Annonse
Debatt

«Osloskolen drives som et konsern der elevenes prestasjoner representerer bunnlinjen. Målet er bedring år for år»

Sitatet er hentet fra en DN artikkel i 2007. Ordene er så vidt jeg husker fra en av direktørene i Utdanningsetaten (det kan ha vært en rektor). Det er ikke ment som kritikk, men som skryt.

Del side


Annonse

Utdanningsnytt på Facebook!

Dette sitatet representerer (om enn noe ekstremt) et syn på utdanning som dessverre har preget en del av utdanningspolitikken de siste 20 årene.

Jeg tror det er riktig å si at vi ser en gryende bevegelse vekk fra det synet på utdanning som ligger til grunn for dette sitatet. Heldigvis. Utdanning er ikke en konkurransegren der land, kommuner, skoler og elever skal konkurrere med hverandre om best resultater på utvalgte tester. Utdanning handler om frigjøring, dannelse, læring, trivsel, kritisk tenkning, bærekraftig utvikling og mye mer. Utdanning er et normativt prosjekt som i høyeste grad dreier seg om verdier. Om samfunnsbygging. Om tillitsbygging. Norske utdanningspolitikere virker nå i økende grad å ta inn over seg at politikken som har blitt ført de siste 20 årene har bivirkninger. Alvorlige bivirkninger.

Vi trenger et oppgjør med det instrumentelle synet på utdanning. Men vi må ikke tro at oppgjøret er et valg mellom trivsel og læring, mellom kunnskapsskole (et merkelig begrep forresten – sa noen helsesykehus?) og koseskole eller mellom input og output. Vi må evne å se det komplekse. At ting henger sammen og at vi må tenke helhetlig når vi utvikler utdanningspolitikk. (Og at ikke alle problemer i samfunnet kan løses i utdanningspolitikk).

Vi som er lærere må håndtere spenninger. Mellom det målbare og ikke målbare, mellom det presist uttrykte og det som må tolkes, mellom utdanning som investering og utdanning som omsorg, mellom det eksperimentelle og det rutinepregede, mellom det planlagte og det uventede. Listen er lang.

Hvis vi eller de rundt skolen tror at dette «konsernet» kan drives godt ved å forsøke å oppheve disse spenningene er vi på ville veier. Når vi har fokusert så mye på det målbare kan vi ikke være overrasket over at det får konsekvenser. Dersom vi later som om elevenes trivsel alene gir oss en god skole har vi feilet.

Noe av det som gjør mest inntrykk på meg i debatten om Osloskolen er graden av skråsikkerhet hos Utdanningsetatens direktører. Jeg tror det var Thomas Hylland Eriksen som hevdet at det er en overproduksjon av skråsikkerhet her i landet. Når det gjelder utdanning bør vi frykte skråsikkerheten som pesten. Det bør Utdanningsetaten ta på alvor. Det er tvilen som skal dyrkes i utdanningssystemet. Ikke bare fordi jobben vår er et normativt prosjekt der vi står i fare for å bruke makten vår på en uheldig måte. Men også fordi vi vet at det finnes mange veier til samme mål. Og fordi det er så utrolig mange mål som skal nås for så forskjellige mennesker.

Mollenhauer sa dette om danning:

«Vår egen dannelse er ikke bare noe vi kan takke de voksne for, men også noe vi kan bebreide dem for. Enhver danningsprosess er utvidelse og berikelse, men også innsnevring og utarming av det som kunne vært mulig. Voksne er ikke bare fødselshjelpere ved utvikling av den barnlig ånd, men også mektige sensorer som setter grenser for det barnet dannes til.»

Dette bør gjøre oss ydmyke i vår tilnærming til utdanningsoppdraget. Uansett om man vil se på skolen som et konsern eller ikke.

 

 

- Dette innlegget ble først publisert på Steffen Handals Facebook-side.
  Red.

 

_____________________

 

Hei!

Kommentering av artikler er ikke tillatt mellom midnatt og 06:00.
Velkommen tilbake!

 

_________________________