Underveisvurderingens paradoks

Gjennom et doktorgradsarbeid har jeg undersøkt hvordan lærere som underviser i matematikk og samfunnsfag forstår underveisvurdering og om elevene opplever denne vurderingsformen som læringsfremmende.

Bakgrunnen for å velge dette forskningstemaet er den reviderte forskriften for individuell vurdering av 1. august 2009 som angir hvordan lærerne skal vurdere elevene underveis i opplæringen og oppfatningen om at det fins en klar sammenheng mellom bruk av formative vurderingsstrategier og elevens læringsresultater, slik for eksempel de britiske forskerne Paul Black og Dylan Wiliam (1989) hevder.

For å kunne finne ut hvordan lærerne forsto denne vurderingsformen, intervjuet og observerte jeg to lærere i interaksjon med 38 elever på tiende trinn gjennom seks måneder. I tillegg intervjuet jeg ti av elevene for å undersøke hvordan underveisvurdering kunne hjelpe dem til å lære bedre.

På dette grunnlaget kan jeg gi en beskrivelse av hvordan disse lærerne og elevene erfarer underveisvurdering. Funn fra denne studien er min egen tolkning, og svakheten ved en slik fortolkende studie er at funnene på ingen måte kan generaliseres til å gjelde andre lærere og elever.

Styrken ved en slik studie er imidlertid at jeg kan gi en detaljert beskrivelse av hvordan lærere og elever opplever denne vurderingsformen. Studien har en gyldighet og slik tilstrekkelig kvalitet dersom leserne kan kjenne seg igjen i beskrivelsen og anvende kunnskapen i egen profesjonsutøvelse (Postholm, 2010).

Lærerens forståelse av underveisvurdering

I det følgende skal jeg gjengi hvordan lærerne og elevene beskriver sine opplevelser med underveisvurdering. Den ene læreren underviser i samfunnsfag og tar utgangspunkt i målene i læreplanen. Hun legger vekt på å forklare elevene hva målene innebærer av kunnskapstilegnelse, og hvordan kriteriene kan anvendes som kjennetegn på måloppnåelse.

Den andre læreren underviser i matematikk, og velger å ta utgangspunkt i oppgavene i læreboka. Lærebokforfatterne har delt inn oppgavene i ulike vanskelighetsgrader, og dette bruker han til å la elevene selv få velge hvilket nivå de ønsker å legge seg på. Denne læreren velger å bruke karakterskalaens inndeling som kriterier for måloppnåelse.

Begge lærerne gir elevene tilbakemeldinger, men på ulike måter. Læreren i samfunnsfag går i dialog med elevene mens de arbeider med lærestoffet. På denne måten involverer hun seg i hva elevene forstår og hun anvender denne informasjonen i tilbakemeldingene hun gir elevene. I tillegg legger hun til:

Jeg må gi dem et verktøy for å sikre læring senere også, når de ikke er her. Vi må tenke fremover og sikre et læringsredskap de kan bruke når de ikke er på ungdomsskolen lenger, og da må de lære. Læring er en aktivitet, og hvis jeg bare gir, skjer det ingen ting. Jeg må få de til å tenke selv (Samfunnsfaglærer, 29.2.2012).

Matematikklæreren mener det er kapittelprøvene i faget som gir grunnlaget for tilbakemeldinger.

Jo, det at de får en prøve (…) for har dem sånn middelmådig arbeidsinnsats underveis, så leser de seg i alle fall opp til prøven. Så får de en tilbakemelding som en underveisvurdering med en karakter og de er veldig opptatt av karakterer (…). De er veldig opptatt av den underveisvurderingen i form av karakter (Matematikklærer, 1.3.2012).

Videre forteller matematikklæreren at den skriftlige tilbakemeldingen informerer elevene om hvilken kunnskap de har tilegnet seg og hvilke utfordringer de må jobbe videre med for å oppnå en faglig progresjon.

