Når tall på et papir bare forblir tall på et papir

Lørdag 4. august kunne vi lese følgende fra statsminister Erna Solberg i Dagens Næringsliv:

«Når foreldre leverer i barnehagen, skal de være trygge på at barnet deres blir møtt med varme og omsorg av mange nok ansatte. De ansatte må også ha riktig kompetanse og erfaring slik at barnet får utvikle seg i lek og språk. Den skjerpede pedagognormen vil øke andelen barnehagelærere fra 38 til 43 prosent av de ansatte. Dette vil gi alle barn god oppfølging uavhengig av hvilken barnehage de går i.» 

Ja, tenk om virkeligheten hadde vært så enkel og lystbetont som Solberg framstiller den. Prosenter og tall på et ark er nemlig noe helt annet enn mennesker satt inn i et vaktsystem i en barnehagehverdag. En ting er at foreldre skal kunne forvente at alle ansatte i landets barnehager er varme mennesker fulle av omsorg. Det burde være en selvfølge, da vi har det fulle og hele ansvaret for de aller fleste barn i alderen 1–6 år i landet, fem dager i uka.

En helt annen ting er at de ansatte selv i hele våres har uttalt at det IKKE er nok ansatte, og at den nye minimumsnormen for bemanning på langt nær er tilstrekkelig. Stikk i strid med det Solberg skriver. Uttalelsene til Solberg minner derfor faretruende om alternative fakta for å dysse ned støyen barnehage– og foreldreopprøret har sørget for.

Allerede før den nye bemanningsnormen trådte i kraft den 1. august, oppfylte over 70 prosent av landets barnehager normen. I flere av de nesten 400 #uforsvarlig–historiene barnehageopprøret har fått inn så langt, kommer det fram at selv de som arbeider i barnehager der normen er innfridd, mener at den på langt nær er tilstrekkelig. Nettopp derfor blir det for mange barnehageansatte relativt provoserende å lese Solbergs lovnader.   

Når det kokte som verst i kommentarfeltene i våres, kopierte jeg for moro skyld en del av kommentarene, siden det var en ny og befriende opplevelse å bevitne at så mange barnehagefolk faktisk turte å ytre seg i det offentlige rom på vegne av barna og arbeidssituasjonen sin. Bemanning og utilstrekkelighet var det knapt noen som hadde tatt sjansen på å mene noe offentlig om tidligere, av frykt for å gi barnehagen sin et dårlig rykte eller for å få represalier fra styrer, eier eller kommune.

Etter at to barnehagelærere sto fram på TV i beste sendetid og flere skrev om det de opplevde som en uforsvarlig hverdag i barnehagene, formelig eksploderte det i kommentarfeltene. Plutselig var det hundrevis av barnehageansatte som tok til orde for en bedre hverdag for barn og ansatte.

Her er noen eksempler på ytringer som ble skrevet av engasjerte og frustrerte ansatte:

 «Det er forferdelig å si at jeg kjenner meg så godt igjen. Og kan påstå at det er mange pedagoger som sier det samme. Og nå sitter jeg med klump i magen og skal for første gang sende min skatt i barnehagen.»

«Ofte har vi foreldre som reagerer på bemanning, og jeg har så sinnssykt lyst til å si at jeg faktisk er helt enig. Men vi får streng beskjed om å holde våre personlige meninger for oss selv og heller tenke på hva vi alltids kan gjøre for å få det bedre på vår avdeling og tilfredsstille foreldrene på best mulig måte.»

«Eg blir så provosert! To voksne kan "passe" et stort antall barn, og det går heilt fint. Pedagogikk kan du bare gløyme, tidlig oppfølging ved ekstra behov likeså. Den dagen eit barn vert borte, skadar seg skikkeleg eller i verste fall omkommer i ein barnehage uten tilstrekkelig voksentetthet, kva då? Kven får skylda? Kven sit med ansvaret for dette? Kven går heim med dårlig samvittighet og vondt i hjarta? Det vert mange expedagoger av slikt.»

«DETTE er barnehagehverdagen slik vi kjenner den. DETTE er til å grine av.»

«Dessverre er det altfor mange «propper» rundt omkring. Vi har lite å tape på å være ærlige, og fryktelig mye å tape på å fortsette med å dekke over realitetene.»

Dette var altså kommentarer som omhandlet bemanningsproblematikken, som ble skrevet i våres. Derfor kan det også være interessant å lese hva som ble uttalt av barnehagefolk og foreldre i kjølvannet av Solberg sitt innlegg i Dagens Næringsliv.  

Her er noen eksempler:

«Deprimerende virkelighetsfjernt.»

«Bemanningsnorm + pedagognorm utgjør ingen forskjell på antall personale i løpet av en dag hos oss. I tilvenningsperioden de fleste er inne i nå er det spesielt merkbart. Statsministeren må gjerne smykke seg med en pedagogøkning på 5 %, men for oss og barna er det same shit. Man får det til, man strekker seg bare enda litt lengre.»

"Dette vil gi alle barn god oppfølging uavhengig av hvilken barnehage de går i". Denne påstanden er helt utrolig. Hvordan vil Solberg legitimere den? Det er langt igjen før Norges statsminister bør driste seg til å gi garantier om noe som helst på barnehagefeltet. Før den tid bør hun sørge for at barnehagene kommer mye høyere opp på prioriteringslisten til regjeringen enn hva de er i dag.»

«Trist å se at de fortsetter å klappe seg selv på skulderen etter åpenbare mangler påpekt gang på gang (på gang) av dem som til daglig står midt oppi det.»

Personlig tenker jeg at Statsministeren og alle andre politikere som hevder at den «nye» bemanningsnormen, altså en minimumsnorm de fleste har fulgt siden 1975, kan ha seg for gode til å hevde at den sørger for å gi alle barn god oppfølging av mange nok ansatte. Det stemmer altså ikke!

Selvfølgelig er det positivt at vi endelig får på plass en minimumsnorm og at det stilles krav om flere pedagoger, men normen er for dårlig til at vi med hånda på hjertet kan si at den er tilstrekkelig. Legg også til at det ikke er behov for å søke dispensasjon fra bemanningsnormen før 01.08. 2019, noe som gjelder for både eiere og kommuner. Dette dreier seg altså om en mulighet til å søke dispensasjon fra å innfri en minimumsnorm som vi vet på langt nær er god nok. Og vi vet at enkelte eiere ikke kommer til å innfri normen før de absolutt må.

Det er intet mindre enn en tragedie for alle barn som blir rammet. Når det vedtas en bemanningsnorm må vi også kunne forvente at myndighetene krever at den skal følges, ellers blir det bare fine ord på et papir.