Morsmålsopplæring er luksus
Morsmålsundervisning tjener ikke til integrering av innvandrere i Norge, mener innsenderen av dette debattinnlegget.
Den amerikanske praksisen på området
"English as second language" er mangfoldig, men ellers ikke så
totalt forskjellig fra den norske praksisen på området
"norsk som andrespråk". Med ett påfallende unntak:
på de offentlige amerikanske skoler (også på de
private som jeg var i kontakt med), er "morsmålslærer" et
ukjent begrep.
Jeg har vært morsmålslærer selv
(har ellers undervist i norsk for utlendinger). Jeg har et barn som
har hatt morsmålsundervisning i sju år. Og jeg vil si
"tusen takk" til den norske stat for dette tilbudet. Men ut fra
mine erfaringer og forskning mener jeg likevel at
morsmålsundervisning er en "luksus som vi ikke har råd
til" (sitat fra de mange engelsklærere fra USA) og som, etter
min mening, heller ikke tjener til integrering av innvandrere i
Norge.
Når man sier "ikke har råd til",
menes det ikke først og fremst penger. Det menes også at
morsmålsundervisning som en del av vanlig skolehverdag faktisk
setter i gang det motsatte av integrering, nemlig isolasjon og
deling til "oss" og "dem" (T. Sandrop).
Så vidt jeg vet, trappes
morsmålsundervisning noe ned i det norske skolesystemet det
siste året. Samtidig bør skolebarn med innvandrerbakgrunn
støttes mer med norsk opplæring - individuelle timer med
norskundervisning, gjerne med tospråklige lærere, som kan
hjelpe barnet med å forstå innholdet i
lærebøkene, gi leksehjelp og lignende. Formene kan
være forskjellige, men en ting bør presiseres: det skal
være undervisning i norsk og ikke i morsmålet.
Undervisning i morsmålet bør, etter
min mening, overlates fullt til det private: foreldre, hjemmet,
nasjonale foreninger osv. - i samsvar med individuelle behov og
ønsker og for egen regning.