Når det gjelder egenvurdering, benytter begge lærerne et egenvurderingsskjema, men samfunnsfagslæreren opplever at dette vurderingsskjemaet ikke bidrar til å hjelpe elevene til å utvikle et meta-perspektiv på egen læring. Matematikklæreren opplever egenvurderingsskjemaet som en kontroll på om elevene er blitt bevisst på hva de har lært, og uttaler: «Egenvurderingen er å bevisstgjøre hver enkelt elev (…) deres egen arbeidsinnsats, hva de har lært, hvilken kunnskap de sitter igjen med i løpet av en periode på to uker» (Matematikklærer, 1.3.2012).

Funn fra denne studien viser at lærerne har ulike opplevelser av underveisvurdering, og disse opplevelsene kommer til uttrykk som ulike former for profesjonsutøvelse. Begge lærerne mener at underveisvurderingen skal bidra til at elevene lærer bedre, men har likevel ulike oppfatninger av hvordan denne skal praktiseres.

Matematikklæreren forstår det slik at underveisvurderingen er en tilrettelegging, men at det er elevene selv som må ta ansvar for å anvende de tilbakemeldingene læreren gir. Samfunnsfags-læreren forstår profesjonsutøvelsen av underveisvurdering slik at det er hun som har ansvar for at elevene utvikler sin selvstendighet som lærende. På dette grunnlaget opplever hun det som sin oppgave å sørge for at elevene forstår hva de skal lære, hvordan de kan vurdere egen læreprosess og anvende tilbakemeldingene slik at de kan ta et metaperspektiv på egen læring og dermed lære bedre.

Elevenes opplevelse av underveisvurdering

Elevene som deltar i denne studien, sier de liker underveisvurdering, og de trekker frem at et klarere vurderingsgrunnlag hjelper dem til å fokusere på hva de skal lære. Derimot har de ulike erfaringer med bruk av kriterier. Enkelte elever sier de anvender disse til å regulere egen læreprosess, andre elever mener kriteriene gir dem muligheter til å kontrollere om lærene har vurdert dem rett.

Kriteriene hjelper dem også til å avpasse innsatsen etter ønsket læringsresultat; en av elevene uttaler: «Det er veldig bra, for hvis man er uenig i karakteren, kan man jo ta med prøven til læreren og vise målet og vise at man faktisk har klart det. Da vet man jo hva som blir forventet ut fra hva slags karakter man ønsker» (Åsne, 6.3.2012).

Når det gjelder tilbakemeldinger, uttrykker alle elevene at de liker å være i dialog med læreren mens de lærer. Kjersti har denne betraktningen: «Da kan du diskutere, og det er ikke så greit å diskutere med det arket» (7.3.2012). Muntlige tilbakemeldinger bidrar slik til at elevene kan forstå hva og hvordan de kan lære, fordi de får muligheten til å oppklare eventuelle misforståelser gjennom dialog med læreren. Derimot erfarer elevene at det er ulik praksis i ulike fag, og i enkelte fag opplever de at de kun får skriftlige tilbakemeldinger etter prøver.

Noen av elevene sier de ikke anvender tilbakemeldingene. For dem er det karakteren som står i fokus, siden de opplever at informasjonen i tilbakemeldingen ikke gir dem et grunnlag for bedre måloppnåelse. Snorre uttrykker det slik: «Det ser ut til at de vil at vi skal ligge på den karakteren» (2.3.2012).

Kine har disse betraktningene om prøver med tilbakemeldinger og karakterer:

Karakteren (…) vi ser jo egentlig bare på karakteren. Det er sant det. De bruker masse tid på tilbakemeldingen, så skumleser vi og ser egentlig bare på karakteren. Så kaster du prøva (…) det er vel noen som tar vare på den, men de aller fleste gjør ikke det (Kine, 2.3.2012).

