Hvem skal tale barnas sak hvis ikke barnehageansatte gjør det? - Utdanningsnytt
Annonse
Debatt

– Systemet har presset oss til å ta inn flere barn enn det vi synes er riktig, skriver Royne K. Berget. Ill.foto: Erik M. Sundt

Hvem skal tale barnas sak hvis ikke barnehageansatte gjør det?

Systemet har presset oss til å ta inn flere barn enn det vi synes er riktig.

Del side


Annonse

Utdanningsnytt på Facebook!

I noen titalls artikler på Facebook, i Følgegruppe Barnehage og BLU Følgegruppe for Barnehagelærerutdanning har jeg tatt for meg store utfordringer i barnehagehagesektoren. I tillegg har jeg skrevet mail til barneombudet og Foreldreutvalget for barnehager (FUB). Jeg har forsøkt å vise hvordan tilskudd og effektivisering henger sammen med bemanningstetthet. Hvor store forskjeller det kan bli i barnehager fra en kommune til en annen, hva forskning sier og hvordan situasjonen oppleves for de få som tør eller får lov til å mene noe om situasjonen i det offentlige rom.

 

Dessverre er det en taushetskultur som råder. Dette får jeg mange tilbakemeldinger om, også fra folk jeg ikke kjenner, og som er glad for at noen tør å belyse utfordringene de selv er forhindret fra å mene noe om. Fryktelig mange ansatte i sektoren er nemlig bundet gjennom kontrakter og lojalitetsfølelse overfor eier eller kommune, når det gjelder å ytre seg om hvordan barnehagehverdagen faktisk oppleves for barn og voksne.

For:

  • Vi skal ikke sette barnehagen, kommunen eller eieren i et dårlig lys.

  • Vi skal ikke si noe som kan skade omdømmet eller ryktet til barnehagen.

  • Vi er i en konkurransesituasjon, derfor må vi kun ytre det som fungerer bra og som vi egentlig skulle vært gode til.

  • Vi skal være lojale mot eier/kommune.

  • Vi bør unngå å nevne at det er et misforhold mellom arbeidstid og åpningstid.

  • Vi må derfor absolutt ikke fortelle hvor få timer midt på dagen som det egentlig skulle vært full bemanning. I en åpningstid på for eksempel ti timer vil det kun være mellom tre–fire timer midt på dagen da alle i utgangspunktet er på jobb samtidig.

  • Vi må for all del heller ikke fortelle at alt av møter, pauseavvikling, samarbeid med instanser utenfor barnehagen, kursing, osv. skal skje i løpet av disse tre–fire timene, noe som fører til at det ikke er full bemanning når det skulle vært det heller.

  • Vi må dekke over at det ikke settes inn vikarer med en gang. I hvert fall hvis det ikke settes inn vikar før det har gått 16 dager.

  • Vi må ikke mene noe som kan oppleves politisk eller kritisk, selv om det er det høgskolen lærer og oppfordrer blivende barnehagelærere til å gjøre.

  • Vi barnehagehagefolk har ikke noe tradisjon for å protestere eller komme med krav. – vi bare nikker, smiler og utfører, med stadig større barnegrupper og krav til flere arbeidsoppgaver og ansvarsområder.

  • Vi har bare stilltiende godtatt at full grunnbemanning til stede samtidig er unntaket, ikke regelen.

 

Hvordan kan ting bli bedre i barnehagene når de aller fleste ikke tør, får lov eller orker å fortelle hvordan hverdagen faktisk oppleves? For forskerne har rett – vi har ikke rammevilkårene som skal til for å gjøre en god nok jobb! En jobb vi fint kunne klart hvis vi hadde hatt færre barn per ansatt og bedre bemanning hele dagen! Det er jo fint at det mest trolig kommer en bemanningsnorm fra høsten 2018, men den blir i praksis som en videreføring av dagens regelverk, med litt mindre rom for tolkninger. Det vil si at barnegruppene vil fortsette å være for store og at det blir tilnærmet umulig å følge opp hvert enkelt barns behov. Det vil fremdeles være et misforhold mellom åpningstid og arbeidstid.

