"Alf Prøysen, en stor dikter, kanskje den største i etterkrigstida? Ja. Men pedagog?"

«Dei syng Prøysen i radio. Og det er rett! Det var ein fin diktar. Og folk flest har like han. Han er betre enn Taube, meir ekte, kvardagsleg, men poetisk! Ein ekte diktar! Kanskje vår beste i etterkrigstidi.»

Publisert Sist oppdatert

 

Inge Eidsvåg er forfatter og foredragsholder, tidligere rektor ved Nansenskolen

Det innledende sitatet er hentet fra dagboka til Olav H. Hauge, 22. november 1977.

 

Alf Prøysen, mitt pedagogiske ideal
Alf Prøysen, en stor dikter, kanskje den største i etterkrigstida? Ja. Men pedagog?

Selv ville han nok ha betakket seg for en slik tittel.1) Han hadde ingen formell utdannelse som pedagog. Skolegangen begrenset seg til sjuårig folkeskole, ett år fortsettelsesskole, samt et halvårskurs på Ringsaker Amtsskole. Deretter var det rett ut i arbeidslivet, som griskokk og fjøsrøkter.

Likevel vil jeg argumentere for at han var en av de største lærerne i Norge det 20. århundre. Han hadde ingen fast skolebygning, men han kom heim til folk, slik de gamle omgangsskolelærerne gjorde. Prøysen kom gjennom radioen.

«Je likte meg på skulen»
Alt tyder på at Alf Olafsen var en svært flink elev. I sine barndomserindringer, «Det var da det og itte nå» (1971), gjentar han flere ganger at «je likte meg på skulen».

Han forteller at han var flink til å skrive stil og at lesing var det fineste han visste. Han var blant annet en ivrig leser av barnebladet «Magne», og på skolebiblioteket var han en flittig låner. Sløydtimene derimot var et mareritt, for Alf var ingen praktisk begavelse.

Men dette bildet har en bakside. For da Alf begynte på skolen, møtte han en ny og fremmed kultur, den borgerlige og akademiske. Selv om han allerede kunne lese og var en gløgg gutt, så fikk han fort merke kulturforskjellene.

Om dette skriver han:

«Det var nesten ittno på skulen som passe inn i hårdagen i Prøysenstugun. Je kjæm hau en gong lærinna dreiv og tala på at det var gæli å ta det støsste rommet tel finrom som æiller vart brukt, det støsste rommet skulle vara soveværelse det, vi skulle ligge for åpent glas om natta, så kunne vi ha et lite rom tel finrom sa a, og trudde a reformerte.

I Prøysen var det bære ei stor stugu der, og et kjøkken med bakeromn i pipen og en gammal komfyr der vi værmte vatten to gonger om dagen så kua skulle få lonkent drekke med litt mjøl på.

Og så hadde vi rommet som vi kæilte petiko, der var det itte omn i det hele tatt, så der kunne vi slett itte vara om vinter’n. Og glasa var itte å få opp. Dom hadde trøtne att for mange år sea». 2)

Ideal i mitt lærerliv
Det er mange grunner til at Alf Prøysen har vært et pedagogisk ideal i mitt lærerliv. Her er noen:

1. Alf Prøysen så oss alle.
Jeg husker ennå at jeg på 1950-tallet, i et lite kjøkken på et fiskersmåbruk på Hitra, i fullt alvor sto ved radioapparatet og gjorde som Prøysen sa:

«Nå legg du hainna di på radio’n din, og så legg je hainna mi på radio’n min – og så leike vi att vi leies vi to.»

Over hele landet sto unger og la hånda si på radioen. Aldri har noen leid så mange på en gang, som Alf Prøysen gjorde i disse årene. Han leide oss inn i eventyrlandet. Og aldri hadde så mange unger kjørt mjølkeruta ifra Skomperud på heia. Uten sikkerhetsbelte holdt vi oss i stolkarmen og lekte at vi var med – og dermed så hompet vi opp og ned, flere ganger i uka. 3)

I «Jeg ser på vise» begynner han slik:

«Nå leker vi at jeg kan se utover hele landet på alle som har satt seg ned og leker slik som jeg.»

Så tar han de prøysenske tryllebrillene på og ser både «Per og Pål og Lillemor og Anne». Han ser barn i hele landet, også de som er på sykehus og han som sitter og «napper i ei melketann som henger i ei snor».

