, de lærer noe om seg selv, bl.a. om sin egen sårbarhet og styrke. Tenk all denne kunnskapen de har med seg inn i skolehverdagen. Dette kan fortelle oss voksne om hvordan de lærer og tilegner seg kunnskap på, og noe som skolen må bygge elevenes fag – innhold videre på, ikke bare se på som en morsom lek. Det er en direkte adekvat måte for dem å ta til seg læring på, helt på deres egne premisser.

Denne «leken» blir ofte brutt straks de begynner i 1. klasse, ialle fall kraftig tonet ned. Ofte av naturlige årsaker fordi elevene ikke kjenner alle i sin nye klasse, eller de flytter til en annen og ukjent bydel, eller at de blir spredd i ulike klasser.

Paradokset er at denne måten å bygge nettverk på eller bruke sin naturlige fantasi og skaperkraft på, kan være den sunneste og mest logiske måten å tilegne seg kunnskap på. Til å kunne bruke deres sanseapparat på opp gjennom hele grunnskolen. Den nye fremtidige pedagogikken kanskje, og la oss håpe at de såkalte «myke» fagene får større plass i undervisningen. Alt er i bevegelse, hele tiden, samfunnet er i endring og snart vil denne endringsprosessen i full fart være på vei inn i klasserommet, basert på ny kunnskap og større forståelse om hvordan barn lærer og utvikler seg.

Årsaken til at jeg tør påstå dette er at fordi vi i dag begynner å få mer og mer inngående kunnskap om vår utrolige og fleksible hjerne, og om hvordan høyre og venstre hjernehalvdel kan utfylles og stimuleres av hverandre. Om hvordan hjernen fungerer, hvor komplekst dette er, og at nevroner i hjernen skaper bedre koblinger når vi er i en tilstand av flyt, lek og kreativitet. Slik barn ofte er, de glemmer alt rundt seg i leken de er oppslukt av, og selv om vi som voksne ikke skjønner lekens struktur, er det svært viktig at de kan avslutte leken på den måten de har planlagt dette. Denne leken kan de holde på med dag ut og dag inn, det skapes gjentagelser i nervebanene og de blir flinke i det de holder på med. (Nevroner er elektriske impulser i hjernen som knytter koblinger seg imellom, også mellom høyre og venstre hjernehalvdel).

Nyere forskning (Daily Galaxy) viser til at jo oftere vi er i denne «flyttilstanden», og dess flere gjentakelser og repetisjoner vi gjør, jo større kapasitet skapes det mellom disse nevronene i hjernen, og jo bedre blir lekens innhold og dets hukommelse.

Denne fasen kjennetegnes best som en nullstilling og en fornyelsesestilstand, og kan bidra til økt stimulans som kan forsterke intellektuelle og kognitive prestasjoner, (venstre hjernehalvdel) med hjernens høyre del, som er senteret for følelsene og den kreative delen og deres underbevissthet. Dette mener jeg så har stor overføringsbetydning og kan gjelde på mange områder i deres innlæringsprosess og spesielt viktig er dette for fag som elevene i stor grad er med på å skape selv og hvor de får bruk for begge hjernehalvdelene på en gang. Det fantasifulle og det faktabaserte.

Derfor mener jeg at, dersom elevene i større grad fikk mer undervisning i de praktisk- estetiske fagene, ville de hatt større tilgang og med økt kapasitet, av faktakunnskap og de mer teoretiske fagene. De vil derfor i større grad kunne ta til seg mer kunnskap i disse fagene. Kapasiteten for læring, ved at man kombinerer fantasi og kreativitet med faktarelatert kunnskap på, vil økes. Altså de får større tilgang til kunnskap ved at begge hjernedelene brukes parallelt, de husker bedre, får større kapasitet og økt minne.

Å pugge vil derfor alltid være en helt bortkastet måte å tilegne seg kunnskap på, og en dårlig strategi for læring, fordi det vil mangle stimuli og indre motivasjon. Den kunnskapen glemmes fortest.