Kine forteller at de fleste elevene ikke benytter seg av tilbakemeldingene de får etter prøver. Imidlertid mener de elevene som anvender tilbakemeldingene at det er unødvendig med karakterer, ettersom det er tilbakemeldingene som angir hvordan de skal arbeide for å lære mer. For Kjersti er det tilbakemeldingene som betyr mest: «At jeg får bra tilbakemeldinger slik at jeg vet hva jeg skal gjøre, og at jeg får hjelp til det jeg ikke klarer» (7.3.2012).

Selv om elevene kan anvende skriftlige tilbakemeldinger etter prøver, poengterer de at de muntlige tilbakemeldingene har større verdi for deres arbeidsinnsats og måloppnåelse. Kine presiserer hva skolen etter hennes oppfatning skal handle om: «Det handler ikke bare om karakterer. Når jeg tenker på hvor mye foreldrene mine kan, og jeg skal også bli voksen og må jo kunne noe om samfunnet, og da er det viktig å henge med på skolen» (Kine, 2.3.2012).

Elevene har ulike erfaringer med egenvurdering, men de fleste mener egenvurderingsskjemaet er en god ordning siden foreldrene på denne måten blir informert. Men selve intensjonen om at egenvurderingsskjemaet skal hjelpe dem til bedre læring, er ifølge elevene ikke oppfylt. De har alle en entydig opplevelse av at vurderingsskjemaet verken hjelper dem til å lære mer eller til å lære bedre.

Likevel sier guttene at de liker skjemaet fordi det gir dem et inntrykk av hvilken karakter de ligger an til å oppnå. Jentene mener de kunne klart seg uten dette skjemaet, slik Kjersti beskriver «… det får meg til å tenke på hva vi gjorde denne perioden og jeg skriver ned noe fortest mulig for å levere inn» (Kjersti, 7.3.2012). Kjersti viser med denne uttalelsen at hun ser på skjemaet som en innrapportering av hvordan hun har arbeidet i perioden.

Samfunnsfagslæreren anvender ikke tester like hyppig som matematikklæreren, og hun opplever at det er tilbakemeldingene hun gir elevene underveis i læringsprosessen, som fremmer deres læring.

Forskjeller i profesjonsutøvelse av underveisvurdering

Funn fra denne studien viser at det kan være forskjeller i profesjonsutøvelsen av underveisvurdering selv om lærerne benytter det samme regelverket for vurderingen. De ulike formene for profesjonsutøvelsen av underveisvurdering gir også elevene ulike opplevelser av hvordan underveisvurdering hjelper dem til å lære bedre.

Lærerne har ulik forståelse av hvordan målene for elevenes læring skal formidles og hvilke kriterier de skal anvende for å vurdere elevenes kunnskapstilegnelse. Samfunnsfagslæreren legger vekt på at elevene må forstå målene, hva de skal lære og hvordan de selv kan anvende kriteriene som kjennetegn på måloppnåelse.

Matematikklæreren anvender oppgavene i læreboka som mål for elevenes kunnskapstilegnelse, og karakterskalaen som kjennetegn på hva elevene har lært. Men selv om lærerne har ulike forståelser, kan begge lærerne sies å følge reglene for profesjonsutøvelsen i samsvar med forskriften for individuell vurdering, idet de klargjør vurderingsgrunnlaget for elevene slik det beskrives i paragraf 3–11.

Men om vi ser på lærernes praksis i lys av den vitenskapelige oppfatningen av underveisvurdering, så forholder det seg annerledes. Ifølge Harlen (2006) må elevene forstå hva de skal lære om målet skal ha relevans for dem selv. Sadler (1989) påpeker at kriteriene skal være elevenes referansepunkter for de refleksjoner de gjør rundt egen læreprosess – mens de er i prosessen.

Dermed er det samfunnsfagslæreren sin profesjonsutøvelse av underveisvurdering som er i samsvar med den vitenskapelige forståelsen av formativ vurdering. Det er også denne vurderingsformen de fleste elevene opplever som læringsfremmende.

