Quo vadis, magister?

Endelig begynner man å innse at det ikke er et spørsmål om å være pedagogisk dyktig eller faglig dyktig, men at det gjelder her som for vår eminente hobbyfilosof Ole Brumm: Ja takk, begge deler.

For ikke lenge siden var det i avisene referert resultater av lærerstudentenes matematikkprøver. Et sørgelig kapittel. En avis hadde gjengitt fire oppgaver hvor et flertall av studentene hadde bommet. Vi ga disse fire oppgavene til fire 12-åringer. I løpet av to minutter hadde to av dem løst alle riktig, de to siste trengte ett minutt til.

Dette var ikke norske elever. Men så er da også spørsmålet: Hvor mange norske elever på dette trinnet har lærere med vekttall 20 i matematikk? Og samtidig kan man spørre: Hvor mange lærere i det hele på 1.-7. trinn har matematikk på dette nivået, kontra for eksempel norsk, heimkunnskap eller engelsk? Det finnes sikkert statistikk som viser dette, og den ville vært meget interessant å få på trykk i Utdanning!

Det er sannsynlig at en lærer som selv synes matematikk er et ork, uten bevisst å ville det, formidler denne holdningen til et flertall av sine elever. Når de så kommer opp i ungdomsskolen, skal det jammen en dyktig lærer til for å snu tendensen. Selv om det heldigvis skjer.

Forleden møtte jeg en ung dame som nå gikk på lærerhøyskolen. Vi begynte å prate sammen, og hun fortalte meg da at hun ikke kunne fordra matematikk da hun kom til ungdomsskolen. Der fikk hun imidlertid en lærer med både faglig og pedagogisk tyngde, og hun snudde helt om, så mye at hun studerte både matematikk og økonomi etter videregående skole. Nå ville hun inn i småskolen. Lykkelige er de elever som får en slik lærer!

Nå er ikke kunnskapsmangelen høy bare i dette faget. Engelsklærere med tre-fire feil på tavlen, geografilærere som påstår at USA har 52 stater, lærere som ikke vet forskjell på og/å og som tror at pi er en popsang med Madonna, er dessverre å finne i klasserommet. Også nysgjerrige småtasser har krav på riktige svar på sine problemstillinger! Jeg mener ikke at vi skal være allvitende i vår internettilværelse, bare såpass at vi kan svare på sentrale ting også utenom våre egen fag. Egentlig er jo dette ting som hører hjemme på videregående skole.

Hva gjør man så for å få lærere til å utdanne seg innen de fag hvor mangelen er størst? For å unngå skrekkeksempler som dem over, må den lønnsheving som er påbegynt, fortsettes for å sikre at man før søkere av en viss minstekvalitet, godt over hva den er i dag.
Dessuten tror jeg ikke man kan komme utenom en viss lønnsdifferensiering med premiering av de faglærere som enhver tid er mangelvare, for øyeblikket matematikk og naturfag.

Det er absolutt et tankekors at en teknologisk oljenasjon som vår nå ligger blant de laveste i verden på statistikken over utdannete realister. Ved en vesentlig heving av lønnsnivået per time for lærere med slike fag vil man nok etter noen år se resultater. Lønnsnivået må naturligvis til enhver tid gjenspeile det reelle behovet for lærere, slik at samme metode kan komme i bruk for for eksempel heimkunnskapslærere dersom det skulle oppstå en manko her.

Å lære seg å finne stoff og samarbeide er svært viktig i et samfunn som vårt. Men det er også reell kunnskap! Det kan være nyttig å huske gamle Tom Lehrer, matematikeren og underholderen, som på et av sine show uttalte at det viktigste med moderne matematikk ikke var å få riktig svar, men å vite hva man gjorde!

Man må være forsiktig med å svekke viktig allmennkunnskap. En elev som ikke vet hva E-stoffer eller radioaktivitet er, kan være et like lett bytte for dårlig begrunnede påstander i tabloidpressen som en elev som ikke har forstått nazismens vesen vil være det for nynazister. I gamle dager eksisterte det et såkalt dannelsesnivå, som naturligvis har forandret seg over tid. Men det er der fortsatt og bør vel representere et minstemål også for dagens pedagoger?