Preliminære forhandlinger

Høsten 2000 ble det for første gang gjennomført preliminære lokale forhandlinger for skoleverket i Norge. Lærerorganisasjonenes tillitsvalgte var involvert i de samme prosessene under fjorårets høst. Foreløpig befinner vi oss derfor i startfasen, og det er  for tidlig å komme med en inngående evaluering og felle noen kategorisk dom. Men noen grunnleggende refleksjoner kan være nyttig å gjøre seg foran de kommende forhandlingene. La meg imidlertid først gå litt tilbake i historien.

Det er viktig å poengtere at preliminære lokale forhandlinger for skoleverket (heretter forkortet til PLF) på ingen måte ble presset fram som en institusjonell nyvinning av lærerorganisasjonene selv. Tvert imot sa lærerorganisasjonene ja til PLF for å velge det minste av to onder: Hadde lærerorganisasjonene satt seg på bakbeina, ville forhandlingsretten etter all sannsynlighet blitt overført til KS, som har lang erfaring i og bred kompetanse til å føre lokale forhandlinger på andre områder i kommunesektoren.

Et gammelt ordtak sier at hvis man ikke får den man elsker, så får man elske den man får. Og lærerorganisasjonene har så visst ikke unnlatt å ta utfordringen. Konkret har dette kommet til uttrykk i en meget omfattende kurs- og skoleringsvirksomhet i forkant av forhandlingene i både 2000 og 2001. To målsettinger har vært sentrale: Å gjøre de tillitsvalgte kjent med spillereglene og rutinene rundt PLF, og tilstrekkelig strategisk og taktisk rustet til å møte sine kommunale motparter under selve forhandlingsrundene (les: simulering og rollespill).

La meg dvele litt mer ved kursvirksomheten. Det er selvsagt betydelige økonomiske omkostninger knyttet til tilbakevendende grunnskolering av og videre påbygging for tillitsvalgte. Dessuten arrangeres kursene ofte som overnattingskurs. Videre kan man på kostnadssiden bokføre kommunale lønns- og driftsutgifter knyttet til partssammensatte grupper, forberedende møte(r), forhandlingsutvalg og gjennomføring.

Bruddprosenten under forhandlingene høsten 2000 var også oppsiktsvekkende høy: I 17 prosent av landets kommuner ble ikke partene omforente, men sendte saken videre og oppover i systemet. Og det er kanskje unødvendig å opplyse om at medlemmer i Statens lønnsutvalg heller ikke jobber gratis i tvistesaker. Og vi må ikke glemme at også "tid er penger": Både tillitsvalgte og motpartene på arbeidsgiversiden opplever forhandlingene og prosessene i forkant som nokså tidkrevende og til dels stressende ved siden av en ellers travel arbeidsdag.

Det er mye som tyder på at bruddprosenten har vært en del lavere under forhandlingene i 2001. Men det rokker ikke ved mitt hovedpoeng: Sett i relasjon til de meget beskjedne beløp som forhandlingspottene i dag utgjør, vil omkostningene alt i alt rundt skolering, forberedelser og gjennomføring i meget stor grad overstige de totale lønnstilleggene. Dertil kommer det faktum at pottene i 2001 var gjennomgående betydelig redusert i forhold til 2000-pottene.

Man trenger ikke å ha embetseksamen i sosialøkonomi for å forstå at dette er dårlig, ja rett og slett elendig samfunnsøkonomi. Det er fristende å omskrive Winston Churchills berømte ord: Aldri før i Norge er det blitt brukt så mange penger for at det skal jobbes såpass hektisk for å fordele så lite. Eller for å bruke et mer folkelig uttrykk: Mye skrik og lite ull.

Så langt kan kanskje de beskjedne pottene i skoleverket forsvares med at det viktigste har vært å trene opp både arbeidstakere og arbeidsgivere til å gå inn i ulike forhandlingsroller. Men vi kan ikke nøye oss med å øve i all evighet. Skal PLF i skolesektoren fortsatt være liv laga, må de kommunale pottene utvides betraktelig (her forutsetter jeg at også arbeidsgiverne kjøper dette resonnementet).

Men da vil også lærerorganisasjonene - og jeg tenker særlig på Utdanningsforbundet - komme i et økende strategisk dilemma: På den ene siden er det nødvendig å spytte mer penger i pottene. Men på den andre siden har også arbeidsgiverne klart signalisert en lønnspolitikk som avviker fra lærerorganisasjonenes grunnlinje. Arbeidsgiverne presser nemlig på bred front for å åpne opp for mer bruk av subjektive kriterier og individuelle lønnstillegg i skoleverket.

Lærerorganisasjonene har alltid fremmet sine hovedkrav med forankring i objektive kriterier og brede grupper og funksjoner knyttet til de sentrale tariffavtalene. Det betyr ikke at vi skal fortsette å gjøre det også i all fremtid. Skal PLF i skoleverket ha noen som helst funksjon, må det være rom for å utvikle kriterier og forhandle om krav og tilbud som genuint supplerer kriterier og tillegg under de sentrale oppgjørene.
Men vi bør altså passe oss for at vår iver etter å øke pottene ikke samtidig medfører at det er arbeidsgiverne som gradvis og ensidig legger premissene for hvem som skal motta lokale tillegg. Hva som er aktuelle og egnete kriterier vil selvsagt variere fra kommune til kommune, og fra år til år. Men rene trynetillegg  i ulike kamuflasjer og omskrivninger må lærerorganisasjonene samlet ta prinsipiell avstand fra. Om vi evner å motstå dette presset, vil bare fremtiden vise.

Min hovedkonklusjon er derfor at fremtidige preliminære lokale forhandlinger i skoleverket forutsetter at det blir atskillig mer å forhandle om. Samtidig kan en slik utvikling meget vel føre til økt konfliktnivå mellom arbeidstakere og arbeidsgivere rundt fastsettelsen av lønnskriteriene. Men det er lettere å tåle mye skrik når man samtidig også har muligheten til å få mye ull.