Annonse
Debatt

•Norske elever har høyt kunnskapsnivå og god forståelse av demokrati, samfunnssystemer og demokratiske prinsipper, slår en undersøkelse på demokrati i skolen fast. Arkivfoto: Utdanning

Demokrati på timeplanen

Når elevene «skal stimuleres til samfunnsdeltagelse», må skolen finne frem til måter å gi elevene erfaringer med demokrati, – og gi dem troen på at det er meningsfullt å holde på med dette.

Del side


Annonse

Utdanningsnytt på Facebook!

«At norske elever er gode på demokrati, er blitt en etablert sannhet etter at norske elever har gjort det bra i den internasjonale demokratiundersøkelsen ICCS», skriver Guro Ødegård, forsker ved Nova i tidsskriftet Bedre skole 3/18.

6271 norske elever fra 148 ungdomsskoler deltok i undersøkelsen i 2016. Hovedfunnene var at:

  • Norske elever har høyt kunnskapsnivå og god forståelse av demokrati, samfunnssystemer og demokratiske prinsipper.
  • De har høy tillit til politiske institusjoner og har positive holdninger til å fylle rollen som medborger.
  • Det er en tendens til sosial utjevning blant norske elevgrupper fra 2009 til 2016.
  • Den norske skolen kjennetegnes av sterke demokratiske trekk.

 

Dette er positive utviklingstrekk, bortsett fra at jentene har økt forspranget på guttene i demokratiforståelse og samfunnspolitisk engasjement fra 2009 til 2016. Det er et faktum at guttene presterer dårligere enn jentene på skolen og går ut av ungdomsskolen med dårligere karakterer enn jentene i nesten samtlige fag og at prestasjonene blir svakere jo eldre guttene blir. En ekspertgruppe som regjeringen nedsatte i fjor fremla sin rapport i august. Den pekte på flere mulige årsaker til ulikhetene: modenhet, forventninger, sosiale faktorer. Rapporten fastslo at det finnes lite kunnskap om gode tiltak for å utjevne forskjellene. Dette er urovekkende.

Vi som kjenner elevene og skolehverdagen har heller ingen fullgod løsning på problemet, men et større pedagogisk handlingsrom for å tilrettelegge for økt mestring og deltagelse hos guttene ville kanskje ha redusert forskjellene.

Forskeren som har arbeidet med demokratiundersøkelsen, mener det er vanskelig å spørre 14-åringer om hvordan de vil utøve sin demokratiske rett, all den tid de er utelukket fra de fleste politiske arenaer. Det er ikke nødvendigvis noen forbindelse mellom det å kunne noe om demokrati og det å handle demokratisk.

Når elevene «skal stimuleres til samfunnsdeltagelse», må skolen finne frem til måter å gi elevene erfaringer med demokrati, – og gi dem troen på at det er meningsfullt å holde på med dette.

Skolen skal være et sted for å ytre seg, for å tenke selvstendig og få erfaring med ulike former for deltakelse og medvirkning gjennom ulike aktiviteter og at ens stemme teller. Det betyr at skoleledere og lærere må ta elevmedvirkningen på alvor. Aktiviteter som elevrådsarbeid, valgfagene Demokrati i praksis, Innsats for andre, «Skolevalg», FN-rollespillet om Sikkerhetsrådet er gode eksempler på god demokratiopplæring.

 Utenom skolen er Ungdommens Bystyre (UB) et fremragende tiltak. UB er et ungdomsråd og en høringsinstans som skal gi politikere og kommuneadministrasjon økt kunnskap om ungdommens meninger og løsninger. UB er etablert i flere større kommuner. I Arendal, hvor jeg jobber, har de unge politikerne fått gjennomslag for b.la kravet om flere helsesøstre.

I disse dager gjennomføres den årlige Elevundersøkelsen. På en skala fra 1–5 skåret 10.-klassingene i Aust-Agder i fjor 3,2 poeng i «elevdemokrati og medvirkning», omtrent som på nasjonalt nivå.

Resultatene tyder på at vi fortsatt har en jobb å gjøre for å «få alle med».

