Elevene var mine beste terapeuter

Skolen er i gang igjen og elevene er spente på hva den nye hverdagen vil bringe Spennende er det hva slags lærere de vil møte. Avisene skriver i kjent stil om disiplinproblemer, urolige og aggressive elever. Riktignok hører vi også om elever som engasjerer seg i innsamling og hjelpearbeid, men det negative har ofte lett for å dominere.
Det er nå 12 år siden jeg sluttet som lærer. Jeg opplevde skolens hverdag for barn og ungdom i oppvekst og utvikling. Arbeidet som lærer gikk stort sett greit. Ofte kom en nærmere inn på elevene under situasjoner som foregikk utenfor klasserommet. Et uventet problem kunne ofte vise seg å gi meg kunnskap om elevers positive sider jeg ikkekjente.
Et eksempel på det var da jeg mistet min kone nokså plutselig. Elevene jeg da hadde, var 13 år gamle. Hvordan reagerte så disse unge menneskene på min situasjon? Faktisk som de beste omsorgspersoner du kunne tenke deg. Noen kom på sykehuset med blomster, og da det hele var over, kom elevene hjem til meg gruppevis. Sammen med dem glemte jeg mine problemer og livet gikk atter i riktig retning.
Aldersmessig er jo 13-åringer fremdeles nokså umodne, men det skulle vise seg at det altså var de beste terapeuter jeg kunne ha. Her var ikke behov for topputdannet personell i krisepsykiatri.
Vi plasserer ofte elever etter hva slags karakterer de oppnår i de tradisjonelle skolefagene. Etter alle kunstens regler prøver vi så godt vi kan å motivere elevene til økt innsats. Men hva med å motivere til omsorg for andre ? Det gis det liten plass for i læreplanen.
Hvorfor finnes det ingen skala som kan gi målbare resultater i noe så viktig som dette?
Det er jo slike egenskaper vi trenger for å takle livet i medgang og motgang.
Jeg er selv svært takknemlig til disse 13-åringene som selv ikke var klar over at de var de beste terapeuter  som jeg kunne få i min daværende situasjon.
Vi må få frem de gode og iboende krefter som ligger der og som kan komme til nytte for medmennesker som trenger det.