Ifølge både Black og Wiliam (2009) og Sadler (1989) er tilbakemeldinger en form for informasjon som hjelper elevene til å realisere målet for opplæringen. Paragraf 3–11 i forskriften for individuell vurdering beskriver også tilbakemeldinger som en informasjon lærerne skal gi elevene, men presiserer at tilbakemeldingene både skal gi elevene informasjonen om hvilke kunnskaper de har oppnådd og hvordan de kan lære mer innenfor emnet.

Begge lærerne forstår da også tilbakemeldinger som en form for informasjon som skal hjelpe elevene til å lære mer, og deres forståelse er slik sett i samsvar med både reglene for underveisvurdering og den vitenskapelige beskrivelsen av tilbakemeldinger som én indikator ved formativ vurdering.

Matematikklæreren benytter ofte tester, og elevene får slik hyppige tilbakemeldinger på hva de har tilegnet seg av kunnskap og hvordan de kan arbeide for å lære mer. Denne formen for tilbakemeldinger er skriftlige tilbakemeldinger, og dermed dokumenterer også tilbakemeldingen at elevene får oppfylt sine rettigheter til underveis-vurdering.

Samfunnsfagslæreren anvender ikke tester like hyppig som matematikklæreren, og hun opplever at det er tilbakemeldingene hun gir elevene underveis i læringsprosessen, som fremmer deres læring. Elevene opplever også at det er dialogen med læreren i læringsprosessen som hjelper dem til å lære, og ikke de tilbakemeldingene de får etter at de har gjennomført testene.

Tilsvarende funn viser også en studie av Gamlem og Smith (2013). Men Shute (2008) bemerker at det kun er de faglig sterke elevene som har mulighet til å generalisere tilbakemeldinger i etterkant slik at de kan brukes i senere læreprosesser. Problemet når det gjelder muntlige tilbakemeldinger i klasserommet, er at de ikke kan dokumenteres som gitt underveisvurdering.

Egenvurdering er beskrevet som en vurdering elevene gjør av eget arbeid, utvikling og kompetanse, og denne vurderingen er ifølge Utdanningsdirektoratet (2010) en del av underveisvurderingen. Ifølge Sadler (1989) er egenvurdering en informasjon elevene gir seg selv for å fremme læring. Dermed må profesjonsutøverne legge til rette for at elevene kan gjennomføre egenvurdering, og begge lærerne benytter egenvurderingsskjemaet som et hjelpemiddel.

Elevene opplever imidlertid at denne formen for vurdering ikke hjelper dem til å lære bedre, og det samme opplever læreren i samfunnsfag. Derimot mener læreren i matematikk at bruk av egenvurderingsskjemaet bidrar til at elevene blir bevisst på hva de har lært.

Ifølge Brown og Harris (2013) er det ikke formen på egenvurdering som avgjør kvaliteten, men nivået på elevenes mentale engasjement. Dermed vil bruk av egenvurderingsskjemaet ikke fremme elevenes metakognitive aktivitet dersom elevene ikke har utviklet evnen til å ta et metaperspektiv på egen læring.

Videre vil det være sannsynligvis at elever som tar et metaperspektiv på egen læring når de anvender egenvurderingsskjemaet, også gjør dette under læreprosessen. Egenvurderingsskjemaet vil slik ikke være egnet som hjelpemiddel for å fremme bedre læring, siden det bare vil være de som har utviklet et metakognitivt perspektiv på egen læring, som kan ha nytte av skjemaet. Bruk av egenvurderingsskjemaet bidrar allikevel til at læreren får dokumentert at elevene mottar underveisvurdering.

Denne beskrivelsen av de to lærernes forståelse av underveisvurdering viser at ulik forståelse gir ulik utøvelse av underveisvurderingen. Denne forskjellen virker inn på hvilke muligheter elevene får til å oppnå bedre læring.

Vurderingens paradokser

Studien jeg gjennomførte, viste at læreren som forstår formativ vurdering som interaksjon, slik Black og Wiliam (2009) og Sadler (1989) beskriver formativ vurdering, ikke planlegger underveisvurdering i detalj. Underveisvurderingen blir gitt i form av dialog med elevene når tilfeldige situasjoner i løpet av læreprosessen åpner for det. Mye tyder på at en slik praksis også gir bedre læring. Imidlertid vil denne utøvelsen av underveis-vurdering ikke kunne dokumenteres som ansvarlig profesjonsutøvelse og bekrefte at elevene får oppfylt sine rettigheter til underveisvurdering.