Vi har tatt for gitt at «oppslutningen om demokratiske verdier og prinsipper» står sterkt i befolkningen og at dette «binder nasjonen sammen». Men er «limet» like sterkt som før? Tar vi det for gitt, uten å bry oss nevneverdig om å holde det vedlike og ta aktivt del i de demokratiske prosessene? Det er tydelige forskjeller i oppslutningen mellom velgergruppene mht. utdanningsnivå. Blant velgerne med kun grunnskoleutdanning avga 64,6 % stemme ved stortingsvalget i fjor høst. Halvparten av grunnskoleutdannede menn under 35 år holdt seg hjemme (!) I de tre siste stortingsvalgene har valgdeltakelsen ligget 25 % lavere hos dem med kun grunnskoleutdannelse enn hos dem med høyere utdannelse. Men det som er bekymringsfullt er at forskjellen har økt, for på 1990-tallet var denne forskjellen på rundt 10 %.                                                                                              

Er disse tallene uttrykk for at velgere som mangler utdanning, som befinner seg langt nede på den sosiale rangstigen og ofte bærer et «taperstempel», ikke har tillit til politikerne og valgsystemet vårt, men velger å holde seg hjemme på valgdagen? Folk i denne kategorien kan bli et lett bytte for antidemokratiske populister med lettvinte løsninger og fremmedhat. Det beste forsvar mot slikt bondefangeri og slike destruktive krefter er å styrke skolen, med tidlig innsats, varierte og tilpassede undervisningsopplegg, å inkludere alle, å ta elevmedvirkning på alvor og gi elevene mestringsopplevelser for å styrke selvbildet og fremme lærelysten.

Ved stortingsvalget i fjor var valgdeltakelsen relativt høy blant 18-åringene, 72,7 %. Men den sank betraktelig blant velgerne i midten av 20-årene, til 64,3 %. Ut fra tallenes tale er det urovekkende at voksne ungdommer tilsynelatende «faller så fort ifra». Heldigvis tar valgdeltagelsen seg opp og holder seg stabilt på over 80 % blant velgere på 45 år og eldre.

De politiske partiene er allerede i gang med å verve og nominere listekandidater til neste års kommune- og fylkestingsvalg. For valg til kommunestyre og fylkesting stiller valgloven krav om at det må oppføres minst 7 kandidatnavn på valglistene. Ikke alle partier makter å stille lister, interessen er laber og ungdommen står heller ikke i kø for å la seg velge.

I NRK-programmet Verdibørsen 17/10 ble det etiske spørsmålet «Må vi ofre demokratiet for klimaet for å tvinge verden til gode klimaløsninger?» tatt opp til debatt. En av debattantene, filosofen Einar Øverenget, satte dette temaet på spissen i en kronikk i Dagens Næringsliv allerede for 8 år siden «.. Demokratiet har mange svakheter som problemløsende styreform. Et opplyst enevelde […] kunne produsere raskere og mer effektive resultater når det gjelder klimautfordringene, terror- og fattigdomsbekjempelse..», skrev Øverenget. Hans betraktninger ble imøtegått av statsviteren Tora Skodvin. – Klimautfordringene er et samhandlingsproblem, hevdet hun. – De løses ikke gjennom diktat, men gjennom fellesskapsløsninger.

For oss som jobber for å gi ungdommene trua på demokratiet er Skodvins konklusjon noe mer oppmuntrende enn Øverengets dystre betraktninger. Det er ingen motsetning mellom det å ha fokus på demokrati og på bærekraftig utvikling. Tvert imot. Platon påsto at demokratiet nok er den beste av de dårligste styreformene. Tross svakheter med folkestyret ville et opplyst enevelde neppe håndtert klimautfordringene bedre, heller ikke oppdragelsen og dannelsen.

  • Vidar Iversen, lektor, Stinta skole, Arendal

 

Kjøreregler for debatten

Her kan du kommentere artikkelen.

Utdanning setter pris på friske meningsbrytninger, men vis omtanke for dine med- og motdebattanter, hold deg til saken og bruk fullt navn. Dersom du ønsker å skrive et lengre innlegg, er du velkommen til å sende det til denne adressen: debatt@utdanningsnytt.no.

Hvis du ser kommentarer som du oppfatter som støtende, kan du varsle redaksjonen ved å merke den aktuelle kommentaren som upassende. Det gjør du ved å klikke helt til høyre for kommentaren du vil varsle oss om. (Dette fungerer ikke fra mobil. Vi jobber med en løsning).
Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Kommentarer kan bli brukt på alle Utdannings plattformer.

Fullt navn er en forutsetning for å delta i debatten!