Høvdingen Thorleif Øisang
Thorleif Øisang, som nylig gikk bort, var
en høvding som debattant og skolemann - sannsynligvis en
utdøende rase, mener Utdannings debattredaktør. Han har
skrevet noen betraktninger over Øisang.
En som har betydd svært mye for norsk
skole gikk nylig bort. Thorleif Øisang er blitt behørig
minnet i nekrologer - også her i Utdanning. Derfor er ikke
dette noe vanlig minneord, snarere noen betraktninger over et
menneske som levde og åndet for skolen i vid betydning.
Rikssynseren og skolemannen Thorleif
Øisang ble 83 år, så det er nok mange yngre som ikke
forbinder noe særlig med navnet hans. Kort fortalt markerte
denne fritt-talende, engasjerte mannen med sine meningers mot seg
sterkest i tiden han virket som skolesjef i Bærum. Allerede
hans start i denne Høyre-bastionen var kontroversiell.
Skolestyret hadde allerede tilsatt en troende Høyre-mann, men
saken ble anket til departementet, noe man kunne i de dager.
Her var det kommet en ny kost. Hans navn var
Kjell Bondevik, onkel til vår nåværende
statsminister. Noe av det første han gjorde, var å
omgjøre ansettelsen ved å tilsette den sterkt profilerte
Arbeiderparti-mannen Øisang.
Det konservative Bærum var kritisk til
innføring av niårig skole og drøyde så lenge
som mulig. Nå fikk bulldoseren Øisang denne utfordringen
rett i fanget. Det skulle føre til en periode for skolen i
Bærum som i dag blir kalt for gullalderepoken.
I løpet av en 20-års periode, fra
1966 til 1986, ble Bærum satt på det skolepolitiske
kartet som en skolekommune alle ville kopiere. Det ene mer
funksjonelle skolebygget enn det andre poppet opp og ble befolket
med unge toppkvalifiserte lærere som gikk i gang med å
modernisere både det ytre og det indre liv i skolelokalene.
På toppen satt skolesjefen selv og foretok den ene
kontroversielle avgjørelsen etter den andre.
Politisk var det også livlig i
skolestyret. Triumviratet Thorleif Øisang; formann i
skolestyret i flere perioder, Valler-rektoren Victor Hellern, og Jo
Benkow var sterke personligheter. Hellern som lyseblå
Høyre-mann, Benkow litt mørkere i fargen, og Øisang
som relativt rød sosialdemokrat, men skolesjef med stor S.
Hans posisjon var bunnsolid til tross for at han var ute i pressen
og mente noe hele tiden. Berømt er hans korstog for at elevene
skulle lære seg bedre folkeskikk så tidlig som på
begynnelsen av 1980-tallet. Da ble han hele landets skolesjef.
Nå er dessverre vårt lokalpolitiske
liv ikke slik organisert i dag at personligheter som Øisang
kan få spillerom slik han fikk. Det kan også tenkes at
sterke enkeltpersoner ikke bare er av det gode, selv om vi i dag
ser tendenser til at nettopp enkeltpersoner kan ha solid betydning
i en kommune. Det er nok å nevne rådmennenes sterke
stilling etter at vi fikk endret kommuneloven. Slik det har
utviklet seg de senere år, kunne det vært bra å ha
noen skoleledere av Øisangs kaliber som motvekt til
rådmannsveldet.
Av sin nærmeste familie ble Øisang
karakterisert som familiens høvding. Han var også på
mange måter en høvding som debattant og skolemann -
sannsynligvis en utdøende rase.