Hvert vers avslutter han slik: «Og er det deg jeg synger om, så må du opp og stå.» Tenk om alle elever kunne bli sett, slik Prøysen så oss! (Selvfølgelig reiste vi oss og sto.)

2. Alf Prøysen hadde en spesiell godhet for de aller minste og de som var annerledes.  
Alf Prøysens blikk var alltid vendt mot de svake og utsatte, alltid solidarisk med de små, om det så bare var en liten eplekart.

På en lakkplate fra 1946 finner vi «Eplekartens sang», skrevet og sunget på sobert riksmål. Den handler om den lille eplekarten som henger igjen i treet etter at alle eplene er høstet inn. Den er grønn og gusten og blir ikke enset av noen. Men etter at den lille gutten har lagt seg om kvelden, hører han gjennom ruta eplekartens bønn:

«Plukk meg, kjære, plukk meg,
jeg fryser og spør:
Si, du kan da ikke mene
jeg skal henge her alene,
når du tenker på hvor kaldt og trist
jeg får det
når det
snør?»

Gutten hører eplekartens anrop, åpner vinduet og spør om den ikke kan henge der bare i natt, så lover han å plukke den i morgen. Og eplekarten hvisker «ja». Neste dag plukker gutten eplekarten og legger den blant de andre, «så nå har den ro og fred».

Mer enn noen annen norsk dikter har Alf Prøysen gitt det lille og svake verdighet og oppreisning. Enten det er eplekarten, havregrøten, den lille måltrosten, Lillebror eller teskjekjerringa. Hun som forkynte denne livsvisdommen for oss: «Blir je lita som ei teskje, er jeg kanskje passe stor. Det er æiller sjølve lengda som bestemmer på vår jord.» 4)

"Det er dette alle lærere bør gjøre: Forsvare dem som ikke oppfører seg etter vitenskapens iakttakelser."

I 1965 skrev Prøysen en lørdagsstubb «Om katter» i Arbeiderbladet. Den handler om Jon, gutten i andre klasse, som skulle skrive stil om katta.

Jon skriver: «Katta våres er glad i fiskeboller og søt mjølk og ligg i sengen med meg om natta.» Lærerinna stusser når hun ser hva gutten har skrevet:

«– Nei, men kæin det vara riktig detti da, Jon? sa hu blidt. – Katta ska vara ute om natta, den, da ska katta gå på jakt, den, hvis du vil ska du få låne ei bok med mange kattebilder, og der ser du åssen katta ska vara.

– Katta våres kæin itte læsa, hu, sa gutten, og så måtte’n sitta att for hæin hadde vari opsternasig. Men hæin hadde forsvart et lite liv som itte oppførte seg etter videnskapens iakttagelser.» 5)

Det er dette alle lærere bør gjøre: Forsvare dem som ikke oppfører seg etter vitenskapens iakttakelser. Enten det er de som blir fritatt fra nasjonale prøver fordi de senker nivået, eller de som aldri får kjenne gleden ved mestring.

En god lærer må finne elevene der de er. Først da kan de lære noe de ennå ikke vet at de har bruk for.

3. Alf Prøysen hadde en sjelden innsikt i menneskesinnet.
La meg gi to eksempler: «Minda menneske» handler om troskyldige Minda, hun som ingen byr opp til dans. På festen på ungdomshuset står hun og holder veska hennes Borgny, som «svinge seg så stakken flakse både hit og dit».

Minda holder også golfjakken hennes Eva, mens Eva og Rolf er ute og svermer. Og når Lovise Kaffekoker spør om ikke Minda har fått svingt seg en eneste gang, kan Minda stolt fortelle at det var hun som var først utpå dansegulvet. Tora hadde bydd henne opp.

Men snart var det en gutt fra Brumunddal som hadde nappet Tora i kjolen og overtatt. Men han kom i skade for å slite av henne medaljongen, så den fikk Minda også til oppbevaring.

Når dansen er slutt, leverer Minda tilbake veska til Borgny og jakken til Eva. Så står hun alene igjen sammen med Lovise Kaffekoker.