Studien viste også hvordan lærerne kan planlegge underveisvurderingen ved hjelp av tester og bruk av egenvurderingsskjema. Selve underveis-vurderingen vil da komme etter at elevene har gjennomført en læreprosess i et emne. Dermed blir det mulig for lærerne å kontrollere hvilken kunnskapstilegnelse elevene har oppnådd, samt gi en tilbakemelding på hvordan elevene kan fremme sin læring.

En slik profesjonsutøvelse av vurdering er også i samsvar med reglene for underveisvurdering, og det blir også mulig for lærerne å dokumentere at de oppfyller elevenes rettigheter til underveisvurdering. Derimot er det ikke denne formen for underveisvurdering elevene sier at de lærer av, og dermed vil det være en risiko for at særlig skolefaglig svakere elever blir ekskludert fra muligheten til å utvikle evnen til selvregulert læring.

Det er da en fare for at vurderingen vil bidra til å hemme sosial utjevning, selv om intensjonen er det motsatte. På denne måten blir underveisvurdering et paradoks, idet en dokumentert profesjonsutøvelse av  underveisvurdering etter forskriften ikke fører til bedre læring for elevene – mens  en underveisvurdering som ikke kan dokumenteres av lærerne, bidrar til at elevene lærer bedre.

• Dordy Wilson er førsteamanuensis ved Høgskolen i Hedmark, Avdeling for lærerutdanning og naturvitenskap. Artikkelen «Vurderingens paradokser» er basert på avhandlingen «Formativ vurdering gjør forskjell!» fra 2014. Dordy Wilson har erfaring som lærer ved barne- og ungdomstrinnet, samt som rådgiver i PP-tjenesten. For tiden er Wilson instituttleder ved Institutt for samfunnsvitenskap.

Litteratur

Black, P. & Wiliam, D. (1998). Assessment and classroom learning. Assessment in Education: Principles, Policy & Practice, 5(1), 7–74.

Black, P. & Wiliam, D. (2009). Developing the theory of formative assessment. Educational Assessment, Evaluation and Accountability, 21(1), 5–31.

Brown, G.T.L. & Harris, L.R. (2013). Student self-assessment. I: J.H. McMillan (Red.), SAGE handbook of classroom assessment (s. 367–397). Los Angeles: SAGE.

Forskrift til opplæringsloven. (2006). Forskrift til opplæringsloven, FOR-2006-06-23-724 (sist endret: For-2012-08-22-822). Hentet fra <http://www.lovdata.no/cgi-wift/ldles?doc=/sf/sf/sf-20060623-0724.html>

Harlen, W. (2006). On the Relationship Between Assessment for Formative and Summativ Purposes. I: J. Gardner (Red.), Assessment and Learning. London: Sage.

Postholm, M.B. (2010). Kvalitativ metode. En innføring med fokus på fenomenologi, etnografi og kasusstudier (2. utg.). Oslo: Universitetsforlaget.

Sadler, D.R. (1989). Formative assessment and the design of instructional systems. Instructional Science, 18, 119–144.

Shute, V. (2008). Focus on Formative Feedback. Review of Educational Research, 78(1), 153-189.

Utdanningsdirektoratet (2010). Udir- 1- 2010 – Individuell vurdering i grunnskolen og videregående opplæring etter forskrift til opplæringsloven kapittel 3. Hentet 11.8.2010 fra: http://www.udir.no/Upload/Rundskriv/2010/5/Udir_1_2010_Individuell_vurdering_i_grunnskolen_og_videregaende_opplaring.pdf?epslanguage=no

• Dette innlegget var først publisert i tidsskriftet Bedre skole.

  Hele utgaven leser du elektronisk her