Når strategi blir argumentet

Vi har et problem når medlemmene i en fagforening ikke forstår hvorfor deres sentrale tillitsvalgte og forhandlere anbefaler avtaler som for den vanlige arbeidstaker virker helt meningsløse og stikk i strid med deres grunnleggende interesser og verdier.
 
Ved skolepakke 2 ble arbeidstiden utvidet, mange vil si ofret, for å innfri forventninger (fra skolepakke 1) om høyere lønn.
Ved den nye øvingslæreravtalen ble allmennlærerne reelt nedforhandlet i lønn og tid.
 
Ved siste tarifforhandlinger er det anbefalt og akseptert et prinsipp om desentraliserte lønnsoppgjør som gjør at Clemet og Norman går ut i pressen og stolt kan proklamere at nå har de etablert et helt nytt system for lønnsforhandlingene. Et desentralisert system stikk motsatt av den politikk som tidligere var en av organisasjonens viktigste fanesaker.
 
Felles for disse tre tilfellene er at en vesentlig del av argumentasjonen ligger på det strategiske plan. For å unngå et større onde, har vi måttet svelge noen kameler. For å vinne på enkelte områder, må vi gi litt i forhold til andre områder eller egne prinsipper. Og, vi må ha tillit til at våre sentrale tillitsvalgte i en forhandlingssituasjon gjør fornuftige helhetsvurderinger.
 
Ingen vil gå mot at tillitsvalgte skal og må foreta strategiske valg i en forhandlingssituasjon. Men det er grunn til bekymring når det strategiske argumentet synes å bli gjengangeren, det siste, avgjørende argumentet der det vanlige medlemmet sitter igjen og lurer på om han eller hun lever i samme verden som deres betrodde, sentrale tillitsvalgte.
 
For det strategiske argumentet bygger på tillit. Og, det strategiske argumentet er i utgangspunktet grunnleggende udemokratisk. For det bygger på en tenkning der en må akseptere at noen i en gitt, ofte lukket, intern situasjon gjør en helhetsvurdering der de utenforstående ikke har muligheter til å se konsekvensene av de alternative vurderingene. Det strategiske argumentet bygger på at noen vet og andre ikke vet. At noen forstår og andre ikke har grunnlag for å forstå.
 
Strategiske begrunnelser finner vi derfor også sjelden i offisielle meldinger eller vedtak. De strategiske begrunnelsene og forklaringene kommer oftest på interne møter der medlemmene må se sine tillitsvalgte i øynene og erklære sin tillit eller mangel på sådan. Det skal mot til å betvile andres gode hensikter og vurderinger.
 
Det strategiske argumentet får dermed et element av makt og intern, organisasjonsmessig sjøljustis. Det strategiske argumentet blir ofte på denne måten også koblet til spørsmålet om lojalitet. Lojalitet til egne tillitsvalgte som tross alt er demokratisk valgt, dermed også lojalitet til sine kolleger, lojalitet til organisasjonens vedtak. Lojalitet som bygger på en erkjennelse av at egen helhetsforståelse og vurdering kommer til kort.
 
Det strategiske argumentet blir dermed grunnleggende nedbrytende og destruktivt for alle som ikke forstår eller underkaster seg de sentrale strategiske valg og anbefalinger. Det strategiske argumentet er fundamentalt autoritært.
 
Den eneste sunne reaksjonen i slike sammenhenger ligger i opprøret. Og, det er i denne sammenhengen jeg tolker de mange reaksjonene på skolepakke 2, på øvingslæreravtalen og på siste lønnsforhandlinger - spesielt i forhold til kommunal sektor.
 
Det strategiske argumentet er etter min mening blitt et problem for vår organisasjon. Det handler om kamper og seire på kort og lang sikt. Det handler om organisasjonens grunnleggende verdier. Det handler om tillit og troverdighet.