Utdanning skal lønne seg

Innsenderen av dette debattinnlegget er klar over at det er umulig å få et forhandlingsresultat som i løpet av en yrkeskarriere verdsetter alle utdanningsår likt. Han tror allikevel at Utdanningsforbundet nå har store muligheter til å utjevne forskjel

Organisasjonene som organiserer offentlig tilsatte høgskoleutdannede har foran hovedtariffoppgjørene i lang tid hatt som hovedparole at utdanning skal lønne seg. De fleste kan sikkert slutte seg til at å bruke lang og høy utdanning som argument for å få høyere lønn i utgangspunktet er et godt argument som arbeidsgivermotparten er nødt til å forholde seg til og som i noen situasjoner har ført til at gruppene som Utdanningsforbundet organiserer har fått større tillegg enn andre arbeidstakere i staten.
 
Men, sier man at utdanning skal lønne seg, er man som organisasjon etter min oppfatning nødt til å ha en politikk på hvor mye utdanning skal lønne seg, eller sagt på en annen måte, hvor mye skal en del utdanning lønne seg, hvor mye skal litt mer enn en del utdanning lønne seg, hvor mye skal enda litt mer enn en del utdanning lønne seg og hvor mye skal mest utdanning lønne seg?
 
Hvem som har en del utdanning, litt mer enn en del utdanning osv. kan jeg konkretisere med lærerutdanning, adjunktutdanning, adjunkt-med-opprykk-utdanning og lektorutdanning. Det er disse gruppene av medlemmer man finner igjen i lønnsrammene i hovedtariffavtalen og som vår(e) organisasjon(er) har konsentrert seg om i justeringsoppgjørene som ligger bak oss og i skolepakkeforhandlingene.
 
Disse lønnsrammene sier noe om at man har lønn etter hvilken utdanning man har. Jo høyere utdanning, jo høyere lønn. Et greit prinsipp kanskje, men det er ikke slik at man en gang for alle er blitt enige om at forskjellene skal være slik og slik. Hvert annet år skjer det en justering av disse rammene etter at staten og organisasjonene har forhandlet. Og et forhandlingsresultat er ikke det samme som om at man er enige om et godt resultat, men at man har startet med et krav og et tilbud og til slutt blitt enige om at man kan akseptere en del av motpartens etter eget syn gode og dårlige prioriteringer.
 
En dag i desember 1999 tenkte jeg at det måtte være interessant å se på hvordan lønnsforskjellene sto i forhold til utdanningslengden for de ulike lærergruppene i staten, og om utdanning lønnet seg gjennom en vanlig yrkeskarriere. Jeg fant ut følgende med utgangspunkt i lønnsforhold per 1. august 1999:
 
Fire studenter starter samme høst på sin utdanning. En av dem blir lærer, en av dem blir adjunkt, en av dem blir adjunkt med opprykk og en av dem blir lektor. De gjør ferdig sine respektive utdanninger, og begynner å arbeide i skolen etter hvert som de blir ferdige. Når det er gått 30 år etter at alle er ferdige med treårig lærerutdanning, har de opparbeidet seg en ulik karrierelønn og ulike studieutgifter.
 
Jeg kom frem til totallønnen for hver enkelt, trakk fra beregnede kostnader ved studiene (Statens lånekasse for utdanning) og kom fram til en slags livslønn. Jeg sammenlignet livslønnene og så at adjunkten ville tjent 148 268 kroner mer enn læreren med ett års videreutdanning. Altså netto utdanningsverdi for dette ene året var nesten 150 000. Adjunkten med opprykk ville tjent 72 023 kroner mer enn læreren med to års videreutdanning. Altså netto utdanningsverdi for hvert år på 36 012 kroner. Lektoren ville tjent 211 585 kroner mer enn læreren. Altså netto utdanningsverdi for hvert år på 70 528 kroner.
 
Gjennom forhandlinger med staten har man dermed kommet frem til at netto utdanningsverdi per år skal være så ulik. Jeg aksepterer at livslønnen skal være ulik, og at et ekstra studieår skal ha en egenverdi, men at ett spesielt år skal ha egenverdi 148 000 kroner, et annet 36 000 kroner og et tredje 70 000 kroner ser jeg ingen argumenter for.
 
Etter at det var kjent hvilken lønn skolepakkene ga til de ulike lærergruppene gjorde jeg den samme beregningen med utgangspunkt i lønn per 1. august 2002 eksklusive hovedoppgjøret per 1. mai 2002. Jeg kom frem til følgende:
 
Adjunkten ville tjent 242 568 kroner mer enn læreren med ett års videreutdanning. Altså netto utdanningsverdi for dette ene året var 242 000 kroner. Adjunkten med opprykk ville tjent 67 223 kroner mer enn læreren med to års videreutdanning. Altså netto utdanningsverdi for hvert år på 33 612 kroner. Lektoren ville tjent 410 785 kroner mer enn læreren. Altså netto utdanningsverdi for hvert år på 136 928 kroner. Jeg kan ikke se at man etter skolepakkene og et hovedoppgjør har fått gjort noe for å verdsette utdanning innenfor lærergruppene likeverdig.
 
Jeg er klar over at det er umulig slik som forhandlingene foregår å få et forhandlingsresultat som i løpet av en yrkeskarriere verdsetter alle utdanningsår likt, men slik det ligger an nå har man store muligheter til å utjevne forskjellene betraktelig. Med utgangspunkt i tallene over må Utdanningsforbundet kreve en stor pott til justeringsforhandlinger. Da kan man få råd til å løfte lærerne med treårig utdanning og adjunktene med opprykk, som lærergruppene imellom ikke når opp når det gjelder parolen "utdanning skal lønne seg".
 
Jo høyere generelt prosentvist tillegg man får til, vil ulikhetene for utdanningsverdi per år øke tilsvarende. Til slutt kunne jeg nærmest som en vittighet tatt med hvordan førskolelærerne hadde kommet ut i et "utdanning-skal-lønne-seg-bilde", men denne problematikken og utfordringen er alle i organisasjonen oppmerksomme på, og har forventninger til skal bli synliggjort i samfunnet og hos forhandlingsmotparten i løpet av lønnsoppgjøret. Med håp om rettferdige og gode resultater ønsker jeg organisasjonen lykke til med forhandlingene.
  
 

Powered by Labrador CMS