Lovise er indignert på Mindas vegne, og synes at hun som takk for at hun hadde stått som kleshenger hele kvelden i det minste kunne ha fått følge med de andre heimover. Da svarer Minda:

«Uff nei, det er da ittno morosamt for dom det, dom vil gå par om par når dom ska hematt, veit du.» «Men du ska gå åleine – !!» «Je? Åleine? Å langt ifrå! Je har sparkstøtting, je!» 6)

I hele teksten ligger en sår undertone, som den varme humoren ikke greier å ta brodden av. Og vi er aldri et øyeblikk i tvil om hvem det er som har dikterens medfølelse. 

«Skuleturen» handler om Brita, som ikke vil være med på skoletur til Lillehammer når sommerferien begynner.

Maihaugen har Brita sett før og det var mye finere, for da var det ikke så mye folk der. Da reiste hun sammen med foreldrene med toget, og det var mye morsommere enn å reise med buss.

I bussen ville det være trangt, og «tenkj om noen skulle bli bussjuke og byne å kaste opp på klæa åt de andre». (…) «Og da måtte dom ha opp glaset på begge sier og da vart det gjønnomtrekk og så vart dom forkjøle.» Heimover skulle de reise med Skibladner, «og da kunne det hende det vart storm på hele Mjøsa».

Det er ikke måte på hvor mange argumenter Brita finner mot denne skoleturen til Lillehammer.
«Tenkj på hvis det vart regnvær og dom bære hade med seg tynne klær, da kom dom tel å fryse seg fordærve, og tenkj på om det vart godt vær og dom hadde med seg tjukke gensere og olabukser, da kom dom tel å svette hæl seg.»

Nei, sier Brita, de kan bare reise de andre, så får de se hvor gildt det er. Teksten ender slik:

«Hu Brita har bestemt seg.
Hu bestemte seg med en gong hu itte fekk lov.» 7)

4. Alf Prøysen brukte fortellingen som pedagogisk metode.
Alf Prøysen var en gudbenådet forteller. Visene og stubbene er noveller i miniatyr. Ingen kunne som han begynne en tekst slik at vi bare må lese videre:

«Ingen hadde slikt navn, og ingen var så pen. Hu hadde et etternavn òg, men det har je glømt …» 8)

Eller: «Je kjinte ei kjerring en gong som var så gammeldags at hu var forut for sin tid.» 9)

Og kan det vanskelige begrepet «identitet» beskrives bedre enn i den korte lørdagsstubben «Je»?

«– Åkke er det som tusle uti redskapsbua?
– Je, svara guttongen.
Med ett står’ som høggin i stein.
… Det er je som er je .., tenkjer’n. De andre er de andre. Men inst inni hugu på meg sitt det en liten svart flekk, det er DET som er JE. Æille har slike små flekker inni hugu på seg, og så står æille i midten ta væla og ser seg rundt og er JE.»

Etter å ha fundert på dette en lang stund, blir gutten redd:

«Hæin er så gudsjammerlig åleine der’n står midt i væla. For æille andre har en svart flekk som gjør at det er dom som er midt i væla hårr på sin kæint, og æille er åleine.» 10)

"Jeg tror rett og slett vi blir bedre mennesker av å lytte til Prøysens fortellinger."

Hvis Alf Prøysen ikke hadde levd, ville ingen ha visst at vi alle har «et syskenbån på Gjøvik». Jula ville ha vært litt mørkere uten stjerna over taket «der a Jordmor-Matja bor», og vi ville kanskje ha glemt hvordan det var å være «fire år i romjul’n og kjint ei jinte som var nesten fem». Og hvem ville ha trodd at det eksisterer ei kjerring, som innimellom blir så lita som ei teskje?

Fortellingen er pedagogikkens eldste og mest velprøvde metode. Når vi lytter til fortellinger, skjer et under: ord seiler gjennom hjernens labyrint og blir til bilder i oss. Vi ser det som blir sagt. Fantasien setter segl.

En verden bortenfor her og nå åpner seg. Mennesker som aldri har levd i virkeligheten står plutselig lys levende i rommet. Vi får vite noe om andres liv som vi ikke visste før. Vi kjenner hvordan de har det så intenst at det nesten er som å være i deres sted.

Vi blir Teddybjørnen og Teskjekjerringa. Jeg tror rett og slett vi blir bedre mennesker av å lytte til Prøysens fortellinger.

"Som omgangsskolelærer med radioen som kateter, levendegjorde han bedre enn de fleste verdier som 'respekt for menneskeverdet og naturen, åndsfridom, nestekjærleik, tilgjeving, likeverd og solidaritet'."

