Annonse

Skolen som ødelegger

En skremmende stor andel av ungdommen avbryter videregående opplæring. Dette har vedvart over mange år uten at skiftende regjeringer eller skolemyndigheter har klart å gjøre noe vesentlig med det.

Del side


Annonse

Undersøkelser viser at elever med lese-/skrivevansker, elever med svake teoriforutsetninger (elever med dårlige karakterer på ungdomstrinnet) og f.eks. elever med atferds- og konsentrasjonsvansker er spesielt utsatt med tanke på avbrudd.

Etter skoleavbruddet fanges disse i liten grad opp i annen meningsfylt aktivitet. Titusener av unge mennesker i Norge befinner seg i sin beste utviklingsalder i dødens posisjon. De er satt helt utenfor meningsfylt liv med arbeid eller skole.

Andre undersøkelser viser at 25–30 % av ungdom/voksne med uro, konsentrasjonsvansker og store lærevansker utvikler alvorlige rusproblemer. Vi har med andre ord etablert et skoleløp for barn og unge som skaper titusener av tapere. Vi vet at 15–20 % av hvert eneste årskull ikke er skapt med de evnemessige læreforutsetninger som skolen krever.

For mange barn og unge er de teoretiske kravene både på ungdomstrinnet og i videregående skole håpløse krav. De er dømt til å mislykkes. De er dømt til å oppleve skoledag etter skoledag – år etter år – med tapsopplevelser. Når de møter hjelpeapparatet er det slike håpløse skoledager de beretter om. De forstår ikke matematikken på ungdomstrinnet, de behersker ikke kravene til lesing-/skriving, de ramler fra i samfunnsfagene.

Uansett hvor mye skolen stresser dem og plager dem har de ikke muligheter til å prestere slik skolen krever. Skolen skaper tapere. Dette er et svært alvorlig samfunnsproblem, som de ansvarlige skolemyndigheter ikke har vært i stand til å ta tak i. I stedet er det kravet om mer matematikk som dominerer skoledebatten.

Disse problemene i norsk skole startet ved innføringen av 9-årig grunnskole på 60- og 70-tallet. Skolemyndighetene oppdaget raskt at mange elever ikke hadde de evnemessige forutsetninger som gjennomsnittet av elever har.

Det ble innført kursplandeling som skapte uheldige grupperinger og rangeringer av elever. Etter at denne sorteringen av elever etter evnemessige forutsetninger ble "kastet på båten" har grunnskolens ungdomstrinn eksperimentert med et utall av løsningsmodeller som skulle lage tilpasset opplæring uten ekskludering.

Dette har ikke på noen måte lykkes – og svært lite tyder på at skolen er i nærheten av å finne modeller som kan bedre situasjonen for alle de elevene som ikke er skapt for den avanserte teoretiske verden. Vi snakker om flott ungdom med store ressurser, men også ungdom som er avhengige av å lære gjennom praktisk arbeid.

Når teorien presenteres sammen med de praktiske utfordringer finner de lett løsninger. Slike læringsarenaer finnes knapt i skolene. I stedet popper det opp hundrevis av alternative "spesialskoletilbud" der slike elever søker nødhavn etter at de er blitt totalt nedbrutt og demotiverte av en ødeleggende skole. Først skal de ødelegges – så kan noen av stumpene reddes. Dette er et skoletilbud som ikke er et moderne samfunn verdig.

Neste trinn i utviklinga av en ødeleggende skole var innføringa av Reform-94. Statsråd Gudmund Hernes svevde i ei akademisk tåke der han så for seg at alle elever fra ungdomstrinnet (også de som allerede var ødelagte av skolen) skulle kunne begynne i videregående skole og gjennomføre et førsteår i videregående skole som skulle innebære en felles teoretisk plattform.

Alle skulle gjennom samme prøvelser av tung teori, slik at alle deretter skulle kunne gjøre frie studievalg. Resultatet ser vi nå: 20 % av ungdommene bruker valgmulighetene til å komme seg bort fra skolen. Til hva?

Det finnes naturligvis mange forklaringer på skolens problemer, men et skolesystem som ikke tar hensyn til at barn-og unge har svært ulike teoretiske forutsetninger, er et ødeleggende skolesystem.

Løsningen ligger ikke bare i endring av videregående skoletilbud, men i en total omlegging av norsk skole slik at barn – og unge med praktiske evner, men med lærevansker kan få lære og utvikle seg ut fra egne forutsetninger. Løsningen er et differensiert skoleløp der læring gjennom praktiske utfordringer er like betydningsfullt og selvfølgelig som de teoribaserte skoleløpene.

Læring gjennom praktisk arbeid skal ikke framstå som nødløsninger og segregerte tiltak, men være et attraktivt valgbart og standard tilbud.