Skriftkulturen under press

For 25 år siden fantes ikke World Wide Web, for 15 år siden visste vi ennå ikke hva «sosiale medier» var. I dag er verden utenkelig uten, og vi forsøker så godt vi kan å henge med i svingene. I begeistringen over alt nytt som kommer, har vi imidlertid lett for å glemme hvordan tidligere teknologirevolusjoner har endret verden og oss, og hvordan for eksempel skriftkulturen, spesielt etter boktrykkerkunsten, har formet vår sivilisasjon og oss selv.

Det meste vi setter pris på ved den moderne verden, kan vi takke en gullsmedlærling fra Mainz for. Uten Johann Gutenbergs boktrykkerpresse hadde vi ikke hatt moderne vitenskap, teknologi eller medisin. Heller ikke moderne demokrati, med opplysningstidens idealer om frihet, likhet og en verdig tilværelse for alle. Alt dette vokste fram fordi tanker etter Gutenberg kunne uttrykkes, lagres og spres i masseprodusert skrift. Det er fordi vi kan lese, fordi vi har tilgang til aviser og bøker, og kan gi uttrykk for våre meninger i skrift, at vi i dag har et liv som bare fyrster hadde tidligere.

I dag tar vi imidlertid disse godene for gitt. Vi tenker ikke over at de faktisk ikke er gitt én gang for alle, og at det er mulig å sette alt dette på spill. I begeistringen over den nye informasjonsteknologien, står vi faktisk i fare for å gjøre nettopp dette. De som er mest ivrige etter å risikere dette, er de som burde være de viktigste forsvarerne av skriftkulturen: skolen og politikerne. De gjør det ikke av ond vilje, men fordi de ikke skjønner hvordan skriftkulturen fungerer, spesielt ikke hvordan samspillet mellom menneskehjerner og teknologi virker.

«De som har skapt den digitale teknologien, i Silicon Valley, advarer mot dens effekter og sender sine barn på Steinerskoler der datamaskiner er bannlyst.»

Derfor har vi den absurde situasjonen at mens de som har skapt den digitale teknologien, i Silicon Valley, advarer mot dens effekter og sender sine barn på Steinerskoler der datamaskiner er bannlyst, vil norske skoler og barnehager dytte iPader på barna før de har lært å snakke skikkelig. De tror de dermed forbereder barna på dataalderen, men det de i realiteten gjør, er å skape morgendagens tapere, som ikke får utviklet nettopp de sosiale og kognitive ferdighetene framtidas samfunn krever. Samtidig som de setter disse barnas utvikling i fare, setter de vår samfunnsmodell, som bygger på skriftkulturen, på spill.

Det er nemlig ikke slik at når først skriften og skriftmediene er der, går alt dermed av seg selv. Skriftkulturen er en symbiose mellom menneske og teknologi: Den er avhengig av at hver ny generasjon går gjennom en flerårig prosess der de lærer seg å bruke skriftmediet, og dette innebærer mer enn å dekode bokstaver. For å kunne bidra til å holde skriftkulturen i live, må de lære å bli aktive, og ikke minst tenkende, lesere og skriveføre. De må kunne utnytte den kognitive og kommunikative «merverdien» som skriftmediet, spesielt i Gutenbergs versjon, ga oss, og som gjorde en offentlig samtale, på tvers av tid og rom, mulig. Uten at mange nok kan bidra til denne, vil den kollektive kunnskapen, og demokratiet, forvitre.

Dette høres kanskje dramatisk ut, men det mangler ikke på observatører som allerede mener de kan se en slik utvikling. Dette gjelder en voksende gruppe innsidere fra Silicon Valley, der til og med Googles Eric Schmidt og Facebooks Marc Zuckerberg har uttrykt bekymring over papirbokas framtid. Det gjelder imidlertid ikke minst forskere som ser på hva den økende bruken av data- og skjermteknologi gjør med hjernen vår, spesielt våre barns.

Dette gjelder ikke først og fremst hva teknologien gjør alene. Ett enkelt spill behøver ikke være skadelig, det samme gjelder fornuftig bruk av sosiale medier. Det viktige er hva som skjer når massiv bruk av skjerm- og nettmedier fortrenger levende kommunikasjon og forstyrrer hjernens utviklede læringsprogrammer. Fra vi fødes, er vi nemlig «programmerte» for å lære levende kommunikasjon, og når dette begrenses av datateknologien, hemmes denne utviklingen. Barn trenger all den levende kontakten de kan få. De mest avanserte duppeditter kan ikke erstatte dette.