5. Alf Prøysen tok dagens formålsparagraf på alvor.
Alf Prøysen hadde aldri hørt om PISA-testen. Han kjente heller ikke dagens formålsparagraf.

Men som omgangsskolelærer med radioen som kateter, levendegjorde han bedre enn de fleste verdier som «respekt for menneskeverdet og naturen, åndsfridom, nestekjærleik, tilgjeving, likeverd og solidaritet» (kapittel 1 i Lov om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa). Hele hans forfatterskap handler om dette.

Ingen kan være uenig i at lesing, skriving og regning er viktig, og at vi trenger å vite at elevene mestrer disse fagene. Hvis ikke vil de få store problemer med å lære andre ting. Å ta lettvint på innlæringen av de grunnleggende ferdighetene rammer først og fremst dem med minst ballast heimefra. Derfor ligger det mye omsorg i godt faglig arbeid.

Men disse fagene er langt fra tilstrekkelig hvis vi skal ta skolens formålsparagraf og den generelle læreplanen alvorlig.

Hvis vi sier oss tilfreds med at norske elever gjør det bra i de internasjonale PISA-testene, da krever vi mindre av skolen enn vi bør. Da har vi arkivert formålsparagrafen og den generelle læreplanen i skuffen for innholdsløse festtaler. 

Det overordnete målet for norsk skole er «å fostre til menneskelighet for et samfunn i utvikling». (Den generelle læreplanen) Det vil si evne til erkjennelse og opplevelse, innlevelse og medfølelse, utfoldelse og deltakelse.

Hvordan måler vi dette? Hvordan måler vi formålsparagrafens ord om respekt for menneskeverdet og naturen, åndsfrihet, nestekjærlighet, tilgivelse, likeverd og solidaritet?

"Etter 2. verdenskrig ble det funnet et brev fra en anonym fange som hadde overlevd konsentrasjonsleirene. Det var stilet til lærere."

Kan vi se for oss store avisoverskrifter om skoler der miljøet er preget av likeverd og solidaritet? Kan vi tenke oss spørsmål til kunnskapsministeren i Stortinget om hvordan norsk skole skal bli bedre til å la elevene utfolde skaperglede, engasjement og utforskertrang? (Ordene er fremdeles hentet fra formålsparagrafen.)

Når hørte vi sist en offentlig skoledebatt som handlet om disse målene? Uten gode verdier og holdninger vil kunnskap i seg selv kunne bli et farlig redskap.

Etter 2. verdenskrig ble det funnet et brev fra en anonym fange som hadde overlevd konsentrasjonsleirene. Det var stilet til lærere.

«Kjære Lærer!
Jeg er overlevende fra en konsentrasjonsleir. Jeg så det som intet menneske burde være vitne til:
Gasskamre bygd av dyktige ingeniører.
Barn gasset i hjel av velutdannete leger.
Spedbarn drept av erfarne sykepleiersker.
Kvinner og deres babyer skutt og brent av mennesker med eksamener fra gymnas og universitet.
Jeg er blitt mistenksom til utdannelse.
Min bønn er: Hjelp elevene dine til å bli menneskelige. Ditt arbeid må aldri produsere lærde monstre, dyktige psykopater, velutdannete Eichmanner.
Lesing, skriving og regning er viktig bare hvis det tjener til å gjøre våre barn mer menneskelige.»

6. Alf Prøysen viste oss betydningen av pedagogisk frihet.
Nobelprisvinneren John Steinbeck sa en gang: «En god lærer er en stor kunstner. Å undervise kan endog være den viktigste av alle kunstarter, siden mediet er det menneskelige sinn og den menneskelige ånd.»

Alf Prøysen tok i bruk hele sitt register som kunstner for å nå fram til oss. Han prøvde ulike metoder, feilet og prøvde igjen, men måtte alltid stole på sin egen dømmekraft. Slik lærere også må gjøre.

«Er det ett begrep jeg ønsker at lærere skal fjerne fra sitt vokabular, er det metodefrihet,» forkynte professor Thomas Nordahl i Debatten i NRK den 12. mars. Hvis noen hadde kommet til Prøysen og sagt dette, ville han kanskje ha svart at de befant seg i Bakvendtland, for «der kan alt gå an, der er de like tøysete og rare alle mann».

