Utdanningsforbundet og skolelederne

Vi har mange ganger, mange, mange ganger (fritt etter Odd Børretzen), skrevet om Norsk Skolelederforbunds plass i organisasjonslandskapet og den forhandlingsrett forbundet har etter avtaleverket. Det oppleves nesten naturstridig når vi opplever at det fortsatt er noen som later til ikke å ha skjønt dette. Det vil si; det er nærliggende å tro at noen ikke vil skjønne det, for så i neste omgang å spre sin feiloppfatning til så mange som mulig.
 
Sist ut i så måte er avtroppende leder i AU-skolelederforum i det gamle Lærerforbundet, Inger Marie Sande, i et innspill i Skolefokus nr. 20/2001. La meg slå fast følgende tall før jeg går videre: Det nye Utdanningsforbundet har cirka 131 000 medlemmer. Uten at jeg kjenner tallet nøyaktig vil jeg anta at rundt regnet fem prosent av disse er å betrakte som skoleledere. Det betyr at cirka 124 500 er lærere av forskjellig kategori. Er det ikke litt naivt å tro at skolelederne, med en så stor kjøttvekt mot seg, skal få vesentlig innflytelse?
 
Det er kanskje ikke urimelig at skolelederne i det tidligere Lærerforbundet ser den nye organisasjonsformen som et fremskritt. Der ble jo skolelederne parkert i et makt- og innflytelsesløst såkalt forum for skoleledere for en tid siden. Annerledes da i Norsk Lærerlag hvor tross alt skolelederne utgjorde en egen avdeling. Det man er endt opp med i Utdanningsforbundet kan i beste fall sies å være et kompromiss, men jeg våger den påstand at gjennomslagskraften for skoleledersaker fortsatt blir illusorisk.
 
I Norsk Skolelederforbund (NSLF) er vi foreløpig cirka 1700 medlemmer. Den store forskjellen er at 100 prosent av disse er skoleledere. Dette betyr at vi fullt ut kan konsentrere vår virksomhet omkring lønns- og arbeidsvilkår for skolelederne, samt delta i den skolepolitiske debatten fra et skolelederståsted. Gjennom vår hovedsammenslutning YS har vi full forhandlingsrett i fagdepartementet og kan der møte med akkurat samme rettigheter som Utdanningsforbundet. Det samme vil avspeile seg på lokalnivået.
 
I forhold til KS på kommunal sektor er situasjonen den samme. Riktignok har KS begynt å rasle litt med sablene og uttrykt sterkt ønske om å flytte forhandlingene over på hovedsammenslutningsnivå, men for det første er ikke det særlig sannsynlig i overskuelig fremtid, og for det andre vil det eventuelt ramme Utdanningsforbundet og skolelederne der minst like hardt som oss. Sagt med rene ord: Norsk Skolelederforbund har nøyaktig de samme rettigheter etter Hovedavtalene og Hovedtariffavtalene som det Utdanningsforbundet har.
 
Norsk Skolelederforbund har vært premissleverandør i utviklingen av skoleledernes lønns- og arbeidsvilkår gjennom forhandlingene med departementet gjennom mange år og nå også i de såkalte preliminære forhandlingene rundt om i landet. Vi har i mange saker opplevd at lærerorganisasjonene etter hvert har adoptert våre synspunkter og gjort dem til sine.
 
La meg bare kort nevne et par slike saker. Avtalen om ledelse i skolen er blitt slik den er blitt (ennå ikke god nok) etter sterk påvirkning fra NSLF. Det var også vi som fikk døpt om avtalen til Ledelse i skolen i stedet for Tid til ledelse som lærerorganisasjonene helst ville kalle den. Det siste er kanskje ingen stor sak, men den anskueliggjør på en god måte hvor forskjellig synet på skoleledelse er.
 
Vi gikk allerede for over ti år siden inn for en forandring i beregningsmåten for kriterietallet for skolelederes lønn (ansatte i stedet for elever) og fikk gjennomslag for det for to-tre år siden. Vi har sørget for at det nå er alminnelig anerkjent at skoleledelse er en profesjon, og vi har vært pådrivere for å utprøve nye styringsstrukturer ved den enkelte skole for å få til en levelig arbeidssituasjon for rektorene.
 
Sist nevnt, men ikke minst: Vi har i mange år snakket om undervisningsrett for skolelederne fremfor undervisningsplikt. Omsider fikk vi departementet og, riktignok motstrebende, også lærerorganisasjonene med på denne tankegangen. Derfor registrerer vi nå med frustrasjon at departementet, med lærerorganisasjonenes aksept, gjeninnfører undervisningsplikt for skolelederne gjennom skolepakke 2.
 
Alle disse sakene er gjennomført med til dels stor motstand fra lærerorganisasjonenes side. Mange flere eksempler kunne nevnes.
Jeg har skrevet og sagt det før, men jeg gjentar det gjerne: Det er forunderlig at skoleledere som er organisert i lærerorganisasjonene ikke ser sin gisselrolle i denne sammenhengen.
 
Lærerorganisasjonene er rimeligvis godt fornøyd med å ha flest mulig skoleledere i sin fold for da har de tross alt en slags kontroll på dem.
La det være klart at vi også mener at lærerorganisasjonene og NSLF har mange sammenfallende interesser i skolespørsmål, men våre arbeidsoppgaver og roller er forskjellige. Det ligger for eksempel et arbeidsgiver/arbeidstaker-aspekt her som en ikke bare kan overse.
 
En kan altså ikke forvente at lærerne gjennom sine organisasjoner skal arbeide for sjefens lønns- og arbeidsvilkår, i alle fall ikke helhjertet. Derfor er alle parter best tjent med at personalet har hver sin organisasjon, det gir ryddigere forhold så vel i sentrale sammenhenger som på den enkelte arbeidsplass.