Dette er en underholdende roman om en lektor som trenger faste rammer

Bokmelding: Hallvard Hølleland har skrevet en underholdende roman om en lektor som trenger faste rammer.

Publisert

Jan Otto Smith er en erfaren og respektert lektor. Han jobber i full stilling ved Oslo katedralskole. Der underviser han i religion og samfunnsfag. Når han blir sint, bruker han «Knud Knudsens forslag til endringer i bøyninger og ordformer» for å roe seg ned. Han går turer og holder fast ved sine strukturer, også i ferier. Det har han gjort i snart 30 år. Alle disse årene har han hatt samme, semskede skinnveske.

BOKMELDING

Faste rammer

Roman av Hallvard Hølleland

Gyldendal 2020

Jan Otto handler i delikatesseforretninger og drikker dyre viner. Han går ofte på restauranter og kafeer alene. Hvis han blir invitert til noe eller noen, blir han med. Han har ingen unnskyldning for ikke å komme. Han er velkledd og godt oppe i 50-årene, og nå er ting i ferd med å forandre seg.

Det blåser nordavind fra alle kanter. Moren, hans eneste familie, holder på å dø. En kvinne entrer den stramt møblerte tilværelsen hans, og tanker og rutiner rokkes ved. Arbeidsdagen skal omorganiseres; mer tilstedeværelse på skolen. Dette krasjer fullstendig med hans lærergjerning, hans læringssyn og, ikke minst, med hans hverdagsmønster.

Rutinene er ikke helt selvpålagte. De er utviklet i samarbeid med legen. Jan Otto er kanskje syk. Han har kanskje den sykdommen faren døde av for mange år siden. En snikende, sjelden sykdom som langsomt ødelegger hjernen. Nå finnes det en test han kan ta for å få visshet. Men vil han det? Er det lurt?

Dette er altså en roman om en middelaldrende mann under sterkt press. Det er i og for seg ikke så originalt, men det fungerer. Det er lett å sympatisere med Jan Otto, som overtenker hver minste lille detalj. Jan Otto er både parodisk og stakkarslig, men også ressurssterk og lærd. Til tross for sine ekstreme sider, sin rigide livsførsel og sine fastlåste meninger, er han en interessant og levende karakter.

Jeg synes det er underholdende og tankevekkende å se på skoleutvikling gjennom hans øyne. Dette har kanskje størst underholdningsverdi for oss lærere. Det er fascinerende og morsomt å følge hvordan et rutinestyrt, nerdete fagmenneske takler, eller ikke takler, forandringer som fast arbeidstid og delingskultur.

Jan Otto mener at de lærere som har undervisning som ikke holder mål, kompenserer for dette med overdreven elevkontakt. Han har selv vært der. I starten av sin lærergjerning. Nå, som han er en erfaren og respektert lektor, står han opphøyet på et lite platå i klasserommet og foreleser. Han har kun én metode: koble undervisningen til gater, bygårder og arkitektur i Oslo. Han er god til det. Han kjenner ikke elevene, men han liker dem. Han lykkes med sin metode. Gjennomføringen i hans klasser ligger opp mot hundre prosent.

«Det er slik jeg underviser. Jeg aktiviserer elevene, tar dem med på en reise, finner adressene og bildene som gjør at de lærer lett, jeg er en slags reiseleder der jeg står, fremme i klasserommet, på mitt opphøyede platå, og jeg står der med trygghet og tyngde.»

Jan Otto bruker ord som «stensiler» og «transparenter». Han vil ikke at eleven skal være i sentrum. Han vil at kunnskap og formidling skal være der. Han går hjem rett etter undervisningen. Han bruker ikke arbeidspulten sin, men han er ikke arbeidssky. Tvert imot. Han er dedikert. Han formidler kunnskap. «Jeg står jo der, hver bidige dag, foran i klassen, tilgjengelig for dem. Hva mer kan jeg gjøre?»

Det er fornøyelig å følge ham når han stikker av fra seminarer. Når han deltar på kommunens obligatoriske kurs om fast arbeidstid med tittelen «Hvordan kan vi oppnå effekt i elevenes læringsutbytte når fast arbeidstid innføres». Jan Otto synes ikke det hjelper at de har fått tak i en fresh svenske til å snakke om det. Han finner seg ikke i det: – En ting er livet, men hverdagslivet må jeg i det minste få styre selv», tenker han. Så får han en idé.

«Faste rammer» av Halvard Hølleland balanserer fint mellom det gjenkjennelige og det parodiske, det komiske og det tragiske. Vi både morer oss over og får medlidenhet med Jan Otto. Det er interessant å følge hans manøvreringer i det minefeltet livet blir for ham.

Men vandringene hans rundt i Oslos gater blir for detaljerte. De blir for lange og omstendelige og til tider direkte kjedelige. Selv om Oslos arkitektur danner utgangspunktet for all undervisningen til Jan Otto, er det grenser for hvor mye leseren ønsker å belæres.