«Man har innført spesielle skoletimer i vanlig muntlig kommunikasjon. En evne som tidligere ble oppøvd i vanlige hverdagsliv, må man nå ha ekstra skoletimer for.»

Dette gjelder alle typer mellommenneskelig kommunikasjon. I Sandnes i Rogaland har man ved flere skoler opplevd at barnas kommunikasjon blir dårligere. Det oppstår oftere konflikter, fordi barn ikke lenger får den samme treningen i å tolke ansikts- og kroppsspråk. De stirrer på skjermer i stedet for å lese ansikter. Ved Sørbø skole i Sandnes har man derfor innført et mottiltak: Man har innført spesielle skoletimer i vanlig muntlig kommunikasjon. En evne som tidligere ble oppøvd i vanlige hverdagsliv, må man nå ha ekstra skoletimer for. (http://www.nrk.no/rogaland/skolen-laerer-dem-a-tolke-ansiktsuttrykk-1.11992226)

Denne erfaringen ble sist vinter understøttet av et forskningsprosjekt ved University of California, Los Angeles. En gruppe sjetteklassinger som var på leirskole i en uke, ble sammenlignet før og etter med andre sjetteklassinger som ikke fikk dette tilbudet. En viktig forskjell mellom gruppene var at de som var på leirskole, måtte holde seg unna skjerm-medier i denne uken. Og denne korte tiden var faktisk tilstrekkelig til at de opparbeidet seg merkbart bedre kompetanse i å lese ansiktsuttrykk. Lederen for studien, den kjente psykologen Patricia Greenfield, konkluderte med at «personlig sosial interaksjon er nødvendig for å utvikle evne til å forstå emosjonene til andre personer.» («Computers in Human Behavior», vol. l 39, 2014).

Når man ser hvor mye én knapp uke uten skjermmedier kan bety for den sosiale kompetansen, kan man lure på hva flere timer foran skjerm, hver dag, i nesten hele oppveksten, gjør med ungenes sosiale og kommunikative utvikling. Det er nemlig nettopp denne veien utviklingen går. Vi bruker nå langt mer tid foran en skjerm enn foran levende ansikter, ifølge flere rapporter. (Det britiske Ofcom i 2012: «Å snakke ansikt-til-ansikt eller i telefon er ikke lenger de mest vanlige måtene vi interagerer med hverandre på»).

Hva gjør dette mer spesifikt med den språklige utviklingen? Det er forsket mye på hva som gjør barn til kompetente språkbrukere. En av de viktigste faktorene er hvor mye voksne leser for barn, og hvor mange ord de hører (Maryanne Wolf, «Proust and the Squid», Harper 2007,  s. 20). Det å høre ord fra en skjerm har ikke samme effekten. Før de selv kan snakke, søker barn levende kommunikasjon og suger til seg språk. Det de lærer seg av talespråk, er grunnlaget for leselæringen.  I en fersk langtidsstudie av 8650 barn, gjort ved flere amerikanske universiteter, er konklusjonen at få ting sier mer om et barns framtidige utvikling enn hvor stort det muntlige vokabularet er ved toårsalderen, før de har lært å lese. (Child Development, online 18/8-2015) Det er imidlertid også viktig at voksne leser for dem, slik at barna kan se hvordan skrift og bøker fungerer, at de rare tegnene kan gjøres om til forståelige ord.

Når barn så skal lære å lese, viser studier, blant annet gjort av Anne Mangen ved Universitetet i Stavanger, at de lærer bedre fra papir enn fra skjerm («Hypertext Fiction Reading: Haptics and Immersion», Journal of Research in Reading, 2008). Dette gjelder også voksne, som Naomi Baron har vist, i en større studie som involverte hundrevis av studenter fra flere land (USA, Japan, Tyskland og Slovakia). Det som overrasket mest i denne ferske studien, er at over 90 av studentene, som alle er vokst opp med dataskjermer og som derfor er godt vant med skjermmedier, selv mener de lærer bedre av å lese tekster på papir enn på skjerm («Words Onscreen: The Fate of Reading in a Digital World», Oxford University Press, 2015).

