Barnehagelærerens usynlige kompetanse – fra teori til synlig praksis

Allerede da jeg gikk på barneskolen, hadde jeg en forestilling om at jeg skulle jobbe med mennesker når jeg ble voksen.

Royne K. Berget er daglig leder i Smedhusåsen barnehage


Tiden gikk, og da jeg endelig skulle velge yrkesretning, tenkte jeg at førskolelærerstudiet kunne passe meg bra, ikke minst fordi veien inn i skoleverket var en mulighet dersom jeg ble lei, eller at barnehagejobbing ikke var noe for meg. Etter en ca. tre-fire år ut i barnehagekarrièren fant jeg ut at en grei leveregel i barnehagen er følgende: «Det eneste som er sikkert, er at ingenting blir som du tror.»

Retrospektivt sett har faktisk hvert eneste av de 17 årene jeg har jobbet i barnehage oppfylt denne leveregelen. En skulle kanskje tro at denne uforutsigbarheten ville få meg til å bli lei eller frustrert, og det kan jeg love at jeg ble den første tida. Etter hvert har dette snudd, og blitt en del av tankesettet mitt. Det blir stort sett ikke som jeg tenker eller planlegger i forkant, men det kan godt hende jeg kommer til målet allikevel. Det kan godt hende at den krokete veien til målet mitt gjør meg bitte litte grann klokere underveis også. Uansett er det lærdom å ta med seg videre. Tilbake til yrkesvalget mitt, så hadde jeg faktisk et åpent tilbud om å begynne i skoleverket etter å ha jobbet en treårstid i barnehagen.

Etter noen runder med meg selv bestemte jeg meg for å fortsette der jeg var, til tross for stadige frustrasjoner i en barnehage der stort sett ingenting fungerte den første tiden. Gradvis forandret dette seg, og jeg fikk mer og mer grep om min arbeidstilværelse som tida gikk. I dag er jeg utrolig fornøyd med valget jeg tok. Jeg kan faktisk ikke tenke meg et bedre yrke enn det jeg har. Ved å være tålmodig har jeg sammen med kollegaene mine i stor grad kunnet forme en arbeidsplass der trivsel og engasjement går hånd i hånd med et stort og utviklende fagmiljø. Det er nesten så jeg bobler over av stolthet og glede til tider, og jeg kan vanskelig forestille meg en arbeidsplass eller et yrke som kunne gitt meg mer pågangsmot, mulighet for utvikling og mer inspirasjon enn det jeg befinner meg i.

Men det er en ting som opptar meg i større og større grad: Hvordan vi som jobber i barnehagene tydeligere kan formidle den viktige jobben som blir utført, sånn at de som tar de viktige politiske beslutningene her i landet, skal få mer innsikt i hva barnehagehverdagen faktisk rommer. Barnehagesektoren fortjener anerkjennelse, forutsigbarhet og et rammeverk som behandler alle barn likt, uansett hva slags barnehage de går i eller på hvilken side av kommunegrensene de bor.
Hvor mange har kunnskap om hva som faktisk foregår i barnehagen bortsett fra oss som jobber der? Ikke mange, tror jeg. Gang på gang blir barnehagesektoren utsatt for politiske beslutninger uten at det overhode virker gjennomtenkt. Forskere stiller spørsmål om barnehagelærere egentlig har en profesjon, fordi arbeidsoppgavene pedagoger og assistenter utfører er for like. Dessuten gjør mange kommuner så godt de kan for å finne smutthull, så de kan gi minst mulig tilskudd til barnehagene sine.

Til tider kan det føles som å være utsatt for kryssild fra alle kanter, der målet er å tråkke hele barnehagesektoren lengst ned i søla. Hvorfor er det sånn? Vet ikke folk flest hvor mye en god barnehage med bygging av relasjoner og samspill med andre kan bety for barnets sosiale utvikling? Er vi ikke tydelige nok på å synliggjøre tankene som ligger bak handlingene våre i arbeidet? Er vi som jobber i og driver barnehager for dårlige til å vise utenforstående hvordan teorien vår blir omsatt i praksis? Er det så stort sprik i barnehagemangfoldet at hele sektoren framstår som en eksperimentell smelteovn der pedagogikken drukner i all staffasjen? Eller er det for mange barnehager som «bare» framstår som et sted for barnepass? Er rett og slett barnehagemangfoldet, som i utgangspunktet er vår største styrke, også vår verste fiende?

Jeg tror ikke det finnes noe enkeltstående fasitsvar, men at barnehagelærere i større grad bør tenke over hva som er viktig å vise fram utad, er jeg ikke i tvil om. Det er ikke nødvendigvis noe galt å markedsføre egen spa-avdeling, idrettsbarnehager, ekstra friluftstilbud, gårdsbarnehager, kostholdssatsing og musikkbarnehager, men vi må ikke glemme å formidle hvorfor vi drifter og jobber i barnehagen i utgangspunktet. Barnehagelærere innehar mye kunnskap om barns utvikling, vi vet mye om samspill og dynamikk i barnegrupper, hva som er viktig å formidle og tilrettelegge for barna, hvordan vi kan være i forkant å forebygge og hvorfor vi gjør det. Vi vet også at det er gjennom leken og i samspill med andre at barna lærer seg de fleste grunnleggende ferdighetene. Det meste handler egentlig om å skape rom for gode relasjoner mellom barn – barn og barn – voksne.

