Gylne øyeblikk i et forbrenningsanlegg – musikk og teater i møte med industri

Tverrestetikk konsentrerer seg om integrering av de estetiske fag. Søppelforbrenningsanlegget ble valgt ved en tilfeldighet. Vi valgte bort den tradisjonelle forestillings- og konsertarena og ønsket i stedet å utvikle et kunstnerisk uttrykk på en arena som ikke vanligvis forbindes med kunst og kulturuttrykk. Formålet var kunst i ny kontekst. 

Vår målsetting med prosjektet var å gi studentene kunnskap og erfaring i tverrestetisk arbeid. Dette var et studentprosjekt hvor studentene selv skulle skape et kunstfaglig uttrykk, med veiledning fra faglærere i drama/teater, Kjetil Kro Sørborg og Anne-Mette Liene og i musikk, Jorun Christensen. Studentene fikk innblikk i hverandres fag og undersøkte tangeringspunkter hvor fagene kunne spille sammen. Denne arbeidsformen har faglærerstudenter blitt introdusert for og fått erfaring med gjennom flere års samarbeid med komponist Torbjørn Grass, som har vært gjestelærer på Fakultet for Kunstfag.

Rammefaktorer som utgangspunkt for forestillingen

Studentene fikk først en omvisning i bygget og deretter informasjon om forbrenningsprosessene og de ulike funksjonene bygget har. Disse inntrykkene og opplevelsene ble utgangspunktet for idématerialet i en skapende prosess som førte til den tverrestetiske forestillingen «Kjære ild». Tittelen på forestillingen peker på at forbrenningsovnen, selve kjernen – eller hjertet, i et forbrenningsanlegg.

Hvordan skape et spennende tverrestetisk kunstuttrykk for et publikum i et forbrenningsanlegg? Returkraft ligger i utkanten av Kristiansand, og de ansatte er opptatt av synliggjøring og tilgjengelighet for lokalbefolkningen. Derfor ble barneskolen i nærområdet en viktig målgruppe. Forestillingen ble også spilt for et voksent publikum.

Bygget består av store rom, det er høyt under taket, med ganger og trapper som leder oss inn til maskiner med mye lyd. Hva slags muligheter og inspirasjon kunne disse rammefaktorene gi til forestillingen? Noen studenter fant umiddelbart en «grunntone» som lå som et slags orgelpunkt i bygget. Instrumentene ble stemt ut fra denne tonen (dess), og ble en viktig rammefaktor i utformingen av lydbildet. Størrelsen på rommene ga god akustikk og mye etterklang. Anleggets innvendige konstruksjon er dominert av rør med ulike fargekoder, som viser fasene i forbrenningsprosessen. Disse fargene inspirerte studentene til å lage kostymer, og på den måten ble fargekodene løftet fram og videreført til ulike sceniske sekvenser. 

Byggets strenge sikkerhetsrutiner gjorde at publikum ikke kunne bevege seg fritt i fabrikklokalene. Dette ble løst ved at en av studentene fikk en rolle som guide og tok publikum med på vandreforestillingen «Kjære Ild». De gule hjelmene som vanligvis er en del av sikkerhetsrutinene, fikk en viktig funksjon og ble integrert i forestillingen. Alle måtte ha hjelm, og etter vår oppfatning skapte dette en nærhet mellom publikum og aktører. Denne formen åpnet for en opplevelse som viste seg å engasjere publikum, og vår intensjon om å oppløse det tradisjonelle skille mellom aktør og publikum ble ivaretatt.

