Verdifag og verdivalg i utdanningen

Det største verdiprosjektet i vårt land er grunnskolen og videregående opplæring. Hver eneste opplæringsinstitusjon, fra den beskjedne grendeskolen i Rukkedalen til den store videregående skolen, Greveskogen i Tønsberg, er i seg selv verdikommisjoner i kontinuerlig arbeid, basert på generell del av læreplanen, et unikt verdidokument, og på Opplæringsloven av 1998, samfunnets mandat. "Generell del" ble lansert av statsråd Gudmund Hernes i 1993 og inngår i læreplanverket for den 10-årige grunnskolen, L 97. Lærere har dette som basis for sitt daglige virke i opplæringen.
 
Verdier i skolen er imidlertid et hett politisk tema fra tid til annen. Vi så det senest i vår hjemlige debatt da statsminister Kjell Magne Bondevik gikk høyt på banen med en artikkel i Aftenposten ved tildelingen av midler til et relativt beskjedent prosjekt i regi av Kristent pedagogisk forbund.
 
Jeg ble like forundret over statsministerens engasjement som over de politiske utfallene mot prosjektet. Forundringen steg da Stortingsmelding nr. 16 passerte statsråd få uker etterpå. Der var nemlig kultur- og verdifaget Kristendoms-, religions- og livssynskunnskap fjernet som obligatorisk fag i lærerutdanningen, med Kristelig Folkepartis velsignelse.
 
Læreplanverk og handlingsplaner
Når politikere vil fremme et eller annet engasjement, lanseres gjerne handlingsplaner og prosjekter i skolen. Svært mye av dette er det imidlertid allerede basis for i læreplanverket og en del av skolens hverdag. Men gjennom de handlingsplanene som strømmer til skolen, kan lærernes oppmerksomhet fanges og overstyres, bort fra kjernevirksomheten.
 
Mitt poeng er at den beste måten å arbeide med holdninger på i skolen, er gjennom lærernes helhetsperspektiv på undervisning og oppdragelse i det daglige, og som lærerutdanningen forbereder for. (Jeg velger de gammeldagse begrepene, som imidlertid kan dekke et oppdatert læringssyn og læringsmetoder.) Det viktigste elementet for å lykkes i det lange løp, ligger nemlig i forankringen i skolens generelle og spesielle mål i læreplanene og at de realiseres.
 
Verdier i skolen - utfordring internasjonalt
Verdier i skolen er til tider et hett tema - også internasjonalt, ikke minst når religions- og livssynsundervisning debatteres. Det er naturlig fordi skolen er den viktigste byggestenen i ethvert samfunn. De enkelte lands religions- og skolepolitikk har lange og dype, ofte smertelige, historiske røtter, noe nettopp spørsmålet om religionsundervisning avdekker. Her krysses ofte ideologiske skillelinjer.
 
Med økende kontakt og utveksling over landegrenser og økende livssynsmangfold i det enkelte land, kreves imidlertid både fornyet refleksjon og endrede tiltak for å møte utfordringene som dette representerer. Derfor fikk vi på den hjemlige arena, med L 97, et nytt og utfordrende fag i grunnskolen, Kristendoms-, religions- og livssynskunnskap. I 1998 ble KRL-faget en obligatorisk 10-vekttallsenhet i lærerutdanningen for å gi lærere nødvendig faglig kompetanse til å undervise i dette.
 
De store konfliktene i verden, som kommer oss uhyggelig nær, har foruten politiske/etiske implikasjoner svært ofte også religiøse overtoner. Det er utvilsomt behov for solid skolering om både religion/livssyn og menneskerettigheter i samfunnet generelt og i utdanningsinstitusjoner spesielt. Religions- og livssynsundervisning trenger ikke først og fremst behandles som et problem- og konfliktområde, slik tilfellet ofte har vært i norsk skoledebatt, men som et konstruktivt redskap i bygging av toleranse, forståelse og ikke- diskriminering.
 
FN-konferanse om toleranse
Dette var også vinklingen på en stor, internasjonal konsultativ konferanse om undervisning i skolen i relasjon til religions- og trosfrihet, toleranse og ikke-diskriminering i Madrid 23.-25. november i fjor. Konferansen var i regi av FNs spesialrapportør for Kommisjonen for menneskerettigheter i spørsmål om religiøs intoleranse, Mr. Abdelfattah Amor. Mer enn 60 land hadde offisielle delegasjoner så vel som annen representasjon på konferansen. Norge var godt representert.
 