Ved å jobbe kreativt, og ved å bruke begge våre to viktige hjernehalvdeler, vil vi som mennesker oppleve større grad av balanse og harmoni. Vi vet jo godt at vi som voksne mennesker blir syke og utmattede av bare å belaste den venstre halvdelen, som i hovedsak står for logisk og intellektuell tenkning, og vår evne til å være rasjonelle på, så er det jo ikke så rart at våre barn og at elevene opplever det samme.

Vi trenger derfor like mye stimuli fra vår høyre hjernehalvdel, der hvor den kreative,   impulsstyrte-flyt delen sitter. Den delen som er mer relatert til det sansbare og skapende, og som har med vårt ubevisste sinn å gjøre, og som gjør at ved å bruke begge hjernehalvdelene, vil prestasjonene kunne jobbe parallelt og i takt med hverandre. De kommuniserer bedre, og får oss til å vi føle oss hele som menneske. Da kan vi bruke et uttrykk som flyt, stimulien er i balanse mellom de to halvdelene, lagringskapasiteten har blitt større. Hukommelsen er økt, motivasjon for læring er økt og sist men ikke minst, deres egen mestringsfølelse er økt. Ved å ta i bruk viktige læringsmetoder, hvor elever i stor grad selv bidrar til undervisning via de kreative fagene, vil barna få en større opplevelse av tilhørighet og økt mestringsfølelse. Vi kan si at elever lærer aller best med hele seg i bruk; kropp, følelser (sansene) og motorikk.

Hvis man er på samme dansegruppe eller poesigruppe i klassen, lærer man å kjenne hverandre på en helt annen måte. Det fører også til at det sosiale aspektet og fellesskapsfølelsen i klassen vil øke. Det skaper en ny følelse av fellesskap og trygghet, og kan føre til at elevene blir enda mer inspirert og vil yte mer på en best mulig måte, både for seg selv og sine medelever. En undervisningsmåte helt uten karakterer. For dem som ikke er veldig faglig sterke, er karakterer en måte å skape utenforskap på.

Jeg tenker spesielt på mobbing, skolevegring og etter hvert de som skulker skolen og dropper ut. Elever som føler de ikke får brukt sine egenskaper slik de ønsker det, og som ikke «passer» inn i systemet. Det er heller ikke et godt uttrykk å bruke, fordi det er jo meningen at skolen skal være for alle, og med hele seg. Dette systemet, slik skolen er lagt opp til i dag, bidrar i stor grad til å opprettholde denne utenforskapen og skolevegringen. Skolen må bidra mer for dem som ikke passer inn i samme system.

Avslutningsvis vil jeg si at når elever strever i fag som matematikk og norsk, eller at studenter i høgskole og universitet ikke har høyt nok karakter score slik det forventes, kan jo årsaken rett og slett være at de ikke har hatt så god tilgang til å utvikle begge sine to fantastiske hjernehalvdeler på samme tid. Den venstre delen (den faktabaserte) er overbelastet og i ubalanse med den høyre delen (den kreative).

Hva vet vi.....

 

Kjøreregler for debatten

Her kan du kommentere artikkelen.

Utdanning setter pris på friske meningsbrytninger, men vis omtanke for dine med- og motdebattanter, hold deg til saken og bruk fullt navn. Dersom du ønsker å skrive et lengre innlegg, er du velkommen til å sende det til denne adressen: debatt@utdanningsnytt.no.

Hvis du ser kommentarer som du oppfatter som støtende, kan du varsle redaksjonen ved å merke den aktuelle kommentaren som upassende. Det gjør du ved å klikke helt til høyre for kommentaren du vil varsle oss om. (Dette fungerer ikke fra mobil. Vi jobber med en løsning).
Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Kommentarer kan bli brukt på alle Utdannings plattformer.

Fullt navn er en forutsetning for å delta i debatten!