Læringens problemer

For oss mennesker er livet en gåte. Av den grunn er det også en gåte for oss hvordan det menneskelige (humane) læres eller ikke læres. I en oppdragersituasjon bør vi derfor spørre oss selv hvor mye vi selv har lært i våre liv. Og videre: Hvordan har vi lært, og hvem har vært våre læremestere? Spørsmålet bør også være om vi selv er i stand til å lære andre, og på hvilken måte dette kan skje.

I motsetning til dette vanskelige emnet er det lettere å forstå Pavlovs dyreforsøk, og hva disse gir oss av kunnskaper både om dyr og mennesker. De kan kanskje forstås som en parallell til skolebarns mekaniske pugging på grunnlag av ulike former for motivering.

I vår teoretisering om skole og læring må vi i utgangspunktet fastholde at det grovt sett finnes to uforenlige måter å lære på:

Den ene er den såkalte intuitive i motsetning til den analytiske, den spirituelle i motsetning til den materielle. I dagligtale kan en kanskje si det uklare i motsetning til det de flesteoppfatter som grei tale (det 'naturlige'). På fagspråket kan det sies å være det reelle i motsetning til det instrumentelle.

Temaet er gammelt og velkjent. Når det ikke for lengst er utdebattert, skyldes det at vi mennesker er bundet opp i en ensidig, instrumentelt betinget tenkemåte. Dette er det 'naturlige' menneskets tenkemåte, som også er grunnlaget for samfunnets maktstrukturer. I skolesammenheng kan denne tenkemåte leses ut fra de forskjellige læreplaner og for øvrig den pedagogiske debatt i sin helhet.

Helt til slutt: Hvis en fra skolens side mener å kunne utvikle elevene i en positiv kultursammenheng, må en forstå at begrensningene som før påpekt ligger i de fleste menneskers tenkemåte og i tillegg de kryssende kultursyn. På den ene side et skolesystem som fra gammelt er bygd opp på en instrumentelt betinget tankegang, og på den andre side elever og lærere som i en ny tid ikke finner fotfeste i sitt daglige arbeid.