Brukergrensesnittet til bøker, utviklet gjennom tusen år (bøker fantes lenge før Gutenberg)  er bedre tilpasset hjernens læremekanismer enn skjermene er. Det er også viktig at barn lærer seg å skrive for hånd, slik at bokstavene setter motoriske spor i hjernen. (Mangen & JL Velay, «Digitizing Literacy: Reflections on the Haptics of Writing, Intechopen.com). Jo flere hjernekretser som aktiveres, jo flere synaptiske koblinger som dannes, desto lettere er det for hjernen å bruke disse minnene, denne kunnskapen, aktivt. Det er ikke tilfeldig at barn over hele kloden lærer bokstaver, ord, regneregler og begreper ved hjelp av fingerleker og sangleker der armer og bein brukes. Det er også derfor det er urovekkende at barn nå skal lære mer og mer kun ved å trykke på taster.

Mange vil kanskje innvende at vi hører jo stadig om forsøk der digitale læremidler tas i bruk og synes å virke? Ja, det finnes til og med et nasjonalt senter, Senter for IKT i utdanning, som synes å ha som sin misjon å fortelle skoler og lærere om hvor mye bedre det er å bruke digitale læremidler enn «gammeldagse» metoder.

Dette er imidlertid kanskje den største bløffen i dagens skole, som Silicon Valleys datagründere selv innrømmer ved at de sender sine egne barn på datafrie Steinerskoler. Faktum er at det ikke finnes noe forskning som på noen vitenskapelig holdbar måte viser at digitale læremidler har positive effekter sammenlignet med andre metoder (som for eksempel dem som med hell ble brukt i Blanke Ark). Hvorfor ikke?

Fordi man i slike tilfeller aldri gjennomfører kontrollstudier: Når man tester ut en ny app, gjør man aldri samtidig en studie med en kontrollgruppe som får et annet undervisningstilbud, og med samme ressurs- og personinnsats. Når man tester ut en ny medisin, derimot, er slike kontrollstudier obligatoriske. Man sender aldri en medisin ut på markedet som ikke er blitt testet skikkelig. Men når det gjelder hva man skal utsette våre barn for, i deres viktigste prosjekt, skolen, der deres framtid skal avgjøres, gjøres så å si ingen kontrollerte studier.

«Den midlertidige effekten kommer av at både deltakerne selv og de som jobber rundt dem anstrenger seg litt ekstra når de får ekstra oppmerksomhet.»

De få kontrollerte studiene som har vært gjort, har vist at digitale hjelpemidler faktisk gjør læringen dårligere. Slik også med den første og eneste norske studien, en større studie av engelskfaget i ungdomsskolen, der flere hundre elever fra ulike kommuner deltok. I den ble bruken av digitale læremidler sammenlignet med tradisjonelle metoder. Her påviste man at mens høy databruk alltid korrelerte med dårligere skoleresultater, og lav databruk korrelerte med bedre resultater, fant man aldri den motsatte sammenhengen (Skeisei, G. & Arnesen, T.: «IKT-bruk og læringsresultat i engelsk,» Bedre Skole, 4-2014).

En annen grunn til at enkeltforsøk med nye apper og andre digitale læremidler gjerne blåses opp, er at denne typen forsøk nesten alltid vil gi positive resultater på kort sikt. Dette er et velkjent fenomen, den såkalte Hawthorne-effekten. Begrepet stammer fra noen forsøk som ble gjort på fabrikken Hawthorne Works i USA på 1920-tallet. Man ville se om arbeiderne ble mer produktive dersom lysnivået ble endret. Og hokus pokus: Det stemte, og merkelig nok både når lyset ble skrudd opp og når det ble skrudd ned. Det samme gjaldt andre typer tiltak. Nesten uansett hva man gjorde, førte dette til en bedring i produktiviteten.

Problemet var bare at denne endringen alltid var midlertidig, noe mange lærere vil nikke gjenkjennende til. Den midlertidige effekten kommer av at både deltakerne selv og de som jobber rundt dem anstrenger seg litt ekstra når de får ekstra oppmerksomhet.

Vi kommer derfor sikkert til å få oppglødde rapporter om forsøket med å gi førsteklassinger iPader i Alta. Og ingen kommer til å stille kritiske spørsmål om kontrollforsøk.

«Dermed blir ikke informasjonen langtidslagret, men prosessert for øyeblikkelig bruk. Det er derfor multitasking motvirker læring»

De kortvarige effektene som enkelte digitale læremidler kan ha, drukner dessuten om vi ser på langsiktige effektene av å erstatte bøker med elektroniske tekster. De sistnevnte fremstilles gjerne som mer «avanserte» fordi de gjennom hyperlinker gir muligheter for å oppsøke tilleggsinformasjon, slik for eksempel kronikker på nettsidene til avisene gjør.

