Høvdingen Thorleif Øisang

Thorleif Øisang, som nylig gikk bort, var en høvding som debattant og skolemann - sannsynligvis en utdøende rase, mener Utdannings debattredaktør. Han har skrevet noen betraktninger over Øisang.

En som har betydd svært mye for norsk skole gikk nylig bort. Thorleif Øisang er blitt behørig minnet i nekrologer - også her i Utdanning. Derfor er ikke dette noe vanlig minneord, snarere noen betraktninger over et menneske som levde og åndet for skolen i vid betydning.
 
Rikssynseren og skolemannen Thorleif Øisang ble 83 år, så det er nok mange yngre som ikke forbinder noe særlig med navnet hans. Kort fortalt markerte denne fritt-talende, engasjerte mannen med sine meningers mot seg sterkest i tiden han virket som skolesjef i Bærum. Allerede hans start i denne Høyre-bastionen var kontroversiell. Skolestyret hadde allerede tilsatt en troende Høyre-mann, men saken ble anket til departementet, noe man kunne i de dager.
 
Her var det kommet en ny kost. Hans navn var Kjell Bondevik, onkel til vår nåværende statsminister. Noe av det første han gjorde, var å omgjøre ansettelsen ved å tilsette den sterkt profilerte Arbeiderparti-mannen Øisang.
Det konservative Bærum var kritisk til innføring av niårig skole og drøyde så lenge som mulig. Nå fikk bulldoseren Øisang denne utfordringen rett i fanget. Det skulle føre til en periode for skolen i Bærum som i dag blir kalt for gullalderepoken.
 
I løpet av en 20-års periode, fra 1966 til 1986, ble Bærum satt på det skolepolitiske kartet som en skolekommune alle ville kopiere. Det ene mer funksjonelle skolebygget enn det andre poppet opp og ble befolket med unge toppkvalifiserte lærere som gikk i gang med å modernisere både det ytre og det indre liv i skolelokalene. På toppen satt skolesjefen selv og foretok den ene kontroversielle avgjørelsen etter den andre.
 
Politisk var det også livlig i skolestyret. Triumviratet Thorleif Øisang; formann i skolestyret i flere perioder, Valler-rektoren Victor Hellern, og Jo Benkow var sterke personligheter. Hellern som lyseblå Høyre-mann, Benkow litt mørkere i fargen, og Øisang som relativt rød sosialdemokrat, men skolesjef med stor S. Hans posisjon var bunnsolid til tross for at han var ute i pressen og mente noe hele tiden. Berømt er hans korstog for at elevene skulle lære seg bedre folkeskikk så tidlig som på begynnelsen av 1980-tallet. Da ble han hele landets skolesjef.
 
Nå er dessverre vårt lokalpolitiske liv ikke slik organisert i dag at personligheter som Øisang kan få spillerom slik han fikk. Det kan også tenkes at sterke enkeltpersoner ikke bare er av det gode, selv om vi i dag ser tendenser til at nettopp enkeltpersoner kan ha solid betydning i en kommune. Det er nok å nevne rådmennenes sterke stilling etter at vi fikk endret kommuneloven. Slik det har utviklet seg de senere år, kunne det vært bra å ha noen skoleledere av Øisangs kaliber som motvekt til rådmannsveldet.
 
Av sin nærmeste familie ble Øisang karakterisert som familiens høvding. Han var også på mange måter en høvding som debattant og skolemann - sannsynligvis en utdøende rase.
  

Powered by Labrador CMS