Ofte sies det at kunnskapen til barnehagelæreren sitter i ryggmargen, og nettopp den kunnskapen kan være vanskelig å se for utenforstående. Et av de viktigste satsingsområdene er etter min mening derfor å synliggjøre de kompetente og engasjerte pedagogene vi har hos oss, og utfordre oss selv til å by på fagkompetansen vi besitter. Jeg tror nemlig at vi ofte kan møte oss selv i døra. På en side ønsker vi anerkjennelse og respekt for den viktige jobben vi gjør og for kompetansen vi besitter. På den andre siden er mange barnehagelærere passive og beskjedne når det kommer til å vise fram kunnskapen sin. Jeg er ganske sikker på at mange tenker at de ikke er dyktige nok eller at andre fagpersoner sitter på mer ekspertise enn dem selv. Blås i det, sier jeg da. Personlig tenker jeg at vi skal være stolte av yrket vårt og vite at vi kan mye om mye, ikke fryktelig mye om lite. Utfordringen vår er å finne en måte å «markedsføre» yrket vårt og kompetansen vi besitter på en forståelig men profesjonell måte. Vi må tørre å by på det vi sitter inne med, ikke sutre over at vi ikke har bedre lønn eller anerkjennelse. Å klage over lav status uten at en legger ned en innsats for å bevise hva en står for, blir for meg nesten det samme som å la være å stemme ved stortingsvalget, for deretter å klage over alle vedtak som blir gjort. Ansvarliggjøring er her et helt sentralt nøkkelord. 

For å illustrere barnehagelærerens møte med fagfolk fra andre instanser kan jeg dra fram et eksempel fra egen virksomhet. Når vi får besøk av fagfolk fra andre instanser, opplever vi gang på gang at de blir overrasket og imponert over jobben som blir lagt ned med både enkeltbarn og barnegruppene hos oss. Dette dreier seg om organisering, metoder, planer og det praktiske arbeidet som blir utført. Det hender etter et besøk at vi i lederteamet sitter igjen og klør oss i hodet i forbauselse over at vi tilsynelatende sitter på minst like mye kompetanse og i hvert fall tenker mer helhetlig enn ekspertene som har vært inne for å bistå med hjelp. For oss har dette blitt et stort tankekors, og den siste tiden har vi kommet fram til at vi må tørre å vise fram hva vi kan og stole på egen kompetanse i mye større grad. Vi sitter på mye generell kunnskap, blir godt kjent med barna i løpet av barnehagehverdagen og har et godt sammenligningsgrunnlag å jobbe ut ifra. Det er så mange komplekse samspillssituasjoner som foregår i barnehagen at du skal være relativt oppegående for å legge til rette for og utnytte disse situasjonene optimalt, dessuten skal vi alltid tenke barnets beste.  

At politikere flest ikke har inngående kjennskap til de pedagogiske tankene som ligger bak organisering og planverk i barnehagene, er forståelig, men da er det faktisk vårt ansvar, vi som har tilegnet oss barnehagefaglig kompetanse, å engasjere oss ved å formidle det vi kan og sitter inne med. Kanskje er det sånn at vi har stått for lenge med lua i hånda og vært for utydelige på å vise hva vi faktisk besitter av kunnskap? Vi vet på bakgrunn av forskning at barnehagene kan ha stor betydning for barns helhetlige utvikling, og at det i visse tilfeller kan bidra til å spare samfunnet for mange problemer i et langsiktig perspektiv. Det er helt riktig at barnehagedrift ikke genererer penger i form av at vi produserer en vare, men god forebygging og styrking av enkeltbarn i barnehagen kan bety gode sosialpolitiske ringvirkninger på lengre sikt, og da kan vi begynne å snakke om økonomisk gevinst. Jeg vil derfor mane til kamp, der opplysningsarbeid om barnehagens innfløkte pedagogiske innhold står øverst på lista.

Hvordan hver enkelt barnehagelærer eller lederteam i barnehagene velger å synliggjøre kompetansen og arbeidet sitt på skal ikke jeg begi meg utpå å si noe om, men at det finnes flere måter er det ikke tvil om. I min barnehage har vi for eksempel valgt å droppe eksterne kursholdere inn mot foreldregruppen. I stedet kurser / foreleser vi selv for de foresatte innenfor temaer som vi har mye kompetanse på. For å få til dette trengs det engasjerte og oppegående pedagoger som ønsker og tør å ta en utfordring, og akkurat særdeles oppegående og engasjerte pedagoger har jeg mange av. De fagbaserte foreldremøtene våre har vært en ubetinget suksess på flere måter. Foreldrene får mye mer innsikt i det som foregår i barnehagehverdagen og tankene som ligger bak handlingene, samtidig som de får et innblikk i fagkunnskapen de ansatte sitter inne med. Rosinen i pølsa er at pedagogene mine får større anerkjennelse av foreldrene, utvikler seg og blir enda mer inspirerte. Dette kommer selvfølgelig ikke gratis, for det betyr mye ekstra arbeid i forkant og en solid porsjon med peptalk før podiet entres. Til tross for det er vi skjønt enige om at strevet og arbeidet som legges ned er verdt det når fruktene høstes. Jeg vil avrunde med å si at vi ikke må bli så opptatt av å skaffe oss kunder ved blendende profilering at vi glemmer det viktigste, nemlig det pedagogiske innholdet og at barna skal få et allsidig tilbud i trygge omgivelser, med kompetente og omsorgsfulle ansatte rundt seg. For meg er det viktig å få fram at det ikke behøver å være motsetninger mellom å synliggjøre læringsprosesser samtidig som barnehagens egenart og innhold bevares. Jeg sier som Ole Brumm: «Ja takk, begge deler». Andre yrkesgrupper er seg selv nærmest, og det må da jammen vi også være.
Vi vet, vi kan og vi gjør! 


 

Powered by Labrador CMS