Å venne hjernen til slik lesning har imidlertid en negativ effekt på læringen. Mange undersøkelser viser at man lærer mindre av å lese fra skjerm enn fra bok. Noen tror at «hyperlesning» styrker konsentrasjonsevnen og venner ungene til «multitasking», som man mener er en verdifull evne i det digitale samfunn. Det er faktisk motsatt, viser forskningen: Skjerm- og nettlesing gjør at hjernen ikke får trent seg til å tenke lange tanker, og fokusere oppmerksomheten lenge nok til å forstå sammenhenger. Hjernen forblir flakkende, alltid ventende på nye avbrytelser.

Den norske forskeren Thomas Ramsøy, som jobber ved Dansk forskningssenter for MR (DRCMR, Danish Research Centre for Magnetic Resonance) har ved hjelp av hjerneskanning funnet den nevrologiske mekanismen bak dette. Når du fokuserer på én oppgave om gangen, og bruker tid på å fordøye informasjonen, sender hjernen denne informasjonen til hippocampus, som gjør informasjonen om til langtidsminner, det vil si kunnskap du kan hente fram.

Når du ikke tar deg tid til å fordøye informasjonen, fordi du svitsjer mellom ulike ting, som når du ser på TV samtidig som du holder på med mobilen, sendes informasjonen en annen vei, til striatum, et organ som har med bevegelse og motivasjon å gjøre. Dermed blir ikke informasjonen langtidslagret, men prosessert for øyeblikkelig bruk.

Det er derfor multitasking motvirker læring. Dette har også en avhengighetsskapende effekt, ved at det stimulerer produksjonen av «belønningsstoffet» dopamin. Dette fører igjen til at hjernen stadig venter seg noe nytt. (Ramsøy, personlig kommunikasjon, og Daily Mail, 8/4-2015).

Og dermed får hjernen ikke trent seg opp til den type konsentrasjon og oppmerksomhet («dyp oppmerksomhet») som er en forutsetning for å tenke vanskelige og «lange» tanker (som professor ved Duke University, Katherine Hayles, beskriver i «How We Think», University of Chicago Press 2012). Forståelsen forblir overflatisk, og man gir lettere opp. Men dermed utvikler man aldri den kompetansen som er mye viktigere i dagens verden enn å trykke raskt på knapper. Å trykke raskt på knapper er kanskje OK om man skal bli dronepilot, men ikke om man skal vurdere konsekvensene av hva man gjør.

Det framtidas samfunn kommer til å trenge, er nemlig ikke bevisstløse data-konsumenter, men folk som kan tenke selvstendig og forstå kontekster, også for å utvikle nyttig teknologi og forstå hvor og hvordan den skal anvendes. Det er veldig bra om «kidsa» lærer å kode (noe de ikke gjør i dagens norske skole), men de trenger enda mer å lære hvordan verden og mennesker er skrudd sammen, og hvordan man skal vurdere informasjon, og tenke. De fleste dataskandalene i det offentlige skyldes at man ikke forstår de menneskelige systemene teknologien skal jobbe opp mot.

Datateknologien er like revolusjonerende som dampmaskinen var, med potensial både til å videreutvikle sivilisasjonen, og til å ødelegge den. Det som avgjør dette, er hvordan vi klarer å ta vare på de verdiene og kvalitetene som vi utviklet under skriftkulturen. Noe som blir stadig vanskeligere i en mediekultur som framelsker bilder (selfies, Instagram), korte meldinger (Twitter med en øvre grense på 144 tegn), og kjappe svar og «likes» (som man angrer på sekundet etter).

Den nyeste spikeren i kista er Apples nye dataklokke, som omsetter tale til skrift, og som dermed tar vekk den siste arenaen der man måtte skrive, for å sende SMS-er. Man kan si mye om SMS-språket, men det fikk i hvert fall «kidsa» til å skrive, uansett hvor kort og ubehjelpelig det ble.

Det viktigste slaget står imidlertid i barndommen: Først ved at ungene lærer talespråket skikkelig, noe som i dag ikke er en selvfølge, fordi vi overlater dem til iPaden, og deretter lærer seg å bruke skriftmediet, grunnlaget for vår sivilisasjon. Den beste måten å lære dette på, er fremdeles å lese,  papirbøker, som Googles Eric Schmidt erkjenner, og som forskningen viser. Det å gi ungene iPader er like «framtidsrettet» som ozonødeleggende kjøleskap engang var. Dem fikk vi heldigvis tatt ut før det var for sent. I skolen, derimot, rår fremdeles den naive teknologioptimismen.

Bjørn Vassnes er forskningsjournalist og forfatter