Konferansen hadde et aktuelt anliggende: Hvordan kan skolens undervisning bidra til en kultur som fremmer kunnskap, toleranse, forståelse og gjensidig respekt og bidra til eliminering av diskriminering? FNs rapportør har gjennom flere år stått for et systematisk arbeid med spørreundersøkelser og forskning omkring statenes engasjement i religionsundervisning, (Religious Education). Spesielt ønsket man å finne hva som gjøres/ikke gjøres i skolens undervisning verden over for å fremme et miljø som tjener toleranse og ikke-diskriminering, både i grunnskolen og videregående opplæring.  
 
Dystert bakteppe
Terrorhandlingene den 11. september, var et dystert bakteppe for mange innlegg. Sluttdokumentet er en anbefaling til landene, et bidrag til å eliminere all form for religiøs intoleranse. Det interessante ved Madrid-konferansen var, overraskende nok, tilskyndelsen til å finne akseptable ordninger for at man i skolen kan formidle kunnskap, skape forståelse og arbeide med holdninger. Målet er bl.a. å nedbygge fordommer og vrengebilder, for ikke å si fiendebilder. Utdanningens innhold må foruten å være i overensstemmelse med menneskerettighetene, ha menneskerettigheter som tema.
 
FN-konferansen anbefalte bl.a.: "Oppmuntring av de som er engasjert i undervisning til å kultivere respekt for religion og tro, og gjennom det fremme gjensidig forståelse og toleranse", (7.b). Dokumentet viser til at det er på grunnskolens og videregående opplærings trinn at holdninger påvirkes og at prinsippene om kunnskap, dialog, forståelse, respekt og ikke-diskriminering på bakgrunn av religiøs tro eller livssyn må innarbeides i opplæringen. Det er et krevende prosjekt og helt i tråd med våre nasjonale utdanningspolitiske mål og læreplaner. Undervisning i religion og livssyn trenger samfunnsmessig aksept, men også kunnskapsrike og kompetente lærere.
 
Endringer i lærerutdanningen
Blant annet på denne bakgrunnen bør de foreslåtte endringene i den nye lærerutdanningen interessere. Allmennlærerens dager er nå talte. Kravet om større fordypning i undervisningsfagene, i alle fall på noen trinn, knesettes. Det får konsekvenser for lærerutdanningen. Både institusjoner og studenter får større frihet, men myndighetene slipper ikke taket helt. Det foreslås et begrenset obligatorisk innhold: i to av fire år skal det fortsatt gis undervisning i fagene pedagogikk, norsk og matematikk, (et halvt års fordypning for hvert fag).
 
Dessuten skal et halvt års studietid deles mellom tre emneområder: grunnleggende lese-, skrive-, og matematikkopplæring, profesjonskunnskap samt et kurs kalt kultur og verdier. Studenter må for øvrig se hva grunnskolen trenger for også i de øvrige studieår å rette seg inn mot relevante fag og nødvendig fordypning. Kommunene må sørge for å ha nødvendig kompetanse ved nyansettelser og videreutdanning. Høgskolene må tilby relevante og interessante studietilbud i grunn- og videreutdanning.
 
Konsekvenser for KRL
Summen av obligatoriske fag reduseres i den nye modellen, herunder Kristendoms-, religions- og livssynskunnskap, (KRL), som bl.a. forbereder for KRL i grunnskolen. Det er etter mitt syn beklagelig og uklokt, også på bakgrunn av de internasjonale anbefalingene. Et fag med en så vidt stor betydning og aktualitet bør være obligatorisk og ikke overlates til det frie valg.
 
Verdi- og kulturfaget KRL er minst like sentralt og uoppgivelig som matematikk og krever faglig fordypning i like stor grad. Samarbeidsregjeringens kompromiss, "Kultur og verdier", kan nok gi en smakebit av viktige utfordringer, men det vil gi liten faglig basis for å håndtere de samme utfordringene. Det må være et mål at Norge skal lykkes med KRL som brobygger i grunnskolen. Det er et skjørt eksperiment med betydelig internasjonal interesse.
 
Solid faglig basis
Forutsetningen for å lykkes er at skolene har lærere med en solid faglig basis. Det viser både høyesterettsdommer Erik Møses utredning i forkant av beslutningen om innføring av KRL, og den forskningsbaserte evalueringen som Stortinget ba om. KRL er et nytt fag. Det tar tid å utvikle faget, også fagets didaktikk. Muligheten til fagutvikling ved de statlige høgskolene vil reduseres betraktelig. Departementets stikkord for den nye lærerutdanningen er "mangfoldig, krevende og relevant".
 
Det undrer meg at høyrestatsråd Kristin Clemet, som vektlegger kunnskap - og det i en bondevikregjering, har fått aksept fra stortingskomiteens KrF-ere til å ta bort KRL-faget som obligatorisk fag i lærerutdanningen, et fag som i sin egenart er "mangfoldig, relevant og krevende". Er det politiske løpet kjørt?