Utdanning skal lønne seg
Innsenderen av dette debattinnlegget er klar
over at det er umulig å få et forhandlingsresultat som i
løpet av en yrkeskarriere verdsetter alle utdanningsår
likt. Han tror allikevel at Utdanningsforbundet nå har store
muligheter til å utjevne forskjel
Organisasjonene som organiserer offentlig
tilsatte høgskoleutdannede har foran
hovedtariffoppgjørene i lang tid hatt som hovedparole at
utdanning skal lønne seg. De fleste kan sikkert slutte seg til
at å bruke lang og høy utdanning som argument for å
få høyere lønn i utgangspunktet er et godt argument
som arbeidsgivermotparten er nødt til å forholde seg til
og som i noen situasjoner har ført til at gruppene som
Utdanningsforbundet organiserer har fått større tillegg
enn andre arbeidstakere i staten.
Men, sier man at utdanning skal lønne
seg, er man som organisasjon etter min oppfatning nødt til
å ha en politikk på hvor mye utdanning skal lønne
seg, eller sagt på en annen måte, hvor mye skal en del
utdanning lønne seg, hvor mye skal litt mer enn en del
utdanning lønne seg, hvor mye skal enda litt mer enn en del
utdanning lønne seg og hvor mye skal mest utdanning lønne
seg?
Hvem som har en del utdanning, litt mer enn en
del utdanning osv. kan jeg konkretisere med lærerutdanning,
adjunktutdanning, adjunkt-med-opprykk-utdanning og lektorutdanning.
Det er disse gruppene av medlemmer man finner igjen i
lønnsrammene i hovedtariffavtalen og som vår(e)
organisasjon(er) har konsentrert seg om i justeringsoppgjørene
som ligger bak oss og i skolepakkeforhandlingene.
Disse lønnsrammene sier noe om at man har
lønn etter hvilken utdanning man har. Jo høyere
utdanning, jo høyere lønn. Et greit prinsipp kanskje, men
det er ikke slik at man en gang for alle er blitt enige om at
forskjellene skal være slik og slik. Hvert annet år skjer
det en justering av disse rammene etter at staten og
organisasjonene har forhandlet. Og et forhandlingsresultat er ikke
det samme som om at man er enige om et godt resultat, men at man
har startet med et krav og et tilbud og til slutt blitt enige om at
man kan akseptere en del av motpartens etter eget syn gode og
dårlige prioriteringer.
En dag i desember 1999 tenkte jeg at det
måtte være interessant å se på hvordan
lønnsforskjellene sto i forhold til utdanningslengden for de
ulike lærergruppene i staten, og om utdanning lønnet seg
gjennom en vanlig yrkeskarriere. Jeg fant ut følgende med
utgangspunkt i lønnsforhold per 1. august 1999:
Fire studenter starter samme høst på
sin utdanning. En av dem blir lærer, en av dem blir adjunkt,
en av dem blir adjunkt med opprykk og en av dem blir lektor. De
gjør ferdig sine respektive utdanninger, og begynner å
arbeide i skolen etter hvert som de blir ferdige. Når det er
gått 30 år etter at alle er ferdige med treårig
lærerutdanning, har de opparbeidet seg en ulik
karrierelønn og ulike studieutgifter.
Jeg kom frem til totallønnen for hver
enkelt, trakk fra beregnede kostnader ved studiene (Statens
lånekasse for utdanning) og kom fram til en slags
livslønn. Jeg sammenlignet livslønnene og så at
adjunkten ville tjent 148 268 kroner mer enn læreren med ett
års videreutdanning. Altså netto utdanningsverdi for
dette ene året var nesten 150 000. Adjunkten med opprykk ville
tjent 72 023 kroner mer enn læreren med to års
videreutdanning. Altså netto utdanningsverdi for hvert år
på 36 012 kroner. Lektoren ville tjent 211 585 kroner mer enn
læreren. Altså netto utdanningsverdi for hvert år
på 70 528 kroner.
Gjennom forhandlinger med staten har man
dermed kommet frem til at netto utdanningsverdi per år skal
være så ulik. Jeg aksepterer at livslønnen skal
være ulik, og at et ekstra studieår skal ha en egenverdi,
men at ett spesielt år skal ha egenverdi 148 000 kroner, et
annet 36 000 kroner og et tredje 70 000 kroner ser jeg ingen
argumenter for.
Etter at det var kjent hvilken lønn
skolepakkene ga til de ulike lærergruppene gjorde jeg den
samme beregningen med utgangspunkt i lønn per 1. august 2002
eksklusive hovedoppgjøret per 1. mai 2002. Jeg kom frem til
følgende:
Adjunkten ville tjent 242 568 kroner mer enn
læreren med ett års videreutdanning. Altså netto
utdanningsverdi for dette ene året var 242 000 kroner.
Adjunkten med opprykk ville tjent 67 223 kroner mer enn
læreren med to års videreutdanning. Altså netto
utdanningsverdi for hvert år på 33 612 kroner. Lektoren
ville tjent 410 785 kroner mer enn læreren. Altså netto
utdanningsverdi for hvert år på 136 928 kroner. Jeg kan
ikke se at man etter skolepakkene og et hovedoppgjør har
fått gjort noe for å verdsette utdanning innenfor
lærergruppene likeverdig.
Jeg er klar over at det er umulig slik som
forhandlingene foregår å få et forhandlingsresultat
som i løpet av en yrkeskarriere verdsetter alle
utdanningsår likt, men slik det ligger an nå har man
store muligheter til å utjevne forskjellene betraktelig. Med
utgangspunkt i tallene over må Utdanningsforbundet kreve en
stor pott til justeringsforhandlinger. Da kan man få råd
til å løfte lærerne med treårig utdanning og
adjunktene med opprykk, som lærergruppene imellom ikke
når opp når det gjelder parolen "utdanning skal
lønne seg".
Jo høyere generelt prosentvist tillegg
man får til, vil ulikhetene for utdanningsverdi per år
øke tilsvarende. Til slutt kunne jeg nærmest som en
vittighet tatt med hvordan førskolelærerne hadde kommet
ut i et "utdanning-skal-lønne-seg-bilde", men denne
problematikken og utfordringen er alle i organisasjonen
oppmerksomme på, og har forventninger til skal bli synliggjort
i samfunnet og hos forhandlingsmotparten i løpet av
lønnsoppgjøret. Med håp om rettferdige og gode
resultater ønsker jeg organisasjonen lykke til med
forhandlingene.