"Fasiten finnes ikke, annet enn i hodet til noen skoleforskere, som har glemt hvordan livet er."

Hvis det er et fnugg av sannhet i John Steinbecks utsagn, da må kunstnerens frihet også gjelde for læreren. Ikke en frihet fra, men frihet til. Ikke frihet til å bestemme hva vi skal undervise om, men hvordan.

Det som er rett å gjøre for én lærer, kan være galt for en annen. Det som fungerer i en klasse, kan mislykkes i en annen. Det som skaper god undervisning i en situasjon, kan forårsake kaos i en annen.

Det er her lærerens intuisjon, kunnskaper, erfaring og skjønn kommer inn. Fasiten finnes ikke, annet enn i hodet til noen skoleforskere, som har glemt hvordan livet er.

Pedagogisk frihet er derfor ikke en luksus for forkjælte lærere, men selve det stoff som holder gleden og gløden ved like. Kveles den pedagogiske frihet, kveles også den kunstneriske og skapende impuls i læreryrket.

Vi gjør nok det vi blir pålagt, men vi gjør det uten glede. Uten pedagogisk frihet forvandles læreren sakte, men sikkert til byråkrat. (Ikke et vondt ord sagt om byråkrater, men læreren skal ikke være det.)

Hvis mer og mer tid må brukes til kontroll og rapportering, reduseres til slutt undervisningen til det som bare lar seg kontrollere og rapportere. Rommet for å utfolde lærerens spesielle begavelse skrumper inn i takt med økningen av detaljerte instrukser og rapporteringsskjema.

Da blir arbeidsgleden borte. Og hvis den tørker inn, da forsvinner også overskuddet, gløden, humoren, plystringen i korridorene, sangen i timene. Da blir læreren en humørløs pedant og skolen en steril målstyringsinstitusjon.

«Om hæin er borte så lever’n lell.»
Den danske presten, forfatteren og foredragsholderen Johannes Møllehave skriver et sted:

«Når man spørger folk om, hva deres bedste lærer betød for dem, så skal man lægge mærke til, at der kommer et smil på deres læber, som om de mindedes en gammel kæreste.»

Det kommer smil på våre lepper når Alf Prøysens navn nevnes. Bak smilet ligger minner, sanger, bilder og skikkelser som knytter generasjoner sammen. Slik er hans kunst blitt et sterkt og selvfølgelig innslag i den veven som heter vår kulturarv.

Selv om Alf Prøysen var redd for å sette spor, var det nettopp det han gjorde. Han satte dype spor. Varige spor. Hvert eneste ord er sant i det minnediktet vennen Erik Bye skrev, etter at Alf Prøysen døde så altfor tidlig i 1970, bare 56 år gammel. Diktet slutter slik:

«– Og itte trur je,
men jamen veit je:
om hæin er borte så lever’n lell.» 11)

PS.:
Undervises det om Prøysens metoder ved våre pedagogiske læreinstitusjoner i dag? Eller er det bare John Hatties «Visible Learning» som gjelder?

Noter:
1) Ordet pedagog kommer fra gresk. Pais betyr barn/gutt; agogos betyr leder. En pedagog i det gamle Grekenland var som oftest en slave som fulgte guttene til skolen, og som hjalp dem med skolearbeidet når de kom heim igjen. Den vide definisjonen i våre dager er at en pedagog er en som arbeider med oppdragelse og undervisning, men ikke nødvendigvis har studert faget pedagogikk.
2) Fra «Det var da det og itte nå», Tiden Norsk Forlag, 1971.
3) NRKs lytterstatistikk for en tilfeldig høstlørdag i 1953 viste at 94 prosent av alle norske barn satt og hørte Barnetimen. 47 prosent av alle voksne over 16 år gjorde det samme.
4) «Teskjekjerringvise»
5) Arbeiderbladet, 20. februar 1965.
6) Arbeiderbladet 19. januar, 1957.
7) Arbeiderbladet 15. juni 1957.
8) «Eiro Malo», Arbeiderbladet 21. mars 1964.
9) «Forut for sin tid», Arbeiderbladet 12. mars 1966.
10) Arbeiderbladet 22. mars 1969.
11) Her sitert fra Erik Bye: «Byes beste. Et utvalg av Erik Byes dikt, viser og fortellinger.» Den norske bokklubben, Oslo, 2004.

Powered by Labrador CMS