Folk i forfall

Kroppsøvingsseksjonen ved vår skole har tidligere stilt seg kritisk til privatisteksamen i kroppsøving, spesielt for såkalte førstegangsprivatister - uten at det har gjort noe inntrykk på skolemyndighetene. Denne eksamensformen omfatter bare en tretimers skriftlig eksamen som etter vår mening i svært liten grad tar hensyn til de målene som gjelder for faget ifølge læreplanen. Denne omfatter både en holdnings-/innsatsdel og en praktisk ferdighetsdel i tillegg til en kunnskapsdel. Når det gjelder kunnskapsdelen heter det at eleven  også skal kunne omsette sine kunnskaper i praksis. Hvordan skal en skriftlig eksamen kunne vurderes i forhold til disse målene?

Man må kunne si at kroppsøving er et praktisk fag - det betyr å øve kroppen - slik at den kan ivaretas på en best mulig måte med alle de fordeler det innebærer. Dette forholdet burde være meget sentralt når man skal avvikle en eksamen. Læreplanen bør vel også være styrende for hvordan man lager eksamensoppgaver. Selvfølgelig vil en eksamen kun  være en form for "stikkprøve", men når det praktiske elementet, det mest essensielle i faget kroppsøving,  er fullstendig fraværende i eksamensformen, kan man spørre seg om "oppgavemakerne"  i sin tid fikk "bestått" i kroppsøving  - eller kanskje de fikk "besitt"?

Denne galskapen forsterkes ytterligere når man ser på eksamensoppgaven fra i høsten 2001. Eleven/privatisten skulle her blant annet skrive om "friluftsliv". Læringssenterets sensorveiledning sier blant annet: "Oppgaven skal gi alle eksaminandene mulighet til å vise at de kan gjengi, bruke og vurdere sine kunnskaper." Hva mener man så?  Man mener kanskje at man bruker sine kunnskaper til for eksempel å lage et treningsprogram? Men hva skal man med et treningsprogram hvis man ikke omsetter dette til  praktisk trening? Etter mitt skjønn kan ikke en teorieksamen i kroppsøving gi kandidatene noen mulighet for å "bruke sine kunnskaper" på en vettug måte. Og verre blir det når man leser videre i sensorveiledningen:

"Sensor må være åpen for kreative og utradisjonelle løsninger". Greit nok , men det får da være måte på hvor kreativ og utradisjonell man skal være. Å teoretisere kroppsøvingsfaget til de grader at man skal kunne sitte på en teorieksamen og tro at "eleven skal få oppleve gleden ved allsidig aktivitet og friluftsliv, alene og sammen med andre".  Dette er nemlig et av punktene i sensorveiledningen som omhandler "oppgavens dekning av felles mål". Hvordan kan en elev nå dette målet ved å skrive om friluftsliv?  På dette punktet kan det ikke bli annet enn 0 i måloppnåelse.

Og videre: "Eleven skal utvikle evnen til samarbeid og omsorg for andre." Hvordan kan eleven nå dette målet gjennom en teorieksamen ? 0 i måloppnåelse igjen!

Når man klarer å legge opp til en eksamensform i faget kroppsøving som til de grader neglisjerer det mest essensielle ved "det å øve kroppen", er det kanskje  ikke så rart at det norske folk er i et fysisk forfall. "Oppgavemakerne" har ikke skjønt poenget med kroppsøving  og de  bidrar ved sin holdning/holdningsløshet til at faget blir en salderingspost. Hva slags signaler sender man ut når det teoretiske ved kroppsøving blir viktigere enn den praktiske/fysiske utførelsen? Dette kan bli dyrt for a/s Norge. Det er nok å nevne at forbruket av kolesteroldempende midler er tidoblet siden 1994 ("reformåret").

En del elever spekulerer i eksamensordningen. De gir blaffen i kroppsøvingstimene. Det er mye mer behageligere å gjennomføre en tretimers teoriprøve, og dessuten får man jo attpåtil  "oppleve gleden ved allsidig aktivitet og friluftsliv"!

Hvorfor skal det være forskjell i eksamensformen for "førstegangsprivatister" og "forbedringsprivatister"? De sistnevnte har i hvert fall en praktisk-muntlig eksamensform i tillegg til den skriftlige. For øvrig ser jeg fram til den dagen  det blir tilsvarende "privatisteksamen" i bilføreropplæringen.