 

Er det noen som tror at tingenes tilstand blir bedre hvis vi sitter «dønn stille i båten» og håper at politikerne tar til fornuft helt av seg selv? Beslutningstakere som ikke aner hvordan hverdagen vår er, og som er mer opptatt av effektiv drift enn forebyggende tiltak – selv om det ville lønnet seg enormt å satse på gode barnehager i det lange løp.

 

Spørsmålet mitt blir om du skal sitte på pauserommet og ved kjøkkenbordet og klage over den slitsomme arbeidssituasjonen din, der du på ingen måte strekker til? Samtidig som du ikke gjør det minste forsøk på å forandre tingenes tilstand. Blir ikke det nesten det samme som «kos med misnøye » eller som en hån mot barna du er satt til å være talsperson for?

 

Du kan nemlig bety en forskjell. Du kan bidra gjennom å ta kontakt med lokalpolitikere, skrive leserinnlegg, sende mailer til politikere på Stortinget, barneombudet og Foreldreutvalget for barnehagen. Ting skjer ikke av seg sjøl! Noen må ta initiativ, og jo flere som involverer seg, jo større er sjansene for å nå fram med budskapet. Flere er nødt til å stå fram med erfaringene sine, slik Therese S. Klemetsen gjorde i Dagsrevyen på NRK 23. januar 2018. Erfaringer som også førskolelærer Marit Fjellhøy kjente seg igjen i og bekreftet i en kronikk på Barnehage.no 29. januar. I tillegg har vi kunnet lese artikler med liknende beskrivelser fra barnehagelærerne Anette Svendsen, Jannicke Iren Johansen og Kristin Brogård-Olsen de siste par ukene. Heldigvis er det noen som taler barnas sak utad.

 

Hvis noen får seg til å tro at jeg syns det er helt problemfritt å blottlegge hvordan hverdagen vår kan oppleves, så stemmer altså ikke det. Jeg leder også en barnehage som er avhengig av kunder og et godt omdømme. Men jeg har valgt å fortelle hvordan situasjonen vår er, og jeg oppfordrer folka mine til å gjøre det samme, fortelle hvordan hverdagen faktisk kjennes på kroppen. Rett og slett fordi det er systemet som har presset oss til å måtte ta inn flere barn enn vi mener er riktig. Det er ikke vi selv som er skyld i lave tilskudd og effektivisering som tvinger oss til å ha større barnegrupper for å få hjulene til å gå rundt. Jeg har vurdert det sånn at vi har mer å vinne på å være ærlige enn å dekke over valgene stat og kommune har tatt for oss. Valg de tilsynelatende ikke er i stand til å forstå konsekvensene av.

 

Heldigvis har jeg et eierstyre som ser at vi har mer å vinne på å være åpne om situasjonen andre har plassert oss i, og at vi heller skal stå opp mot bølgene i stedet for å sitte stille i båten. Vår barnehage er ikke alene i denne situasjonen, selv om de fleste andre måtte velge å holde tett. Og så har jeg selvfølgelig et ønske om det motsatte, at vi i snarlig framtid vil oppleve at flere bidrar med å belyse hvorfor dagens system og situasjon er uholdbar for både barn og ansatte.

For hvem skal tale barnas sak hvis ikke barnehageansatte gjør det?

 

* Royne K. Berget er daglig leder i Smedhusåsen Barnehage SA.

Kjøreregler for debatten

Her kan du kommentere artikkelen.

Utdanning setter pris på friske meningsbrytninger, men vis omtanke for dine med- og motdebattanter, hold deg til saken og bruk fullt navn. Dersom du ønsker å skrive et lengre innlegg, er du velkommen til å sende det til denne adressen: debatt@utdanningsnytt.no.

Hvis du ser kommentarer som du oppfatter som støtende, kan du varsle redaksjonen ved å merke den aktuelle kommentaren som upassende. Det gjør du ved å klikke helt til høyre for kommentaren du vil varsle oss om. (Dette fungerer ikke fra mobil. Vi jobber med en løsning).
Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Kommentarer kan bli brukt på alle Utdannings plattformer.

Fullt navn er en forutsetning for å delta i debatten!