Utforming av forestillingen

Byggets ulike rom var utgangspunktet for forestillingen «Kjære Ild» og påvirket musikere, skuespillere og publikums plassering. En fløytist og en pianist åpnet det hele med Badinerie, orkerstersuite nr. 2 av J.S. Bach i foajeen. Med gule hjelmer ble publikum guidet til utvalgte rom i bygget. Vi brukte forflytningene til aktive hendelser. I heisen opp til kontrollrommet spilte gitarstudent Vila Lobos preludium nr. 2. I kontrollrommet fikk vi se hvordan de to store grabbene forflyttet søpla til innmatingssjakten. Denne mekaniske bevegelsen fra grabben ble akkompagnert av tekst og improvisert jazzpiano, som publikum fikk lytte til gjennom høretelefoner. Intensjonen var å skape en intim opplevelse mellom lyd, tekst og bilde.

Bygget har flere etasjer, og publikums plassering i de ulike rommene skapte variasjon og overraskelser. I det store forbrenningsanlegget står publikum langs rekkverk i 6. etasje og kikker ned på de gule hjelmene, som dannet punkter i en bevegelsessekvens akkompagnert av musikk (se bildet). Ved å bryte den tradisjonelle plasseringen som vi finner i en teater- eller konsertsal, utfordres publikum til å stille seg åpen for å ta inn nye dimensjoner ved det kunstneriske uttrykket (Liene, 2007). Publikums plassering i rommet åpner opp for ulike persepsjoner og tolkninger, og kan knyttes til måten nye scenekunstformer fungerer på. Ved å bære gule hjelmer skaper publikum visuelle holdepunkter, som spiller inn på det helhetlige bildet i rommet. Dette deltakende aspektet gjør dem til mer enn bare tilskuere.

Som en kontrast til alle maskinlydene fikk publikum oppleve a cappella-sang i et rom uten maskiner. Sangerne brukte vindeltrappa i rommet som inngang mens de sang. Rommet var lite og mørklagt, og sangerne og publikum stod tett på hverandre. Resonansen i rommet ga publikum en intensitet og en opplevelse av å være midt i den musikalske klangen.

Tverrestetiske refleksjoner

Hvordan opplevde studentene musikk og teater i møte med industri? Fikk de en opplevelse av en tverrestetisk helhet mellom kunstfagene og industribygget? Studentene har i etterkant reflektert over sine erfaringer, og flere studenter peker på at Returkraft ble en del av kunstverket. Dette har med at bygningen og lydene ble en del av innholdet; hendelsene, musikken og scenografien ga rammer for plassering av musikere, instrumenter og publikum.

Kan vi snakke om at disse faktorene virker på hverandre slik at vi opplever en ny helhet? Vi kan skille mellom tverrestetikkens to nivåer. Nivå 1 handler om at to eller flere estetiske fag presenterer noe sammen. Her kan gjerne kunstuttrykkene stå ved siden av hverandre, og man kan godt fjerne det ene uttrykket uten at opplevelsen forringes.

Dette skjer fordi kunstfagene ikke virker på hverandre, og det oppstår en form for plukkfaglighet eller flerfaglighet. Nivå 2 er en dypere form for tverrestetikk, hvor man etterstreber en ny helhet som rommer mer enn summen av delene (Christensen, 2000). Vi erfarte at denne vandreforestillingen hadde ulik grad av tverrestetisk nivå.

Vi vil avslutningsvis trekke frem at enkelte studenter var opptatt av at prosjektet endret deres holdning til studentenes fagområder. Vi faglærere erfarte at mangelen på et felles begrepsgrunnlag og ulik arbeidsform ga utfordringer i den skapende prosessen.

Møte med det andre fagområdet ga nye perspektiver på både opplevelsen av kunstfag i en ny kontekst, her som industri, og hvordan kjennskap til andre fagområder kan åpne opp nye dimensjoner i eget fagområde. Utfordringen til både studenter og lærere er å møte hverandre faglig på en måte som gir mulighet for å oppdage noe nytt i eget fag. Gjennom lek og improvisasjon kan vi få en opplevelse av tverrestetikk. 

• Anne-Mette Liene er universitetslektor i drama/teater, Fakultet for Kunstfag, Universitetet i Agder
• Jorun Christensen er universitetslektor i musikk, Fakultet for Kunstfag, Universitetet i Agder